Phileas Fogg

En ny sommer er på hell. Jeg merker det best når jeg går i sandaler gjennom graset grytidlig lørdag morgen - på vei til en ny runde golf. Høsten kobler grepet og natten hjelper til ved å dugge oss ned med vann. Tusenvis av liter vann.

Mange er ennå på ferie, men de fleste av oss sikter oss inn på skolestarten og har brent av de fleste fridagene. Helgen som gikk var kanskje den siste hyttehelgen på en stund? Hos oss på Li sto den i fiskens tegn.

Minsten følger i sin fars fotspor i alarmerende grad. Lenge trodde jeg at Sjefens gener hadde kamuflert mine tilbøyeligheter for ballspill totalt hos poden. Men for et par år siden koblet han fotballturboen inn, og nå er han like hektet som jeg var på hans alder. Det blir spennende å følge med. Hvor lenge orker han? Talent er en forutsetning. Det er de siste 90 prosentene som er vanskelige å mobilisere ...

Som ungdom syklet jeg og kompisene land og strand rundt for å fiske. Mor klarte aldri skjule hvor glad hun var for fangsten jeg dro hjem. Det hjalp nok godt på. Også som fisker har minsten andre, og tøffere, forutsetninger. Men i helgen «bodde» han nesten i båten. Sammen med en god kamerat dro han altfor mange makrell opp av Riskahavet. Den første ble sløyet, filetert, vendt i mel og slukt i løpet av minutter. Sjefen er, i hovedsak, kjøtteter. Derfor ligger resten av helgens fangst stuet ned i fryseren. Har du noen gang prøvd å planlegge en svær makrellfest? Nei, jeg kunne tenke meg det.

Sensommeren er også årets magreste golftid. I år har vi i tillegg slitt med skader i gjengen. De begynner å bli gamle, guttene mine. Vonde rygger, skuldre som knirker og muskelfester som sliter i fortøyningene. Det krever sitt å henge med på lengste drive!

Prosjektene står i kø. «Mor e 100 i dag», 50-årsdag og hytter på andre siden av kloden. Bror Ali er på biltur, eller «Jorden rundt på 80 damer,» som jeg kaller det.