Murens fall – 30 års glede med bismak

«Nå vokser det sammen som hører sammen», sa en gledestrålende tidligere forbundskansler Willy Brandt denne fortumlede fredagen etter at Muren uventet for alle var blitt åpnet sent kvelden før, 9. november.

De tidligere to tyske statene har vokst sammen. Men det har gått saktere enn noen kunne tro. Og mye gjenstår fortsatt.

For selv om den fysiske muren er borte og de ytre forskjellene i stor grad er fjernet, gjenstår fortsatt en mur i mange folks hoder. Østtyskere og vesttyskere sliter med å finne sammen som en felles nasjon med felles forståelse og felles verdier.

Feiring på toppen av muren ved Potsdamer Platz, mens østtyskere strømmer over grensen. Foto: Lionel Cironneau/ap/ntb scanpix

Det startet med noen tusen om natten, og økte til hundretusener i løpet av den første helgen. Folk bare flommet inn og flommet inn i det tidligere så avstengte Vest-Berlin. Noen så seg lett forvirret omkring i alt det nye. Noen gråt av bevegelse, andre jublet av glede. Mange hadde med boblevin. Det ble delt og det ble skålt. Også mange vestberlinere hadde tatt turen til grensen for å ønske velkommen.

Mange falt hverandre om halsen. Gamle venner og naboer som ikke hadde sett hverandre på tiår, atskilt som de hadde vært siden Muren ble reist i 1961. Rørende å bivåne, selv for nokså garvede journalister.

Vi utenriksjournalister steller jo som regel med triste ting, som krig, kriser og katastrofer. Denne gangen var det lutter, overstrømmende og uforfalsket glede jeg kunne formidle hjem til Arbeiderbladet.

Mange klatret også opp på Muren og danset av glede. Det utviklet seg til en gigantisk gatefest med hjertelig forbrødring. Andre gikk løs på Muren med hakker, slegger og meisler. Den skulle vekk! Helt vekk. De åpenbart fortumlede østtyske grensevaktene sto som passive tilskuere og lot sine skarpladde våpen ligge.

Pågangen ble så sterk at myndighetene i øst måtte åpne stadig nye grenseoverganger. Det startet i Bernauerstrasse, siden fulgte Jannowitzbrücke og Oberbaumbrücke, før Muren ble fysisk revet og fjernet ved symboltunge Potsdamer Platz natt til søndag. Tusener ga avkall på søvn den natten for å følge med i det historiske dramaet. Jubelen da de tunge, nesten fire meter høye mur-elementene ble løftet vekk, ville ingen ende ta.

Handlegaten Ku’damm var overfylt denne helgen, tettpakkede menneskemengder beveget seg sakte forbi luksusbutikkene med store øyne. Den gang var det lett å se på klesdrakten hvem det var som kom fra øst. Uvant for dem var det også å se de bugnende utstillingene av sydfrukter, som bananer og appelsiner. Det var mangelvare i deres eget DDR, med rutinemessig timer i kø hvis det først fantes. Deres egne, nesten verdiløse østmark var ikke til mye hjelp i dette forbrukerparadiset. Men myndighetene i Vest-Tyskland ga alle som kom disse dagene en «velkomstgave» på 100 tyske mark.

Det ga en anledning til i hvert fall å få noe med seg tilbake fra et Vest-Berlin som den gang ble kalt «markedsøkonomiens utstillingsvindu.

Muren var en umenneskelig innretning. Det var ikke én mur, men to. Mellom disse lå dødssonen. Med lyskastere, løpeganger for mannevonde bikkjer, miner og lenge også selvskudd. Vakttårnene lå tett og var bemannet med soldater utstyrt med skarpladde våpen. De hadde ordre om å skyte for å drepe hvis noen forsøkte å ta seg igjennom. Det ble også gjort ved flere anledninger.

Ingen hadde på forhånd trodd at denne djevelske innretningen skulle forvitre så fort. Det strides også om hvordan det skjedde. Men mye tyder på en misforståelse.

