Debatt

Mobiliserte for OL-deltakelse

BYHISTORIE: Både byen og klubben måtte spytte omkring 5000 kroner i reisekassen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Engwall Pahr-Iversen

Standpunktet at «alle inne i Oslo er imot Stavanger og alt hva byen står for», er det fortsatt mange som tviholder på. Da Stavanger Roklubb rundet sine første 25 år for hundre år siden, søkte klubben om å få arrangere norgesmesterskapet. Roforbundet, med kontoradresse i Oslo, la imidlertid mesterskapet til Bergen, noe som ikke ble nådig mottatt i klubblokalene i Strømvig.

Det het i et brev til Roforbundet at «Roforbundets begrundelse for afslaget er alt andet end væktige – de er til dels meningsløse.» Og som om ikke det var sterke nok ord, konkluderte klubben kontant med – det den selv karakteriserte som en «høflig skuffelse» – at «bestemmelsen om at NM 1919 skal henlegges til Fjøsanger kan kun betegnes som det rene magtmisbrug.»

På regattabanen var det imidlertid Stavanger-roerne som viste muskler og maktbruk. To NM-titler ble hentet hjem til Stavanger, og mange ble takket. Kanskje spesielt Stavangerske «som ogsaa denne gang med stor elskværdighed har støttet oss med fragtmoderation og fri fragt av racebaater».

11. november klokken 11.00 i 1918 tidde kanonene på de europeiske slagmarkene. Våpenhvilen ble etterfulgt av fredens fryd. Bare 14 dager etter at skyttergravene var tømt, møttes de olympiske chartermedlemmene i Sveits og bestemte at de olympiske sommerlekene i 1920 skulle arrangeres i Antwerpen i Belgia. Alle medlemsland skulle få delta bortsett fra Tyskland, Østerrike, Ungarn, Tyrkia og Bulgaria. De hadde «tapt krigen», som det het, og fikk følgelig ikke adgang til den olympiske lekegrinden. Det hjalp ikke at lekene skulle ha et spesielt fredspreg ved at tusenvis av fredsduer ble sendt opp som en del av åpningsseremonien og det olympiske flagget ble heist for første gang. Noen skulle tregas igjen …

I dag blir norske olympiske deltakere høytidelig plukket ut av den olympiske komite. I 1919 oppfordret komiteen landets roklubber til å melde på lag til eventuell olympiske deltakelse. Komiteen ville gjerne ha et norsk lag med en åtter og fire utriggere. I åtter satset nok forbundet på at et sammensatt lag fra Østlandet skulle fikse biffen. Stavanger-roerne ville det imidlertid annerledes. «Lakselaget» skulle utgjøre grunnstammen i en åtter fra Stavanger. Kallenavnet fikk rolaget etter at et rivaliserende lag, under kapproingen en 17. mai, hadde forkynt med kraftige stemmebånd at «di i vert fall sko slå di der laksane ...» Det klarte ikke skrytepavene, men de maktet til gjengjeld å sette et lengevarende merkenavn på Roklubbens lag. Laget ble senere aldri kalt annet enn «lakselaget».
 
En ting er å ville delta, noe ganske annet er å kunne. Det handlet selvsagt om penger. Riktignok hadde OL-komiteen bevilget 5000 kroner til trening for roerne, men ingenting gikk til Stavanger-roerne fordi det var blitt samlet inn altfor lite penger på Vestlandet til at komiteen ville bidra. Dermed delte den ut sine midler til Oslo-roerne.

Den avgjørelsen ble ikke tatt nådig i mot i Stavanger, hvor det ble sterkt påpekt overfor forbundet at klubben slet økonomisk fordi «den inntekt vor klub har hat, har imidlertid strøket med til avbetaling av gjeld, utvidelse av båthuset, indkjøp av flere båter og reiseudgifter til våre kapproingslag».

Komiteen holdt imidlertid på sitt. Stavanger-roerne kunne bare svare på den måten som falt dem mest naturlig, på kapproingsbanen. «Selv om det blaaste en orkanaktig storm og sjøerne gikk høit på banen», sikret åtteren seg et nytt NM med relativt klar margin. Den gjentok seierssuksessen under Nordiske mesterskap fjorten dager senere. Dermed måtte åtteren bli innstilt til olympisk deltakelse.

Laget ble tatt ut av den olympiske komiteen, men den helte samtidig opptil flere dråper malurt i det lokale gledesbegeret. Både byen og klubben måtte spytte omkring 5000 kroner i reisekassen. Hvis de ikke klarte å samle inn et slikt beløp i fellesskap, «var det meget sannsynlighed for at Olympiaturen maatte indstilles …»

Når pengenøden er størst, er oftest entusiastiske pengeinnsamlere nærmest. Morgenavisen Stavangeren slo noen solide slag for at byens borgere måtte sørge for at byens roere fikk forsøke seg i Antwerpens havnebasseng. Det gikk bare en liten uke før innsamlingen hadde gitt 5375 kroner. Da hadde Sif og Vidar spilt en fotballkamp til inntekt for det gode formål, og «Ynglingen av 1882» hadde gitt en parkkonsert. Også åtterens mannskap hadde engasjert seg. Det spilte en oppvisningskamp i fotball mot et rolag fra Terje Vigen. Det var blitt en bysak å få til en olympisk deltakelse.

