Slik opplever flyktninger møte med norsk skole og samfunn

På fredag inviterer Universitetet i Stavanger til et seminar om hva som skal til for at flyktninger skal oppleve å bli inkludert i skolen og samfunnet.

Kristina Johansen, doktorgradskandidat ved Universitetet i Stavanger (UiS), er en av de som skal fortelle om sin forskning.

I ti måneder har Johansen fulgt ungdommer som har kommet til Norge som flyktninger. Hun har hørt sterke fortellinger om hva de har opplevd i hjemlandet, på flukt og i eksil. Flere av ungdommene har ikke hatt rett til familiegjenforening, og flere har venner som har fått avslag og har flyktet til andre land eller blitt deportert til hjemlandet.

– Jeg føler meg privilegert som har fått lære dem å kjenne, og brenner for å bringe videre noen av deres bekymringer og deres innsikt, sier Johansen til RA.

Hun forteller at disse ungdommene opplever flere utfordringer i møtet med det norske samfunnet.

– Disse ungdommene, som har opplevd atskillelse eller tap av sine nærmeste, og ofte har blitt utsatt for traumatiske opplevelser, har behov for anerkjennelse i møte med andre mennesker. Det handler om å bli sett og hørt, å bli vist kjærlig omsorg, og at noen setter seg inn i deres livshistorier og prøver å forstå dem. At noen vier oppmerksomhet til deres behov og sårbarhet, men også til deres resiliens og ressurser, og støtter dem i deres livsprosjekt, forklarer hun.

Det fins mange sosialarbeidere og andre hjelpere som gjør en kjempejobb for disse ungdommene, understreker Johansen.

– Likevel viste studien at unge, enslige flyktninger også opplever manglende omsorg, forståelse og anerkjennelse. Det er en utfordring, fordi det kan føre til at ungdommer som sliter psykisk ikke får den hjelpen de trenger, noe som igjen kan få konsekvenser for inkludering i skole og samfunn.

[ Ber om hjelp: Flyktninger trenger praksisplasser ]

Mistillit og skepsis

Videre peker hun på at innstrammingene i asylpolitikken de senere årene, som har hatt til hensikt å begrense innvandringen til Norge, også får konsekvenser for flyktninger som lever her, og som skal inkluderes i det norske samfunnet.

– Ungdommene fortalte om smerte, bekymring, usikkerhet og ambivalens, noe som kan gjøre det vanskeligere for dem å føle tilhørighet til samfunnet, sier Johansen.

Hun nevner også at det er en utfordring når unge, enslige flyktninger blir møtt av en offentlig debatt preget av mistillit og innvandringsskepsis.

– Dette, kombinert med en manglende anerkjennelse av deres livserfaringer og ressurser, er et dårlig utgangspunkt hvis vi ønsker å fremme demokratisk deltakelse og forhindre utenforskap. Jeg tenker også det er en utfordring at ungdommene ikke i tilstrekkelig grad blir hørt i samfunnet, at samfunnet i begrenset grad kjenner til deres erfaringer, refleksjoner og engasjement.

[ Dette blir temaet for ONS 2024 ]

Vil ha endringer på politisk nivå

– Har du gjort deg noen tanker om hva som kan være viktig for å gjøre dette møtet bedre, og sikre bedre inkludering?

– Etter alt de har vært gjennom, har unge, enslige flyktninger behov for at samfunnet anerkjenner deres menneskeverd, deres unike livshistorie, deres ressurser og bidrag til samfunnet. Ungdommene bør bli møtt med forståelse, følelsesmessig involvering og kjærlig omsorg hos sosialarbeidere og andre deler av hjelpeapparatet, sier hun.

Johansen mener også det kreves endringer på politisk og rettslig nivå.

– Deltakernes dype tilknytning til sine kjære viser hvor avgjørende det er at unge, enslige flyktningers rett til familieliv blir anerkjent. Rettighetene til barn og unge med fluktbakgrunn må veie tyngre enn hensynet til innvandringskontroll.

På et samfunnsnivå er det også behov for å motvirke stigmatiserende innvandringskritiske diskurser, og erstatte mistillit med en sosial anerkjennelse av unge enslige flyktningers opplevelser, evner og potensielle bidrag til samfunnet, mener hun.

– Det framstår som avgjørende for å motvirke utenforskap og gi alle som bor i Norge like muligheter til å delta i samfunnet. Samtidig er det viktig å bygge videre på ungdommenes egne måter å håndtere situasjonen på, sier Johansen.

[ Politikerne er klar for fem timer med innspill ]

Gode rutiner

Tone Solheim er assisterende rektor ved Johannes Læringssenter, og skal også holde et innlegg på UiS-seminaret.

Hun forteller til RA at de som jobber ved læringssenteret opplever at elevene trives, og at foresatte i stor grad er svært takknemlige for tilbudet og omsorgen som gis.

Hun påpeker at utfordringene er størst for flyktninger som kommer uten aldersadekvat skolebakgrunn.

– De er ofte ikke alfabetisert på eget morsmål og trenger lengre tid på å lære norsk og ta igjen skolefag. Disse er naturlig nok større jo eldre elevene er når de kommer til oss, sier hun.

– Men kommunen sine rutiner, kontaktpersoner og godt samarbeide letter disse utfordringene, understreker Solheim.

Solheim forteller at de kontinuerlig prøver å få til enda bedre samarbeide med nærskolene før eleven overføres fra innføringstilbudet.

– For eksempel får alle elevene en fast dag de hospiterer i sin skole/klasse for å bli kjent med elevene og de faglige nivået, cirka 3–6 måneder etter ankomst, og i god tid før overføring. I tillegg, i den grad det er mulig, forbereder vi elevene på emner som nærskolen skal gå gjennom.