Dagfinn Høybråten er i knipe

Valgkamputspillet fra Kristelig Folkeparti om én ukes ekstra ferie for barnefamilier, kombinert med økt kontantstøtte og utvidet pappapermisjon, gir inntrykk av et parti som i øyeblikket sliter tungt med å komme på talefot med velgerne. Utspillet er et friskt forsøk på å vende oppmerksomheten bort fra kranglingen mellom Siv Jensen og Jens Stoltenberg om eldreomsorg og barnetrygd. Men det skal nok mer til for å bringe KrF tilbake til gamle høyder.

Det er ikke bare Erna Solberg og Høyre som taper på at Ap-sekretær Martin Kolberg har utpekt Fremskrittspartiet som hovedmotstander. KrF og Dagfinn Høybråten er i ferd med å lide samme skjebne. Begge partiene har havnet i skyggen av de to store, i alle fall i den rikspolitiske debatten på de toneangivende store TV-kanalene.

Dessuten stikker problemene for de to partiene vesentlig dypere enn et udekket markeringsbehov i en sterkt rikspolitisk og ideologisk preget valgkamp. Frafallet av velgere til Frp har vært jevnt og systematisk. Det gjelder både Høyre og KrF. En fersk meningsmåling Opinion har gjort for Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) avdekker at over 15 prosent av dem som oppgir at de stemte KrF ved kommunevalget i 2003, sier at de vil skifte til Frp i dag. Tallet på tidligere Høyre-velgere som sier de nå vil stemme Frp, er nesten like høyt.

Dette blir også bekreftet i den statsvitenskapelige undersøkelsen av stortingsvalget i 2005 som ble lagt fram nylig. Den viser blant annet at KrF mistet om lag halvparten av sine kjernevelgere ved valget det året, mens Frp gjorde betydelige innhogg i KrFs tradisjonelle velgerskare. Særlig grovt forsyner Frp seg i de kristne karismatiske vekkelsesbevegelsene. Her er det mange som setter pris på Frps utilslørte og «tydelige» tale om vern av norsk kultur og norske kristne verdier mot en diffus trussel fra ikke-vestlige muslimske innvandrere.

I denne situasjonen befinner KrF-leder Dagfinn Høybråten seg i en lei knipe. Som leder for et skikkelig og anstendig parti kan han ikke ta opp konkurransen på Frps banehalvdel.

I dagens situasjon står KrF temmelig alene. I motsetning til sine forgjengere Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland har Dagfinn Høybråten ikke noe sentrumsalternativ han kan stille seg i spissen for. Det er erklært dødt og maktesløst. Og i motsetning til Senterpartiet, vil KrF heller ikke knytte seg til det rødgrønne alternativet.

Uten utsikt til politisk makt, blir partiets valgkamputspill temmelig uinteressante.