14. august 1920 startet roerne reisen til sommerlekene i Antwerpen. Lekene var da for lengst åpnet, og de 190 norske deltakerne hadde markert seg på flere arenaer. Totalt tok Norge 13 gullmedaljer, ni sølv- og ni bronsemedaljer i Antwerpen. Nå skal det medgis at syv av gullmedaljene kom i ulike typer seiling hvor det i enkelte klasser stort sett dreide seg om et slags norgesmesterskap. Helge Løvlands gullmedalje i tikamp var den største prestasjonen, mens Norges fotballseier 3–1 over de regjerende OL-mesterne fra England, vakte mest internasjonal oppmerksomhet.

I dag er det ikke måte på hvordan alle mulige forhold sjekkes før olympiatroppen kommer til arrangørbyen. I 1920 var det ikke snakk om å sjekke forholdene på forhånd. Eksempelvis måtte Stavanger-roerne ta trikken for å komme seg til rostadion. Trikketuren fra hotellet til Vilvorde robane tok nærmere en time. Kanskje ble reisetiden benyttet til å legge opp taktikken. Banen var så smal at bare to lag kunne konkurrere om gangen. Tevlingen ble derfor lagt opp etter en slags utslagsmetode.

At også sportsjournalistikken endrer seg med årene, er for eksempel Stavangers Aftenblads olympiske reportasjer fra 1920 et illustrerende eksempel på. Det heter for i eksempel i bladet for den 30. august i 1920: «I gaar indløp meddelelse fra Bergssel, om at resultatet av semifinalerne for otte-aarede outriggere var, at England slog Stavanger-otteren og Amerika Frankrig. Englands tid var 6,26,2, Stavanger-otteren 6,36.

I finalen seiret Amerika over England. Det amerikanske lagets tid var 6,05. Nogen officiel meddelelse om hvorledes den endelige rækkefølge blir, er ikke indløpet, men Stavanger-otteren mener selv, at den er nr. 3, og saa faar vi foreløpig haabe at det er riktigt. Forholdet er jo, at Amerika ubestridelig er nr 1, idet den amerikanske lag har slaat baade det franske og det engelske, som igjen har slaat det norske. Hvilket lag som er bedst av det franske og det engelske, kan ikke avgjøres uten at disse lag ror mot hverandre, med mindre da tiden har vært avgjørende, hvilket dog er usandsynlig. Skulle Frankrig slaa England, saa er rækkefølgen dermed avgjort, og Stavanger-otteren bliver uplaceret; men selvom England skulde slaa Frankrig, skulde det franske lag have chansen at blive nr 3, nemlig hvis det slog det norske. Begge er jo da beseiret av England, men det er ikke avgjort om det norske eller franske er bedst. Men foreløpig faar vi altsaa haabe at rekkefølgen er 1. Amerika, 2. England, 3. Norge.»

OL-protest ble tålmodighetsprøve

Mens Stavanger Aftenblad filosoferte om hvis, såfremt, i fall om den olympiske regattaen, var det fremdeles temmelig uklart for de fleste hvordan det skulle ende. Forvirringen skulle bli større. Det heter for eksempel i 100 års jubileumsberetningen til Stavanger Roklubb:

«Det var ingen kamp om tredjeplassen så tidene på de to tapende semifinalistene var avgjørende. Tredjeplassen gikk dermed til Norge med tiden 6,36 mot Frankrikes 6,42.

Flere av de fremmede roere, ja selv et par av de belgiske rormennene gratulerte vort lag med 3. plassen. Præmieutdelingen fandt sted paa stadion i Antwerpen den 30. august, men her blev 3die præmien for otterløpet tildelt Sweits sitt lag.

Sveits som var blitt utslaat i forsøket mot England – hadde den dag bedre tid enn vort lag – og det skulde nu være avgjørende for 3die præmien. Hvor uretferdig en slik ordning var, forstaar man kanskje bedst naar man ser paa den omstendighed, at selv amerikanerne som blev verdensmestre, under første dags roing, hadde daarligere tid enn Sweits. Ordningen var ogsaa urigtig fordi den blev truffet efter roningen, og er strid med hva der blev besluttet og oplyst før kaproningen.

Der er indsendt protest gjennom Norges Olympiakomite», heter det.

Nå skulle det imidlertid gå både vinter og vår før det ble tatt noe endelig standpunkt til protesten. Den som venter på noe godt, venter stundom lenge. Protesten ble tatt til følge. Stavanger-åtteren ble tilkjent tredjeplassen i rokonkurransen, og figurerer følgelig i alle de offisielle resultatlistene på bronseplass.

Noen bronsemedalje fikk imidlertid Stavanger-roerne ikke. Ingen har kunnet gi noen forklaring på hvorfor medaljene aldri kom til Stavanger. Enten har sveitserne nektet å gi dem fra seg, eller så har den olympiske komiteen ment at det var gått så langt tid at det ikke var rimelig å kreve medaljene tilbakelevert.

I etterhånd kan kanskje Antwerpen-lekene også tas som en begredelig bekreftelse på at galt kan bli verre. Stavangerroerne fikk heller ikke båten tilbake i brukelig stand. Under hjemreisen ble åtteren såpass skadet under transporten at den aldri mer kom på noen kapproingsbane. Bronsebåten måtte rett og slett kondemneres.

Mer fra: Debatt