Kom marsj, du skjønne milde

Les fakta om korps i Norge og musikkorpsets historie i bunnen av saken.

Det er en av de siste maidagene før nasjonaldagen, der sola har bestemt seg for å svi litt mer enn vanlig. Men det er blitt lovet is til alle som holder ut de 28 varmegradene. En stemme som forsøker å gi en beskjed om noteark, drukner i utålmodige blås fra diverse instrumenter.

– Full trombonerekke bak! roper dirigenten. En fane i matt grønnfarge med gullfarga påskrift og et harpe-emblem heises i været av en lærer i bandana.

– Hei, følg med, a!

Fløyta blåser. Skarp- og bass-trommer leder an toget av friske bein og Ronaldo-drakter i taktfast marsj inn i Botanisk Hage på Tøyen i Oslo. Mellom ripsbærbusker, bysykkel-syklister, barnevogner, og andre buskevekster. Det skal ikke være noen tvil om hvem som kommer her. «Lakkegata Ye», «Lakkegatas parademarsj» og «Lakkegata-sangen» høres blant gjengangerne «Gammel Jegermarsj» og «Ja vi elsker».

På Lakkegata skole står musikken i høysetet. Her går en femtedel av barna i korpset. 10 år gamle Aulona Gashi spiller tverrfløyte og synes de har rare uniformer.

– Vi ser litt ut som smurfer. Og så er det litt store jakker så vi kan vokse i dem.

På uniformsjakka har hun allerede samlet fire medaljer i løpet av sin toårige korpskarriere. Ifølge henne selv er ikke det akkurat mye å skryte av. Planen er selvsagt å få mange flere. For noe av det morsomste med å gå i korps, er å delta på stevner, mener hun.

– Også har jeg fått mange nye venner. Det er en bra ting.

– Skolekorpstradisjonen i Norge er en ganske spesiell greie, og noe helt unikt i verdenssammenheng. Du finner ikke noe lignende i noe annet land, sier Jørgen Foss, kanskje mest kjent fra spillefilmen «Pitbullterje», der han hadde tittelrollen – og som representant for Arbeiderpartiet i Oslo bystyre og i bydelsutvalget i bydel Sagene.

Men nå har han Norges Musikkorps Forbund-hatten på. Her er han nemlig talsperson.

– Det er college-band i USA også, men det kan ikke helt måle seg med det vi har her, med tanke på antall korpsmusikanter vi har per innbygger, sier han.

– Og mens man i resten av verden feirer merkedager med militærparader, så feirer vi grunnloven, og det vi er stolte av i Norge med skolekorpsmusikk. Det synes jeg er en fin ting.

Les også: Slår et slag for korpsene

Lakkegata skole

I år markeres korpsets år. Norges korpsforbund runder 100, mens Forsvarsmusikken markerer at de har eksistert i dobbelt så mange år.

Som landets største frivillige kulturbevegelse, har skolekorps-bevegelsen fostra opp mang en artist her til lands. Tine Thing Helseth, Ole Edvard Antonsen, Ravi, Jan Garbarek, Tungtvann-rapper Jørgen Nordeng alias Joddski, Tone Damli, Bjarne Brøndbo og samtlige medlemmer i Jaga Jazzist.

Det første skolekorpset i Norge var Møllergata skoles musikkorps, og ble oppretta i 1901. I starten var det kun rene guttekorps, men etter flere år med diskusjoner omkring kvinnenes plass i korpsene, fikk jentene endelig offisielt lov til å bli med i 1956.

Dirigent William Farre er skolekorpsenes far i Norge, og starta korpsene ved Møllergata og Kampen. I dag står en byste av ham på Møllergata skole i Oslo, som bekranses av ham hvert år på 17. mai.

Det at spillende skolekorps symboliserer demokrati og frigjøring på nasjonaldagen, er heller ikke helt tilfeldig.

– Under 2. verdenskrig, måtte korpsene øve i skjul, for tyskerne tok instrumenter og lagde dem om til kuler og krutt, forteller Foss.

Les også: 1940: «En sinnssvak odyssé»

Hans eget korps, Bjølsen skoles musikkorps, øvde nede i bussgarasjen i smørerommet under krigen. Samme dag som det ble fred, var de ute og spilte for det norske folk.

«Spilleglede. Samhold. Inkludering. Vennskap. Modighet. Lekenhet». Det er ungene selv som har kommet opp med ordene som bestemmer verdiene og visjonene til Lakkegata skoles musikkorps. Men en engasjert foreldregruppe utgjør en vital del av korpsets eksistens.

– Jeg sitter ikke og gjør alt, understreker styreleder Hilde Holte Eriksen.

