Navn i nyhetene

- Mitt store spørsmål er hvorfor den japanske forsikringen er god nok i Spania, men ikke i Norge

Klara Ellefsen forstår ikke hvorfor moren Takako Ellefsen (83) ikke får bli værende i Norge.

Hvem: Klara Ellefsen

Hva: Datter av Takako Ellefsen (83)

Hvorfor: 5. desember fortalte NRK om enken Takako Ellefsen (83) fra Japan som må forlate Norge like før nyttår. Takako var gift med nordmannen Karsten Johan i 43 år. I 2009 døde han av kreft, og ligger nå gravlagt på Friheim i Stavanger. Takako og Klara har bodd flere år i Spania, men vendte til Norge på tampen av 2020. Takakos store ønske er å kunne fortsette å besøke sin avdøde ektemanns grav, og senere, når den tid er inne, gravlegges ved siden av ham på Friheim i Stavanger. Vedtaket fra Utlendingsnemnda (UNE) er endelig og Ellefsen kan ikke klage på vedtaket. Flere stortingspolitikere har reagert.

Mandag 12. desember ble det klart at Utlendingsnemnda (Une) vil behandle saken til Takako Ellefsen (83) på nytt. Dermed blir ikke den japanske enken med bånd til Norge sendt ut 4. juledag likevel, skriver VG.

– Hvordan ser alt dette ut fra ditt perspektiv?

– Hodet mitt jobber senere enn det pleier med alt som foregår. De siste dagene har det tatt veldig lang tid å finne de norske ordene. Kan vi ta det på engelsk?

– Forståelig. Selvfølgelig kan vi det.

– Advokaten vår arbeider veldig hardt og raskt for at min mor skal få en utsettelse av oppholdet sitt. Han leverer papirene på mandag og forteller at vi veldig snart får svar. Vi planlegger ikke at hun skal forlate landet før vi vet at vi ikke får utsettelse. Broren min og partneren hans kommer på besøk i julen og drar tilbake til Japan 7. januar. Vi håper i hvert fall at hun kan få bli slik at hun kan reise til Japan sammen med ham og slippe å ta den reisen alene.

– Saken deres fikk mye oppmerksomhet forrige uke. Hvordan har det vært?

– Det har vært en stressende opplevelse, men samtidig har den enorme mengden støtte og kjærlighet og gjenopprettelse av kontakt med mennesker, vært veldig hjertevarmende. Vi har følt så mye kjærlighet og støtte og godhet. Særlig fra familie og venner. Det har vært fint. Det er et merkelig ord å bruke om en sånn situasjon, men det føles som om alle er samlet rundt oss og ønsker å gjøre ting for oss. Det imponerer meg. Min mor har alltid sagt at den største skatten faren min la igjen til henne, er familien her i Norge. Hun har vært nær dem gjennom alle år. Dette har hun sagt lenge, men vi føler det enda mer nå.

– Har noe forandret seg?

– Jeg tror at dette er en systemfeil som trenger å justeres litt på for å bli fikset. Jeg trodde ikke det da jeg fikk brevet i forrige uke, men etter å ha opplevd den massive støtten, har jeg forandret mening. Vi er mye mer positive nå enn før. Vi føler virkelig at nordmenn er et godt folk, med et godt hjerte og et veldig godt moralsk kompass.

– Hvordan går det med Takako?

– Hun er en gammel dame og hun trenger tid til å bli vant med alt nytt. Da avslagsbrevet fra UNE kom, skulle vi flytte inn i et nytt hjem to dager etterpå. Fremdeles står det bokser rundt omkring. Det var elendig timing.

– Du ble veldig sjokkert?

– Ja. Jeg trodde vi ville bli kalt inn til et møte for å forklare hele historien vår. Vi leverte inn alle obligatoriske dokumenter, men det er ikke alt som kommer fram på papiret. Da vi gikk gjennom samme prosess for å skaffe henne opphold i Spania, ble vi kalt inn til et intervju etter at vi hadde levert inn søknadspapirene. Det var avgjørende. Derfor antok jeg at det samme ville skje i Norge, men innkallelsen kom aldri. I stedet fikk vi et endelig avslag og mistet muligheten til å klage på vedtaket. Da ble jeg veldig, veldig sjokkert.

– Hva har gått galt, tror du?

– Vi kom da det var strenge pandemi-restriksjoner. Ting var ikke som før og det var mindre ansikt til ansikt-møte med myndighetene i søknadsprosessen. Uten å vite det, tror jeg at den manglende helhetsbehandlingen dreier seg om det. Dette handler i hvert fall ikke om rasisme. Jeg er sikker på at hvis min mor var en hvit britisk kvinne, og hun havnet i samme situasjon, ville det vært likt.

– At Takako ikke har god nok forsikring er en av hovedgrunnene for avslaget. Hvordan har det vært å prøve å skaffe forsikring til en kvinne på 83 år?

– Hun hadde alltid en japansk helseforsikring som Spania godtok da hun fikk opphold der. Da jeg prøvde å skaffe en norsk forsikring, ville ingen forsikre en ny kunde i den alderen. Derfor sjekket jeg et globalt forsikringsselskap, og de kunne vurdere henne, men sa at forsikringen ville koste minst 35.000 kroner i måneden. Mitt store spørsmålstegn er hvorfor den japanske forsikringen er god nok i Spania, men ikke i Norge.

– Hva drev dere tilbake til Norge?

– Vi bodde i Spania og pandemien ble virkelig ille der. Siden mor ikke snakker spansk, var jeg veldig redd for at hun ville ende opp alene på sykehuset uten muligheten til å kommunisere. I Norge har vi et helt annet nettverk. I tillegg har hun et sterkt ønske om å være nær min fars grav på Friheim i Stavanger.

– Så har vi noen personlige spørsmål. Hva gjør det lykkelig?

– Et rolig liv, ha-ha.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

– Dårlig omstendigheter for deg nå, altså?

– Men jeg blir også lykkelig av å lære, og jeg lærer masse nå. Så akkurat nå er det det som gjør meg lykkelig. Og så elsker jeg å reise og oppdage nye ting.

– Hvem var din barndomshelt?

– Thor Heyerdahl har jeg alltid sett veldig opp til, for det han gjorde og for historiene han fortalte. Han var en eventyrer og han så utover i verden. Min far pleide å fortelle meg historier om ham og Fridtjof Nansen. Da jeg var liten hadde vi en hytte på Hjelmeland og måtte ta ferjen for å komme oss ut. Det var et sant eventyr å komme fra Japan og reise med innover fjorden. Jeg elsket hvert minutt. Jeg hadde ikke tenkt på ham på ganske lenge, men da jeg leste nyheten om at Heyerdal var død, traff det skikkelig hardt i magen. Da skjønte jeg at han må ha betydd mye for meg, for sånn har jeg aldri reagert når kjente mennesker har gått bort.

– Er det noe du angrer på?

– Jeg er ikke en som angrer, det ligger bare ikke i min personlighet, men akkurat nå angrer jeg litt på at jeg ikke gjorde mer da det første avslaget kom. Kanskje kunne gjort noe på det stadiet som kunne forhindret situasjonen vi er i nå.



Mer fra Dagsavisen