Jærbuen og den tidligere Ap-politikeren Kjetil Lund brukte sin første dag som direktør i NVE på å legge fram en samlet plan for hvor mye vindkraft som kan bygges ut i Norge. Lund og NVE kan gjerne peke på kartet, men politikerne må gjøre de tøffe prioriteringene. Det er åpenbart at vi trenger vindkraft i et samfunn som må gå i utslippsfri retning. Like åpenbart er det at norsk natur nærmer seg grensen for hvor mange flere inngrep som kan tåles. De gigantiske vindmøllene som settes opp kan gjøre en viktig jobb for energiforsyningen, men regnestykket må balanseres langt bedre.
Vindmøllenes størrelse, anleggsveiene og driften innebærer brutale naturinngrep – som regel på høyder for å fange mest mulig vind. Ifølge Miljøstatus.no har Norge rundt 12 prosent villmarkspreget areal igjen, og områdene som ligger fem kilometer eller mer unna tyngre tekniske inngrep krymper stadig. Fra 2008 til 2012 mistet Norge litt under 900 kvadratkilometer inngrepsfri natur, og Sør-Norge har mistet mest villmark. LES OGSÅ: SV vil ha vindmølle-pause
Vindmøller på fastlandet har også viktige økonomiske nedsider. Mens kraftverkene betaler en grunnrenteskatt på 35,7 prosent pr 2018 i tillegg til selskapsskatt, subsidieres den landbaserte vindkraften. Et sentralt poeng som både Høyre og Venstre drar fram, er at den landbaserte vindkraftteknologien er importert. Sannsynligvis vil det være mye bedre økonomi og økologi i å ruste opp eksisterende kraftanlegg for å få bedre kapasitet, slik Lyse har gjort med Lysebotn 2.
Politikerne kan gjerne føre en kamp for vindmøller – så lenge de er plassert ute i havet. Norsk offshorekompetanse er i verdensklasse og har alle muligheter for å bli en stor eksportnæring. I likhet med all annen energiproduksjon har havvind sine miljømessige nedsider, men sannsynligvis er ulempene langt færre enn hvis utbyggere peprer norske fjelltopper med enda flere vindmøller.