Politbyråmedlem og pressetalsmann Günther Schabowski holdt pressekonferanse i Øst-Berlin om kvelden 9. november. Den forløp begivenhetsløst, inntil han mot slutten famlet fram en papirlapp og sa at kommunistpartiets politbyrå samme ettermiddag hadde bestemt at reiserestriksjonene skulle oppheves.

«Fra når?», ble det spurt.

Schabowski ble usikker, klødde seg i hodet, kikket på lappen igjen, og svarte «så vidt jeg forstår fra nå».

Det utløste en flom av mennesker mot grenseovergangene, særlig mot overgangen i Bernauerstrasse. De viste til politbyrået og forlangte fri adgang til Vest.

Vaktkommandøren hadde ikke fått noen beskjed om noe som helst. Han prøvde forgjeves å ringe til overordnede, men fikk ikke svar, ingen ville ta ansvar den kvelden. Det ble opp til vaktkommandøren selv. Han kunne ha valgt å gi ordre om å skyte. Det ville blitt et blodbad. Han valgte å åpne grensebommene og så tre til side. Murens fall var plutselig et faktum og lot seg ikke reversere.

Selv hadde jeg vært hjemom et par uker, men fikk telefon sent torsdag kveld med beskjed om å komme meg tilbake til Berlin raskest mulig. Jeg tok første fly morgenen etter og landet tidlig på formiddagen. Da var eventyret i full gang.

Oppløsningen av de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa hadde pågått hele sommeren og skjøt fart utover høsten 1989. Spikeren i kista til DDR, Den tyske demokratiske republikk, ble slått inn under den storslåtte feiringen av DDRs 40-årsjubileum 7. oktober.

Det pågikk store protester mot regimet i DDR. Med utgangspunkt i Nikolaikirche i Leipzig marsjerte tusener av protestanter i gatene hver mandag. I Berlin hadde protestene utgangspunkt i Getsemanekirche på Prenzlauer Berg.

Kirken spilte en betydelig rolle i protestene i det offisielt ateistiske DDR. Jeg husker jeg spurte en demonstrant: «Tror du på Gud?» «Nei», svarte han. «Men jeg tror på presten»!

DDRs mektige diktator Erich Honecker lot seg feire med store opptog under 40-årsjubileet. Det var militærparade, det var utkommanderte ungdommer, partiforeninger og fagforeninger i uendelig marsj; og med pålagt jubel foran ærestribunen der Honecker og hans folk sto oppmarsjert. Men der sto også en gjest som skulle bli mer til bry enn til glede: Sovjetunionens partisjef Mikhail Gorbatsjov.

DDRs mektige diktator Erich Honecker (t.h.) lot seg feire med store opptog under 40-årsjubileet. Sovjetunionens partisjef Mikhail Gorbatsjov t.v. En drøy måned senere falt muren. Foto: REUTERS/ntb scanpix

Gorbatsjov sa blankt nei da Erich Honecker forlangte «broderlig hjelp» til å slå ned protestene. Det hadde han ellers muskler nok til å gjøre. Sovjetunionen hadde på det tidspunkt mer enn 300.000 soldater i DDR og fullt opp av tanks og annet tungt militært utstyr. Men Gorbatsjov hadde sett at den tid var forbi da sovjetiske tanks skulle knuse folkelige opprør. Han sa samtidig i et intervju: «Den som kommer for sent, blir straffet av historien». Det skulle vise seg å bli profetisk.

Bare et par uker senere måtte Erich Honecker gå av og ble erstattet av den heller middelmådige Egon Krenz.

Jeg var i Berlin også disse dagene. Jeg bodde som vanlig i Vest-Berlin og krysset grensen på dagsvisum som turist. Som akkreditert journalist i DDR ble man alltid utstyrt med «tolk», uavhengig av språkkunnskaper, man skulle passes på. Med turistvisum kunne man gli inn i mengden, unngå overvåking og holde kontakt med dissidenter uten å utsette disse for altfor stor fare.

