Per Kjerstad: En forbanna nordlending

– Hallo.

Per Kjerstad kommer gående bestemt imot. Han har nettopp ankommet Stavanger lufthavn, Sola etter noen dager med arbeid i hovedstaden.

– Hei.

Kjerstad legger bagen sin i baksetet i bilen.

– Skal jeg sitte foran eller bak, spør han.

– Du kan godt sitte foran – vi kan bruke munnbind, svarer jeg.

Sånn har det jo blitt.

– Det er mye farting fram og tilbake mellom Oslo og Stavanger på deg. Hva jobber du med nå, spør jeg idet vi setter oss inn i bilen og skal til å kjøre ut av korttidsparkeringen på flyplassen.

– Vi har nettopp gjort ferdig TV-serien «Made in Oslo» som skal gå på Viaplay. Pia Tjelta har hovedrollen, og jeg spiller bestekompisen til mannen hennes, sier han og rufser litt til på sveisen.

– Jeg er nyklipt, skjønner du.

Kjerstad retter på hetten på den grå collegegenseren han har på seg og fortsetter:

– Det er kjempekjekt. Det er veldig flinke folk med, og et helt fantastisk manus.

Serien handler om en fertilitetslege med egen klinikk i Oslo, som nekter å gi opp drømmen om å en dag få egne barn.

– Det er en del praktiske og etiske dilemmaer knyttet til det, samtidig som det skjer mye morsomt, forteller Kjerstad.

[ Slik var 2020 for Folken: – Vi har hatt noen smertefulle måneder ]

Framme i Rogalands Avis’ redaksjonslokaler viser jeg Kjerstad møterommet.

– Vil du ha en kopp kaffe og et glass vann?

– Ja, takk. Veldig gjerne, svarer han og setter seg ved enden av bordet.

Jeg plasserer de to koppene foran ham, før jeg setter meg ned ved den andre enden. Sånn har det også blitt.

Kjerstad forteller at han alltid har visst at det var skuespiller han ville bli, helt fra barns alder av.

Selv om det i alle år har vært en barndomsdrøm skulle det ta flere år før han virkelig turte å satse på karrierevalget.

Han er født og oppvokst i Kjerstad på Tjeldøya i Troms og Finnmark, men flyttet til Stavanger for ni år siden på grunn av kjærligheten. Hjemstedet er så lite at Kjerstad gikk alene på skolen fra 1. til 6. trinn.

– Noen av de jeg gikk sammen med på Teaterhøgskolen er så å si født og oppvokst på Nationaltheatret, og med foreldre som holdt på med teater. Det var så fjernt for meg, og jeg visste ikke hva det dreide seg om, sier han før han fortsetter:

– Da jeg var yngre og vi skulle ha framføringer på skolen var det åpenbart ikke mange å ta av.

Kjerstad humrer stille.

– Så du fikk alle hovedrollene?

– Ja, jeg gjorde nok det.

Det er ikke gitt at vi skulle finne oljen og få den rikdommen som vi nå har.

—  -

Han fortsetter å humre og forteller at han fikk en rolle i en barne- og ungdomsserie da han var 16 år gammel. Drømmen ble midlertidig lagt på hylla fram til han som 26-åring ga seg selv et løfte om at det var nå eller aldri som gjaldt, dersom han vil satse på en karriere som skuespiller.

Han forsøkte å komme inn på Teaterhøgskolen, men mislyktes. Han ga seg selv ett år til, og som 27-åring fikk han plass som den eldste på over 20 år som hadde kommet inn.

– Var du noen gang innom tanken på å studere noe annet?

– Jeg søkte samtidig på lærerhøgskolen, og har alltid hatt lyst til å bli lege. Jeg hadde for dårlige karakterer til å komme inn på det studiet. Det ble slik det ble, og det har aldri vært noen tvil, sier han og tar en slurk kaffe.

– I ettertid har jeg kun arbeidet med ting som er relatert til den faglige kunnskapen jeg fikk på Teaterhøgskolen, legger Kjerstad til.

Å bli skuespiller skulle vise seg å passe nordlendingen bra. Han liker godt at faget er uutgrunnelig og at han aldri blir helt klok på det – eller utlært.