Spør du mannen hennes, derimot, er hun langt over gjennomsnittet mer engasjert i korps enn hun tror selv.

– Men i april og mai er det heavy.

Holte Eriksen ble engasjert i skolekorpset da hennes egen datter begynte våren 2014. Det var også hun som tok initiativ til samarbeid med Mini-Øya som går ut på at korpset marsjerer gjennom Botanisk hage og åpner hele festivalen i Tøyenparken. Som betaling får alle barna i korpset billetter til festivalen.

– Korps er også en av de få aktivitetene for barn som ikke har en reservebenk, hvor alle kan være med, og som vi vet funker. Det er også en av få arenaer der man samarbeider med barn fra andre alderstrinn, påpeker Holte Eriksen.

– I idretten er du gjerne med de på samme alder, mens korps er en aktivitet på tvers av aldersgrupper. Og for noen som kanskje ikke er så flinke til andre ting på skolen, men som mestrer det å spille trommer kjempebra, er det et viktig sted å få mestringsfølelse.

Korps er ikke bare bredde og mangfold.Vi er også i eliten.

– Folk vet mye om fotball når det kommer til bredde og elite, men det er det samme med janitsjar og brassband. Vi ligger helt i toppen når det kommer til brassband, sier Jørgen Foss.

Hvert år arrangeres det store norgesmesterskap i både janitsjar og brass. Mange tusen musikanter deltar i en rekke divisjoner. Det deles ut kongepokal. For få uker siden var det Europamesterskap i brassband i Nederland. Der tok Norge en tredjeplass. Men i fjor ble vi europamestere.

Brassband-tradisjonen kommer fra England og gruvene.

– Det ble starta ut ifra et folkehelseperspektiv. Man pusta inn dritten i gruvene, og for å få trent opp lungene, ble det etablert en rekke brassband rundt omkring i England, forteller Foss.

Det ble også sett som viktig at de ansatte drev med noe meningsfylt på fritiden. Men det var også en ikke-politisk aktivitet som bedriftsledere satte i gang for å simulere arbeiderne sine til å drive med, i en tid da politisk radikale fikk stadig større innflytelse på arbeidsplassene.

Les også: Musikkorps i 200 år

Fra England er veien til Vestlandet kort. Der holder noen av landets beste brassband til, blant andre Eikanger-Bjørsvik og Manger musikklag, som ofte kniver om toppen når det gjelder brass og elite.

– Noen av landets beste janitsjarkorps fra Oslo-området, er Christiania blåserensemble og Lillestrøm musikkorps, som er det mestvinnende i norgesmesterskap og som har tatt flest kongepokaler, forteller Foss.

– Når det går dårlig i fotballen for Lillestrøm, kan de heller prise seg med å ha Norges mestvinnende janitsjarkorps.

Korps er ikke bare konkurranser, stevner og moro. Korps er også smerte. Det er helt sikkert, mener musikkjournalist og musiker Filip Roshauw.

– Å være i et marsjerende utegående korps er en fysisk krevende opplevelse, rett og slett. Det er litt av en arbeidsdag som ganske mange folk fra 10 til 70 år har på 17. mai. Du går gatelangs og blåser i svære horn som til tider veier ganske mye. Det innebærer vannblemmer, gnagsår og blodblemmer, heteslag, og plutselig regner det, uniformen er teit og varm og det blir ikke bedre om det regner, for da har du de kondom-aktige regnjakkene som låser all fuktigheten inne. Og da blir det enda verre. Du kan snakke med både nåværende, og eks-korpsmusikere om det. De fleste har hatt selsomme opplevelser.

Roshauw vet hva han snakker om. Selv spilte han klarinett og saksofon i Marienlyst skolekorps i Oslo.

I retrospekt har han også tenkt mye over hva korpset har gitt ham. Hvor fint og bra det er.

– Skolekorps er en utrolig givende opplevelse som også har vært en leverandør til musikere i alle slags sjangre i Norge.

Samtidig er det også er et element av ufrivillighet med korps, mener han.

– Bare ta den klassiske måten en korpskarriere starter på. Innen mye annet som barn og unge driver med, kan de velge selv og prøve ut. Så kommer du til korpset, og bare «yes jeg skal spille trommer», men nei; «her er en kornett». Og dét i seg selv, er en litt annerledes ting. Jeg antar det er litt det samme i idrettslag også, at man blir dytta i en eller annen retning, enn det man så for seg. Det slår meg som en liten innføring i livets harde realiteter. Du ville bli dét, men gjett hva: Det skjer ikke. Alle vil bli trommis, liksom, men de aller fleste blir barytonister i stedet. Det er verdifullt, det også.

