Å forstå Jon Helgheims metode

Rasismedebatten går i spinn etter George Floyds død. Det trengs rydding i begrepene etter at Frp prøver å score billige poeng ved å si at «systematisk rasisme» ikke finnes i Norge.

Som hvit, heterofil middelklassemann over 50 er det lenge siden jeg erkjente at perspektivene mine trenger kraftige spark bak. Ut fra mine personlige erfaringer finnes nemlig ikke metoo-problematikk, rasisme, homofobi eller menneskeskapte klimaendringer.

Jeg kan velge å le av kvinner som ikke tåler et klaps på baken, stille meg tvilende til rasisme siden jeg ikke blir utsatt for rasisme, si at homofile må slutte å være hårsåre – og vise til at det var ekstremt mye snø på høyfjellet i vinter.

Hvordan kan man da tro at det er klimaendringer? Og kan jeg egentlig gå god for at Jorda er rund? Jeg har aldri vært i verdensrommet. 

Les også: «Kanskje vi ikke skal mene så veldig mye om sånt som vi ikke vet noe om»

Metoo var et spark bak i perspektivene til slike som meg fordi historiene var så mange og overbevisende. Det samme gjelder nordmenn med en mørk hudfarge som gjør at de utsettes for etnisk profilering, sliter på arbeidsmarkedet til tross for god utdanning og trøbler med å få leid bolig.

Den massive mengden historier, enten folk blir diskriminert på grunn av kjønn eller hudfarge, er det som teller.

At jeg, eller Jon Helgheim for den saks skyld, ikke har sett, hørt, erfart eller kjenner noen som er utsatt for rasisme og dermed trekker slutningen «systematisk rasisme finnes ikke» – er like gyldig som at jorda er flat. 

Når Helgheim fornekter systematisk rasisme spiller Frps innvandringspolitiske talsperson dessuten ut et kjent triks i populisthåndboken ved å gå til et ytterpunkt. Etymologisk viser «systematisk» til metode, gjentakelse og vitenskap, og en slik form for rasisme i sin ekstreme form ble utøvd av Nazi-Tyskland, Sør-Afrika under apartheid og USA før borgerrettsloven og stemmerettsloven ble innført på midten av 1960-tallet.

Men: Rasisme kan opptre systematisk, gjentakende og metodisk uten å være hjemlet i lov, slik tilfellet var i Tyskland, Sør-Afrika eller USA. 

Norge har kvittet seg med jødeparagrafen og fornorskingsprosessene, og siden verken lov eller forskrift sier at noen skal diskrimineres fordi de er jøder, samer eller mørke i huden, må vel dette bety at systematisk rasisme ikke finnes?

At det ikke finnes en instruks blant politifolk om å sjekke mørkhudede gutter fra Holmlia langt oftere enn de stopper lyse gutter fra Frogner, må vel bety at systematisk rasisme ikke finnes?

Og siden hvite menn ikke blir utsatt for rasisme eller kjenner så mange som utsettes for rasisme, må vel dét bety at problemet er marginalt?

Det neste er vel at mor Nille er en sten siden hun ikke kan fly, men å nevne Holberg kan også bli feil i disse tider. 

Se på sitatene Helgheim ga til NRK sist onsdag: «Forskjellsbehandling skjer, men det er på enkeltindividnivå. Det finnes rasister. Det finnes folk som diskriminerer. Men dette skjer på enkeltindividsnivå.»

Å individualisere samfunnsproblemer er kjent teknikk fra godt utpå høyresiden, fra der Margaret Thatcher uttalte at «There is no such thing as society». Ved å oppheve det kollektive og systematiske ved rasisme, men for sikkerhets skyld vedgå at rasister finnes, bidrar Helgheim til ufarliggjøring.

Rasister må rett og slett skjerpe seg, ta seg i nakken og la være å forskjellsbehandle. Når en utdannet bindestreksnordmann opplever jobbavslag etter jobbavslag, er dette ifølge Helgheims logikk tilfeldige utslag av å møte enkeltindivider med dårlige holdninger. 

Les også: – Jeg fikk beskjed av dørvakta om å gå ut av køen fordi «det er for mange innvandrere inne» (Dagsavisen+)

Som ved mobbing og metoo er ikke rasisme plutselige hendelser utført av enkeltindivider med dårlig moral.

Den systematiske rasismen er opphopingen av «enkelttilfeller» som fortsetter og fortsetter. Det systematiske ved dagens rasisme ligger ikke i raselover, men i gjentakelsene personer med en annen hudfarge opplever når de diskrimineres på arbeidsmarkedet og boligmarkedet.

Frp har streng innvandringspolitikk som kjernesak, noe som er innenfor – også for de av oss som er rykende uenige.

Hva som er utenfor er forsøkene på å appellere til velgere som har Resett som informasjonskilde. Hvor mange velgere Frp får ved å bagatellisere rasisme – som Helgheim er snar til å understreke at han og Frp er imot – sammenlignet med hvor mange velgere en slik metode støter fra seg, ville vært interessant å få innblikk i.

Det ferske integreringsbarometeret fra IMDI viser at folk flest ikke bagatelliserer rasisme som utslag av tilfeldigheter. I rapporten som ble publisert tidligere i juni, går det fram at åtte av ti mener diskriminering forekommer.

Nordmenns bevissthet om diskriminering er rekordhøy. Andelen som mener at diskriminering forekommer i høy grad, er tredoblet til 32 prosent siden 2013. 

At Frp ikke er på linje med folk flest, er i hvert ikke tilfeldig.