Anmeldelse: Grim parafrase over Grimms eventyrverden

Siden sant også skal skrives: Jeg husket knapt at jeg hadde skumlest «Tvillingenes dagbok» av Agota Kristof da jeg så at romanen fra 80-tallet hadde fått plass på teatrets repertoar på Intimscenen. Sånn sett følte jeg meg på en slags litterær sidelinje siden teatrets herolder i sin forhåndsprosedyre høyt forkynte at «Da Agota Kristofs roman «Tvillingenes dagbok» kom ut i 1986, ble den en litterær «snakkis». Boka har siden rukket å bli en moderne klassiker…»

Boken ble lansert i norsk oversettelse året etter, og jeg har ennå i min mentale minnebok en anmeldelse av Ragnar Kvam som jeg den gang nikket bejaende til. Han skrev blant annet at «i korte, hoggende snitt lar den ungarsk-sveitsisk-franske forfatter Agota Kristof et guttetvillingpar før før-puberteten gi glimt fra en krig i et grensestrøk. De er fjernet fra en storby og parkert hos en ilter, humørsyk bestemor. Hun kan minne om en eventyrheks, som hun i Hans og Grethe, bare at hun til syvende og sist er bra på bunnen og lar de bortsatte tvillinger gjøre ende på henne - i stedet for forsøket på det omvendte i brødrene Grimms eventyr.

Gløttene henger sammen som i et eventyr og blir gitt til beste av en forteller som slett ikke er identisk med tvillingparet. Men som i eventyret, særlig de tyske, er alt mulig, ikke minst når det gjelder redsler. Vi blir ikke spart for noe. Men absolutt uten tårer. Mord, voldtekt på stripe, tjuveri og pinsler i en kontinuerlig rekke av observasjoner. Uten andre følelser enn de rent egoistiske som skal hjelpe noen få ut valgte, guttene og gamla, til å overleve. Det er ingen som belærer leseren om noe som helst. Leseren tenker sitt.