Mens Oilers-fansen pleier såre stemmer og Oilers-spillerne leger ømme kropper etter tidenes mest dramatiske sluttspillfinale, er det flere grunner å feire enn at «byttå» er (stavangersk for «bøtta», eller kongepokal, red.anm.) kommet hjem til ishockeystormakten på Tjensvoll. Til og med den mest sportsignorante kan nikke anerkjennende til dramaturgien rundt to jevngode lag som kjemper som gladiatorer, vinner når det minst forventes og taper overraskende – helt til det står 3–3 i kamper og det sjuende og siste oppgjøret avgjør hvem som er best i landet. I år var det Stavanger Oilers, men sammen med sin verdige motstander Storhamar sørget lagene for å gi Norges nest største publikumsidrett et løft.
[ Oilers-gullfesten fortsatte tirsdag formiddag ]
Oilers har fått mye og velfortjent skryt opp gjennom årene for å profesjonalisere en idrett som altfor lenge bar preg av å være en intern affære på Østlandet. Selv om ishockeyen fremdeles mangler tak på flere storbyer enn Stavanger og Oslo – hvor det blir av Bergen og Trondheim er et mysterium – nås stadig flere. Spillerne som har gullhjelmene på er ishockeyens spisse ende, men det var klokt av styreleder og klubbeier Tore Christiansen å stoppe opp et øyeblikk under mandagens feiring for å hylle bredden. Overfor Rogalands Avis kjente Christiansen på enda mer glede enn den byttå ga.
I det som er breddeklubben Stavanger Hockey, som spiller med Oilers-logoen på drakten, var det pr. juni i fjor 1550 medlemmer, fast ansatte innen administrasjon og sport og 40 spillere som har vært tatt ut til landslag. Denne sesongen har både kvinne- og U20-laget gjort som herrene og blitt norgesmestre, U18-laget tok NM-bronse mens U16 ble nrummer fire i sitt NM og U15 tok bronsemedaljene i forbundscupen, som tilsvarer NM for de yngre årsklassene. I tillegg har Sdyshor – det ukrainske gutter 16-laget Oilers har adoptert og gitt et tilbud i Norge – vunnet sin serie.
Flere enn forretningsmannen og den gulldresskledde ishockey-filantropen Tore Christiansen har gode grunner til å klappe seg selv på skulderen nå når konfettien har lagt seg. Det er alltid fristende å la seg imponere så mye av toppene der champagnen flyter, konfettien flagrer og lønnsnivået til profesjonelle spillere er på et godt nivå. Jobben både ansatte og de mange frivillige gjør på nivåene under, er vel så viktig. I etter pandemien-tider der også barne- og ungdomsidretten krever mer penger enn det mange foresatte har råd til, er det viktigste av alt å følge alle skal med – lengst mulig-perspektivet. Å få gutter og jenter vekk fra skjermene, la dem delta i et fellesskap som både gir og krever, er noe av det beste en lagidrett som ishockey kan gi. Akkurat den gevinsten henger enda høyere enn byttå.
[ Tommy Kristiansen hyllet sin gode venn ]