Men på selve 40-årsdagen 7. oktober var grensen stengt for turister. Kommunistpartiet ville ikke ha ubudne gjester på DDRs og Honeckers store dag.

Jeg dro i stedet til Checkpoint Charlie. Der hadde det samlet seg en rasende menneskemengde. De øste skjellsord og forbannelser over de østtyske grensevaktene. Noen kastet også stein. Vesttysk politi og amerikanske vaktsoldater snudde ryggen til. De ville verken se eller høre det som foregikk ved sektorgrensen.

Men dagen før hadde jeg krysset grensen uten problemer. Jeg ville til Neues Forum, som akkurat da framsto som den ledende opposisjonsgruppen i DDR. Neues Forum ble ledet av billedkunstneren Bärbel Bohley. Atelieret hennes på Prenzlauer Berg var overfylt av folk som ville melde seg inn, bidra og stå til tjeneste. Dessuten fullt opp av journalister fra hele verden som gjerne ville intervjue henne. Bärbel Bohley framsto en av de fremste opposisjonslederne.

9. november 1989: Billed­kunstneren og den politiske aktivisten Bärbel Bohley blir intervjuet kort tid etter at det blir kjent at den østtyske opposisjonsbevegelsen Neues Forum får status som lovlig. Foto: Jørn H. Moen/NTB Scanpix

Hun var ikke lett å få i tale, hun hadde annet å gjøre. Men jeg hadde smuglet med brev og dokumenter fra kontakter i Vest til Bärbel Bohley. Det var ikke helt risikofritt, jeg var tidligere blitt kroppsvisitert på grensen. Alle papirer ble da grundig sjekket. Men det var vel verdt å ta sjansen. Jeg slapp forbi køen av konkurrenter og inn til Bohley. Vi skulle få god kontakt.

Hun ønsket egentlig ikke noen tysk gjenforening fordi hun fryktet total vesttysk dominans. Hun ville i stedet gjøre ordet «demokratiske» i landets navn til en realitet, sa hun. Og hun ville ta vare på det beste i det østtyske samfunnet, som tross alt også hadde sine gode sider.

Jeg traff henne igjen et par år senere, etter gjenforeningen. Da var det en gang så overfylte atelieret mørkt og tomt. Vi satt under en enslig skomakerlampe i kjøkkenet og drakk te. Bärbel Bohley var dypt skuffet.

DDR var blitt slukt. Alt DDR hadde stått for, var kastet på skraphaugen. «Det ble ingen tysk samling i ordets rette forstand. Vi fikk ingen ny, felles forfatning. Vi ble regelrett annektert og måtte underkaste oss. Det var ikke det vi kjempet for», sa hun.

Bohley forlot like etter Tyskland for å drive hjelpearbeid i Bosnia. Hun er nå dessverre død.

Østtyskerne slo hull i Muren, fikk den fjernet og sørget for kommunistpartiets ettertrykkelige fall. Men så overtok vesttyske politikerne i Bonn med Helmut Kohl i spissen all regi. Østtyske opposisjonsgrupper som Neues Forum ble parkert. Fra 1. juli fikk de to tyske statene felles valuta. D-mark. Attraktivt for noen. Men over natten mistet hele den østtyske industrien sin konkurranseevne. To millioner arbeidsplasser forsvant i årene 1990-92. Arbeidsløsheten steg til over 20 prosent i det tidligere DDR som helhet. I noen områder var den mye, mye høyere.

På samlingsdagen 3. oktober 1990 besøkte jeg lyspærefabrikken Narva i Øst-Berlin. Med nær 5000 ansatte en av byens største arbeidsplasser.

