Skrevet av: Rolf Skjelstad, sivilarkitekt
Akropolis betyr høyeste punkt i byen. Vårt «Akropolis» med teater, museum og et vakkert gammelt sykehusanlegg, er ikke det, men likevel en viktig høyde der «nedre by» rundt Breiavatnet møter Vålands-landskapet. Høyden er en stolpe i «porten» mellom Breiavatnområdet og dalen sørover til Hillevågsvatnet.
I sentrumsplandiskusjonen truet Bane Nor med å bygge massive klumpete bygg (kalt elefantene) mellom Akropolis og «byens smilende øye» Breiavatnet. Til det morsomme tidsskriftet Rosenkilden sa Bane Nor i 2018, at arealene i sentrumsplanen «slik forslaget nå foreligger, blir for små... dette blir for lite areal til at det vil være hensiktsmessig å starte arbeidet med en detaljregulering av stasjonsområdet... slik planforslaget foreligger stopper dette videre utvikling av stasjonen i denne omgang».
Når vi ser på skisser av det Bane Nor da ville bygge må vi være glade for at planen ble endret og at de setter elefantene sine vekk.
Stasjonsområdet er et viktig fellesområde for byen, for viktig til å overlate til Bane Nor å programmere, utforme og styre. Utformingen er viktig for forståelsen av, innholdet i og utformingen av «Akropolis-høyden».
I diskusjonen om Akropolishøyden, dens utforming, utbygging og bruk må vi altså også snakke om hva som skal skje på stasjonsområdet. Endringer her må ha det som mål å skape et godt sted for folks ankomst til Stavanger sentrum og gode skjermede steder å være på. Endringene må sikre sammenhenger fra Breiavatnet gjennom Lagårdsdalen og forbindelser, fysisk og visuelt, mellom bysentrum og Akropolishøyden. Knutepunktargumentet legitimerer ikke manglende stedsforståelse, stedsidentitet og kvaliteter. Vi vil fortsatt ha et vatn som smiler og som kan blinke opp til vår by sitt Akropolis. Vi må utvikle en staselig høyde over byen, ikke en bakgård bak fremmede elefanter som har tråkket flatt byens struktur og identitet.