– Det er alltid flere måter å gjøre ting på. Man må hele tiden prøve å tilnærme seg en situasjon, relasjoner mellom mennesker, eller en karakter. Det finnes aldri en fasit eller svar, men man prøver så godt man kan, sier han før han fortsetter:

– Det handler om å lete så lenge som mulig og så godt man kan for å finne en tilnærmet sannhet. Det handler om nysgjerrigheten for å forstå mennesker og handlingen til mennesker. Hvorfor gjør vi det vi gjør? Nettopp det blir jeg aldri lei av, sier han.

[ Til høsten står disse to sammen på scenen ]

Kjerstad har jobbet som frilanser siden han var ferdig utdannet, og han tror det passer han best.

– Jeg får hetta av å tenke på å skulle være fast ansatt et sted. Jeg vil stadig oppleve noe nytt og annet.

– Så du er litt rastløs som person?

– Ja, det er jeg nok, men jeg er mest nysgjerrig. Jeg er ivrig etter å oppdage og skape nye relasjoner, og å forske på det, sier han.

Ved siden av all frilansjobbingen har Kjerstad drevet sitt eget teater – Statsteateret, i ti år.

– Jeg driver det sammen med fire andre skuespillere, og vi utveksler tjenester og forestillinger med Rogaland Teater, Oslo Nye Teater og Det Vestnorske Teateret, sier han og forklarer at den eksterne støtten de får fra Norsk kulturråd ikke er god nok for å lønne fem personer.

– Da må vi inngå slike samarbeid, legger han til.

Da pandemien slo til for fullt i mars 2020 mistet Statsteateret alle jobbene – 50 forestillinger og all grunninntekt det året.

– Som friteater havner vi mellom alle stoler, så dette kommer til å få en hale i en god stund framover. Et etterslep, sier den 44 år gamle skuespilleren.

Det ble full stopp i inntektene for nordlendingen. Det ene tok det andre, og selv om inntektene slutter å komme, gjelder ikke det samme for regningene.

– Nå jobber jeg så mye jeg kan for å komme meg ovenpå igjen, sier Kjerstad.

– Jeg har vært veldig heldig nå i etterkant, legger han til.

Han fikk muligheten til å fullføre den danske filmen «Margrete – Queen of the North» i juli i fjor. Egentlig skulle han reise til Tsjekkia 12. mars, men kun et par timer før avreise, stengte landet ned.

– Som eneste film i Europa fikk vi fullføre, men vi visste ingenting om smitten og det var et strengt regime, sier Kjerstad.

Det hele var intenst, men det berget ham økonomisk. I tillegg har han blant annet hatt en rolle i HBO-serien «Beforeigners», i en ny NRK-serie, og ikke minst i «Lykkeland».

[ Sandnes-skuespiller tatt ut til talentprogram ]

Nå begynner alt å komme seg igjen, men Kjerstad synes 2020 var utfordrende. Pandemien tok en stor jafs av motivasjonen hans.

– Jeg er en katastrofetenker, og klarer ikke alltid å vri situasjonen til noe positivt, sier han og ler.

– Jeg kunne fått panikk og pustevansker, men gjorde aldri det. Pandemien er så mye større enn oss, og vi var helt ute av stand til å kunne gjøre noe med det som skjedde. Overlevelsesinstinktet slo til hos meg, og jeg ble nødt til å finne andre kreative måter for å være mer frampå. Jeg begynte å skrive mye, legger han til.

– Hva da, spør jeg nysgjerrig.

Kjerstad tar en slurk av kaffen sin og drar på smilebåndet.

– Komedie. Stand-up, rett og slett. Jeg skriver mitt eget show, sier han og ler. Showet, som på langt nær er ferdig, er en blanding av historiefortelling, standup og show. Kjerstad vet ennå ikke hvilken sjanger det vil gå inn under.

– Det må uansett bli morsomt, hvis ikke er det ikke gøy, sier han. Kjerstad humrer litt for seg selv.

Foreløpig har han hundrevis av, det han selv kaller, mer eller mindre morsomme ideer.

– Jeg har skrevet det ned, og begynt å skrive det ut i situasjoner. Det har fått arbeidstittelen «Ein forbanna nordlending», sier han på kav nordnorsk.