Folk jeg snakket med, sa at de var glade for samlingen. De var glade for reisemuligheter. Glade for at Muren var borte. Men under disse ordene merket man en tydelig følelse av angst og usikkerhet. De var redde for framtiden, de var redde for jobbene sine. Og med god grunn. Jeg fulgte utviklingen på Narva i noen tid. Ett år senere var det bare 1000 ansatte tilbake. Markedet i Øst-Europa var gått tapt, Narva var ikke lenger konkurransedyktig

Etter to-tre år var det helt slutt. Da satt bare en fagforeningsleder og en mann fra bedriftsledelsen tilbake for å styre avviklingen. I dag er det likevel nytt liv i bygningene på det store industriområdet. En rekke nye, moderne bedrifter har overtatt. IT-bedrifter og andre mindre virksomheter. Kanskje er det flere i arbeid der i dag enn det var i 1990. Men det er helt annerledes arbeidsplasser, og neppe noen som de tidligere arbeiderne ved lyspærefabrikken kunne konkurrere om.

Omstillingen for befolkningen i DDR ble brutal, noe forståsegpåerne i Vest kanskje ikke forsto fullt ut. Omstillinger som man i Vest-Tyskland hadde hatt tiår på å tilpasse seg, måtte i øst nærmest skje over natten. Det er sagt at knapt en eneste østtysker kunne fortsette i den jobben han eller hun hadde hatt, i alle fall ikke uten store, gjennomgripende forandringer. Fra skrivemaskin til PC. Fra dreiebenk til datastyrte verktøymaskiner. Fra et land uten arbeidsløshet til kamp for å få beholde jobben eller for å finne ny jobb på et arbeidsmarked som mange steder var vekk.

På et besøk som akkreditert journalist i DDR et par år før Murens fall hadde jeg intervjuet en fagarbeider fra Kabelwerk Köpenick. Han var partimedlem, hadde vært «månedens arbeider» og var sikkert omhyggelig plukket ut som lojal nok til å møte en vestlig pressemann. Jeg var hjemme hos ham og familien om kvelden. Han fortalte om livet i DDR – den offisielle versjonen. Men vi skålte flittig i snaps for fred og forståelse. Det ble etter hvert ganske så muntert.

Jeg besøkte ham igjen en tid etter gjenforeningen. Da var han arbeidsløs. Både han og kona var dypt skuffet og følte seg bedratt av sitt tidligere parti. Men han sa også: «Jeg husker at sist du var her, spurte du hvordan jeg ser på begrepet frihet. Jeg svarte at frihet for meg er frihet for frykt for morgendagen. Den friheten har de nå tatt fra meg.»

Det har skjedd en enorm utvikling i de nye delstatene i øst. Man skal lete godt for å finne synlige forskjeller mellom øst og vest i dagens Berlin. I hvert fall i sentrum og i bydeler som Prenzlauer Berg og Friedrichshain. Først når man kommer ut til bydeler som Hohenschönhausen og Marzahn med sine gigantiske bomaskiner, ser man at dette en gang har vært et annet land.

Overføringene fra vest til øst har vært enorme. På disse 30 årene er det ifølge Der Spiegel overført mer enn ufattelige 2000 milliarder euro. 65 prosent av dette har gått til sosial bistand. Mer enn 300 milliarder euro er investert i infrastruktur. Et nedslitt veinett er satt i stand, motorveiene er modernisert. Forfalne byer er pusset opp.

Østersjøbyene Wismar og Stralsund var sørgelig forfalne, på nippet til å bli rene ruinbyer. Trær vokste rett igjennom noen av husene. I dag stråler de i nyvunnet glans, og har fått plass på UNESCOs liste over verdensarven.

Likevel mener mange i øst at de har fått for lite. At de arbeider mer og lenger enn folk gjør i vest, men likevel henger etter.

I vest er holdningen den motsatte. Der føler mange at den tyske samlingen og det såkalte solidaritetspåslaget i skatten er blitt for kostbart. Mange mener også at østtyskerne bare er kravstore og utakknemlige.

