Når du ikke eier din egen kropp

DEBATT: Jeg har intervjuet overgrepsofre med funksjonsvariasjon. Ingen lærte dem å sette grenser.

Av: Ingrid Thunem. Andrevara i styret til Unge funksjonshemmede.

Funksjonshemmede eller funksjonsvarierte er en minoritet som opplever systematisk diskriminering, uten det skjer noe med det. Dette er så omfattende at mange mister eierskapet til sin egen kropp. Fra vi er små barn blir vi sosialisert inn i en forventning om at vi er annerledes. Vi merker fort at det finnes egne spillerregler for «sånne som oss».

I UEVO-undersøkelsen om ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten, en nasjonal undersøkelse av ungdom i alderen 12 til 16 år, kom det fram at barn og ungdom med syn, hørsel og bevegelseshemming har betydelig flere voldserfaringer enn andre ungdommer. Det er vanlig å anslå at de av oss som har en funksjonsvariasjon opplever seksuelle overgrep to til tre ganger så hyppig som normfungerende.

Funksjonsvarierte er til tross for dette underrepresentert i hjelpeapparatet. Så selv når det grusomme har skjedd – du har opplevd overgrep – opplever mange funksjonsvarierte å ikke søke hjelp. 

I min mastergradsstudie interjuvet jeg ti personer med funksjonsvariasjon som hadde opplevd seksuelle overgrep. Kun en av disse ti hadde opplevd å få god hjelp i møte med hjelpeapparatet. I barndommen hadde flere av dem opplevd at det fantes egne regler for deres kropper. Noen fikk hjelp på toalettet, og opplevde at voksne tok dem på tissen. Ingen lærte dem forskjellen på assistanse og overgrep, eller hvordan sette grenser. Ingen snakket om hvordan du kan ha eierskap til din egen kropp når den ofte er en arbeidsplass eller et objekt for legenes blikk. 

Undervisning om seksuelle overgrep og grensesetting kan virke forebyggede. Det kan gi den enkelte verktøy til å kjenne igjen overgrep og bli bevisst på egne grenser.

Ingen av informantene hadde fått undervisning om seksuelle overgrep i skolen, flere studier har pekt på at undervisning om overgrep og egen sårbarhet er spesielt viktig for funksjonsvarierte. 

Når du føler du ikke eier kroppen din kan det føles umulig å skulle sette grenser for andre. Overgriper bruker ofte kroppens svakheter mot dem. Så hvordan skal du kunne føle eierskap og trygghet etter overgrep, når overgriper har tatt fra deg hjelpemidlene og utnyttet din svakhet for å gjennomføre overgrepet?

I møte med hjelpapperatet opplevde informantene å ikke bli forstått. Tosidigheten ved å oppleve overgrep i en annerledes kropp er ukjent for fagprofesjonene. Flere av informantene mente at hjelpeapparatet enten er gode på overgrep eller på funksjonsvariasjon. Det er få som forstår kombinasjonen. 

Det snakkes mye om universell utforming av krisesenter, men universell utforming alene er ikke nok til å forstå den traumatiske opplevelsen i en funksjonsvariert kropp. Terapeuter og behandlere må også forstå den enkeltes livsverden. For hvordan bearbeider du overgrep i en kropp som fremdeles er avhengig av assistanse. 

Kan du eie en kropp som aldri helt føles som din egen? Fra du er liten er det personer i hvite frakker som tar avgjørelser om hva som skal skje med kroppen din. Du settes naken på en benk, kanskje prøver du flykte unna. Du blir mobbet på skolen, noen tar rullestolen din. Når du tar bussen opplever du å bli spyttet på. Du får stadig høre at sånne som deg hører ikke hjemme her, det er ikke plass til deg og rullestolen din. 

Det seksuelle overgrepet legger seg ofte på toppen av en rekke traumatiske opplevelser. Den systematiske diskrimineringen gjør noe med deg, den preger deg. Til tross for dette hadde ingen av de ti informantene opplevd at det psykiske hjelpeapparatet snakket om funksjonsvariasjonen i bearbeidelsen av traumene. 

Det er ikke nok å være god på det ene eller det andre, psykologer og behandlere trenger kunnskapen om hvordan disse opplevelsene sammenfaller. Vi trenger psykologer med kunnskap om interseksjonalitet. En psykolog mente det å være funksjonsvariert var så tragisk at det var like greit å late som overgrepene aldri hadde skjedd. Psykologen oppfordret til å se på overgrepet som en dårlig seksuell opplevelse. Personen som fikk disse ordene holdt på hemmeligheten i mange år og utviklet psykiske problemer, fram til hun til slutt fikk hjelp. Ikke av hjelpeapparatet, men av en i familien.   

Den manglende forståelse og kunnskapen setter spor. Flere av informantene i studien sier at de ikke stoler på at hjelpeapparatet forstår. De føler seg ikke sett og ikke anerkjent for de opplevelsene de har hatt. Studien tegner et dystert bilde av en virkelighet hvor overgrepsutsatte med funksjonsvariasjon blir misforstått og ofte overlatt til seg selv. 

Å til stadighet oppleve diskriminering og hatefulle ytringer, kan føre til en økt sårbarhet for overgrep. Når personer med funksjonsvariasjon ikke får tilstrekkelig bistand i hverdagen kan det føre til at man blir tvunget til å bli i et voldelig forhold; man blir helt avhengig av voldsutøver. 

Norge har ikke implementert menneskerettighetene for personer med funksjonsnedsettelser (CRPD) som en del av lovverket. Norge har gjort dette med barne-, kvinne- og rasekonvensjonen, men ikke med de funksjonsvarierte sin konvensjon. Vi må anerkjennes som mennesker som har behov for å få innfridd våre menneskerettigheter, ikke som pasienter/brukere med spesielle behov som trenger omsorg og pleie. Først da vil vi kunne ta et oppgjør med den systematiske diskrimineringen.