– Jeg er en hissigpropp, som et lemen. Det har fått meg i altfor mange dumme situasjoner som jeg helst skulle vært foruten. Det er mye å hente der, og skal kanskje være en rød tråd i showet – jeg vet ikke om jeg skal selge skinnet før bjørnen er skutt. Jeg vet ikke om andre kommer til å synes det er morsomt, men jeg ler meg skakk i hjel av meg selv noen gang, legger Kjerstad.

– Det er et godt utgangspunkt. Når tror du dette blir ferdig?

– Æ vet’a faen, sier han.

– Du er fortsatt nordlending selv om du har bodd mange år i Stavanger.

– Ja, det tar lang tid før det forsvinner. Kjerstad smiler lurt.

Jeg er avhengig av et fungerende kulturfelt, og at politikerne ser ringvirkningene en slik næring har.

—  -

Mange kjenner nok nordlendingen best igjen fra rollen som fabrikkeieren Fredrik Nyman i storsatsingen «Lykkeland». En historie om da oljeeventyret begynte å forme Norge, og handlingen er lagt til Stavanger – oljehovedstaden. Fansen venter på at sesong to skal begynne å rulle på TV-skjermen, men er nødt til å vente til januar.

Til en viss grad kjenner Kjerstad seg igjen i rollen som herr Nyman, men både bakgrunn, alder, miljø, og ikke minst dialekt er totalt fremmed for ham.

– Jeg er heldig som bor i Stavanger og har unger som snakker stavangersk. Det handler egentlig kun om ens egen flauhet, for ens egen personlighet renner ut av støvlene med en gang man begynner å snakke en annen dialekt – på alvor. Jeg hadde så lyst på rollen at jeg tenkte at jeg selvfølgelig skulle klare det, og jeg bet tennene sammen og snakket stavangersk hele tiden, forteller han.

Etter flere uker, da han kom over flauheten og begynte å slappe av, kom det seg.

– Man må virkelig jobbe. Spesielt med r-ene som «ikkje ska værr for mye, eller for lide», sier han på stavangersk.

Han forteller at Pia Tjelta, som spiller hans kone i serien, har fungert som hans språkcoach og har lest inn alt manus for han. Sammen fant de fort ut at de måtte lage sin egen sosiolekt.

– Vi laget vår egen Stavanger-dialekt med utgangspunkt i Pia sin dialekt, og gjorde den litt finere. Jeg forholdt meg til det, sier Kjerstad.

Han begynner å le.

– Det er én ting jeg kan avsløre fra sesong to. Jeg klarte faen ikke å si «Oljedirektoratet» på stavangersk, sier han.

– Jeg hører det selv til og med nå, legger han rakst til og ler. Med mange skuespillere rundt seg, klare for en lang takning, merket Kjerstad at han begynte å svette.

– Jeg spurte om jeg kunne få en kanapé, og tok jeg den i munnen idet jeg sier «Oljedirektoratet». Der satt den – det eldste trikset i boken, sier han og ler.

– Hadde det ikke vært for oljeeventyret, hadde Norge kanskje ikke klart seg så godt under pandemien. Det er vi fullt klar over, men hvor viktig er det å få den påminnelsen?

– Jeg tror ikke alle er så klar over dette. Jeg tror veldig mange, spesielt i de yngre generasjonene, tar det helt for gitt

– De husker verken pionerene som dykket og ofret livet, eller hvor mange som ble utsatt for både ulykker, prøvelser og feiling.

[ Ny utstilling etter å ha hatt korona: - Det var alvorlig ]

Han mener Norge vant i lotto.

– Det er ikke gitt at vi skulle finne oljen og få den rikdommen som vi nå har. Det ligger enormt mye arbeid, ingeniørkunst og offervilje bak en sånn rikdom. Det tror jeg det er viktig at vi husker på. Det har gitt oss mye, blant annet gratis helsevesen og gratis skoler. Unge har også muligheten til å få oppstartslån fra kommunen for å kjøpe bolig, sier han før han fortsetter:

– Jeg ser hvilken enorm verdi det har og hvor heldige vi har vært. Derfor tror jeg historien om «Lykkeland» er kjempeviktig så man får en påminnelse om det.

– Hvordan har det vært å ta del i serien?