Østtyskerne slo hull i Muren og fikk den fjernet, men så overtok vesttyske politikerne i Bonn med Helmut Kohl (t.h.) i spissen all regi. Her fra Dresden i desember 1989. Kohl skal holde pressekonferanse med DDRs daværende – og siste – statsminister, Hans Modrow (t.v.). FOTO: Jockel Finck/ap/ntb scanpix

Østtyskerne levde i et formyndersamfunn. Staten tok vare på dem alle fra vugge til grav. De var garantert skolegang, lærlingplass og jobb. De ble ikke nødvendigvis spurt hva de helst ville bli, eller hva de ønsket å arbeide med. Men arbeid fikk de.

Etter samlingen har folk som aldri hadde lært å konkurrere, måttet konkurrere om både utdanning og jobb. Man ikke bare kunne ta ansvar for sitt eget liv. Man måtte. Det var nytt og ble en større omstilling enn mange var klar over. Men veien fra en trygg tilværelse i et planøkonomisk samfunn til en konkurranseutsatt markedsøkonomi ble en for stor omvelting for mange.

DDR var et likhetssamfunn. Alle hadde like lite. Med unntak av partieliten, som kunne velte seg i luksus, men det visste deres undersåtter lite om.

Med alt det nye, har mange reagert med angst. Angst for framtiden. Frykt for jobben. Frykt for hvordan de neste regningene skal kunne betales.

Arbeidsløsheten i de nye delstatene i øst ligger på sju prosent. Det samme som i vest. Men mens det går strålende i noen området, som Sachsen, er andre blitt hengende etter. På steder der en stor hjørnestensbedrift før sørget for det meste, men nå er borte, er det fortsatt stor mangel på arbeidsplasser. Ungdom og folk med utdanning flytter vestover. Beregninger viser at så mange som 3,7 millioner østtyskere har flyttet vestover siden den tyske samlingen.

Eldre folk, pensjonister, blir tilbake. Og tyske minstepensjoner er ikke mye å skryte av.

«For første gang har jeg sett nød her i byen vår, sier en eldre kvinne i byen Prenzlau nord i Brandenburg til Der Spiegel.

Jeg har snakket med østtyskere som også blåser av den nye friheten til å reise hvor de vil uten noen mur omkring seg: «Hva skal vi med reisefrihet når vi ikke har penger til å reise for!»

Måten den tyske samlingen skjedde på – annekteringen som de også kaller det – har gitt mange østtyskere en følelse av mindreverd. Som andreklasses borgere i forhold til de mer lykkelig lottede i vest.

Dette har skapt en utbredt variant av nostalgi, kalt Ostalgi. En lengsel tilbake til det som var. Da snakker man om samhold, om likhet og rettferdighet, om sprudlevinen Rotkäppchen og om boksene med den salte Spreewald-agurken. Glemt er rasjonering og køer, overvåking, angiveri, fengsling av opposisjonelle og kollektiv straff for hele familien når noen hadde ønsket å forlate det angivelige bonde- og arbeiderparadiset.

Et utslag av dette er også at mange føler at de etablerte, vestlige partiene ikke representerer dem og deres interesser. Kombinert med frykt for at innvandrere kan komme til å konkurrere om arbeidsplasser og sosiale ytelser, har det gitt framgang for et høyreekstremt parti som Alternativ for Tyskland, AfD.

Tyskland er samlet for å forbli samlet. Det vokser også sammen. Litt mer for hvert år. Men tid, det vil det fortsatt ta.

Mange føler at de etablerte, vestlige partiene ikke representerer dem og deres interesser, og har gitt framgang for det høyreekstreme partiet Alternativ for Tyskland (AfD). Her fra en marsj i Chemnitz i fjor, organisert av «Pro Chemnitz»-bevegelsen, Alternativ for Tyskland og den anti-islamske bevegelsen Pegida. foto: John MACDOUGALL/AFP/Ntb scanpix