– Jeg synes det er en stor ære å få lov til å være med på det. Det er et fantastisk landskap å få lov til å utforske og leke seg i, med utrolig fine, dedikerte mennesker i alle posisjoner. Historien har vært viktig for hele Norge, og ikke minst for Stavanger. Jeg føler det er stas å bo i Stavanger og få være med på «Lykkeland» – folk setter så pris på det, sier han.

– Og så får de bakoversveis når jeg ramler ut på nordnorsk til dem ellers. Det får nu berre vær.

Det har vært et tøft og utfordrende år for mange. 44-åringen synes det har vært vel så vanskelig å forholde seg til skeptikerne, som at lønningene plutselig sluttet å komme.

– Det er alltid noen som skal sitte med håndbrekket på og bremse utviklingen. Det er selvfølgelig lov til å være skeptisk, men det handler ikke lenger om det. Det handler om noe større – noe som prøver å lure dem, sier Kjerstad tydelig frustrert.

– Jeg forstår det ikke, og derfor provoserer det meg. Det finnes så mye informasjon tilgjengelig, smarte folk, og åpenhet rundt pandemien. Kan man bare ha på munnbind? Kan man slutte å gå i tog når man ikke skal gå i tog?

Per Kjerstad mener politikerne i Norge har stått overfor store utfordringer med å legge kabaler og fordele kompensasjoner. Nordlendingen mener det definitivt har ført til noen åpenbare skjevfordelinger, og skulle gjerne sett at kulturnæringen ble prioritert annerledes.

– Jeg er avhengig av et fungerende kulturfelt, og at politikerne ser ringvirkningene en slik næring har, og hvilke verdier det har i mennesker, sier Kjerstad før han fortsetter:

– Under andre verdenskrig, da Winston Churchill ble spurt om Storbritannia skulle bruke av kulturmidlene for å forsyne krigen, spurte han hva det var de da skulle kjempe for. Det er store ord, men jeg synes det forklarer hvordan jeg tenker.

Han mener at med det utgangspunktet Norge har – oljen, ligger vi bedre an enn de fleste andre land i verden for å håndtere en slik pandemi. Vi har hatt mulighet til å stenge ned samfunnet, for så å kunne kompensere for det senere.

– Alt har sin pris og veies opp mot hverandre, og båten blir til mens man ror nettopp fordi ingen har vært i den før. Selv om det har blitt skjevfordelinger, klarer jeg ikke å se hvordan Espen Nakstad, Bjørn Guldvog, Camilla Stoltenberg og Bent Høie skulle gjort det annerledes. Jeg har stor respekt for trøkket de har stått i, og avgjørelsene de har vært nødt til å ta, sier Per Kjerstad.

---

Fakta om Per Kjerstad

• Per Kjerstad er født 26. april 1977.
• Han kommer fra Kjerstad på Tjeldøya i Troms og Finnmark.
• Som 27-åring kom han inn på Teaterhøgskolen, og i 2007 ble han uteksaminert.
• Kjerstad har bodd i Stavanger de siste ni årene sammen med sin kone og deres tre barn.
• For ti år siden startet han sitt eget teater, Statsteateret, sammen med flere andre norske skuespillere.
• Nordlendingen er kjent fra blant annet filmene «Varg Veum – falne engler», «Fatso» og «Now It’s Dark». Han har spilt hundre episoder i TV-serien «Hotel Cæsar», hatt roller i «Dag» og «Øyevitne».
• Kjerstad spiller rollen som Fredrik Nyman i NRK-serien «Lykkeland» som handler om oljeeventyret i Norge. Sesong to kommer i januar 2022.

---

Fem favoritter:

Musikk: Jeg hører på absolutt alt, men tidenes beste rockeballade er «Since I’ve Been Loving You» med Led Zeppelin.

Film: Jeg ser «Gudfaren» 1 og 2 én gang i året, og det har jeg gjort de siste 25 årene. Jeg koser meg glugg.

Bok: Jeg er fryktelig glad i Knut Hamsun, og favorittboken min er «Konene ved vannposten».

Mat: Det jeg kan spise mest av over lengst tid, uten å bli lei, er thaimat. Ellers er ribbe det beste jeg vet.

Sted: Favorittstedet mitt er Kjerstad – bygda mi.