Når Roshauw snakker med folk som har musikk som yrkesvei, har han merka seg at det er noe med at måten man har blitt det på, ikke handler om at man driver med det når det har vært på sitt morsomste.

– Det er når det bare er helt hverdagslig, at det gjelder å holde ut. Gråværsdagen. Dealer du med den, uten at du tenker at det alltid skal være gøy, men bare gjør det du skal gjøre, da har du ganske gode odds for å ende opp med å fortsette. Det er korps en utrolig god innføring i. Det er da man blir musiker. 17. mai er den eneste dagen det er helt sosialt akseptabelt å drive med det. Du blir kanskje ikke den kuleste ungen i klassen av å holde på med de greiene der.

Les også: Kjærlighet for evigheten

Kulest i klassen var heller ikke Jørgen Foss i Norges Musikkorps Forbund.

– Selv ble jeg utrolig mye mobba som barn. Da er det befriende å ha et fristed, der du kan senke garden, og delta på en øvelse. Et sted der du kan bare være deg sjæl, og hvor det ikke ligger noen prestisje i hvordan du ser ut, eller hvordan du løper, men der du er en del av et fellesskap.

Og det er fellesskapet som gjør korpset godt, mener han.

– Korpsbevegelsen skal være for alle, uansett hvem man er, og uansett bakgrunn, eller religiøs overbevisning. Alle har mulighet til å spille, og det handler om styrken i samholdet. Det synes jeg er en viktig verdi.

Filip Roshauw er ikke uenig.

– Når jeg ser på korps på 17. mai, så ser jeg de fåtallene av korps som ikke har 70 mann, og jeg merker at de har lært mye. Du skjønner hvilken låt det er. Du skjønner at det er «Bad» eller «Fairytale», eller «Gammel Jegermarsj» de spiller. Det er ikke bare-bare å få til det, liksom. Også er det mange gode pedagoger i norske musikkorps. Men du skal ha en ganske stå-på-vilje, for folk faller fra, og nye kommer til. Du får aldri jobba med et fast ensemble. De er enestående folk, de dirigentene som klarer det. Du jobber på en måte med ganske begrensede ressurser. En god korps-dirigent klarer å få en person som aldri kommer til å bli musiker til å prestere på et så adekvat nivå, at de som er gode nok gidder å bli værende der. Du klarer å få ensemblet til å sitte.

«Hvilken skole er best? Hvilken skole er best? Lakkegata, Lakkegata, ye!» Lakkegata skoles musikkorps marsjerer tilbake fra Botanisk hage. En bil tuter, og et par armer klapper ut av vinduet idet de krysser Sars’ gate. I skolegården venter den etterlengtede isen. Dette har de øvd lenge på.

– Vi har veldig gode instruktører med høy utdanning, som kan lære barn i alle aldre om musikk. Vi setter dyktige instruktører først, sier styreleder Hilde Holte Eriksen.

– Men vi er ikke de som lønner høyest her i byen. Og vi får leie lokaler på skolen gratis.

Det er hun takknemlig for. For korps koster mye å drive. Kontingenten er på rundt 4.500 per musikant, en full uniform kommer på rundt 6.000 kroner, mens individuell instruksjon én gang i uka, og samspill i ei gruppe koster 9.000 kroner per år. Og så kommer instrumentene.

– Én tuba koster rundt 80.000 kroner, så det sier seg selv; du kan ikke bare gå og handle en. Nå har vi 20 nye aspiranter i korpset som trenger tilsvarende antall instrumenter. Det er utfordrende, sier Holte Eriksen.

Hun synes det er en utfordring at den offentlige støtten til korpsvirksomhet er den samme i dag som på 90-tallet.

Les også: – USA er bygd på folkemord og slaveri

– Jeg synes at aktiviteter som går over mange år, og som man vet fungerer bra, bør få kulturstøtte fra kommunen. For eksempel synes jeg man bør få fast driftsstøtte. Sånn er det ikke. Man må søke to ganger i året, og man vet ikke hvor mye man får. Poenget mitt er at det er en del foreldre som sitter og gjør all den jobben der; skriver søknader om penger. Hvert år. Sånn er det i alle frivillig-baserte aktiviteter for barn. Det er noen ildsjeler som holder hjula i gang.

Det siste halvåret har korpset fått støtte fra tre større sponsorer. Det har betydd mye. Men et skolekorps kan ikke basere seg på at man får sponsorstøtte. Heller ikke Lakkegata skole.

– Dugnad er ikke et ikke-tema her. Det er også en del av integreringsjobben. Det er en måte å få med alle sammen på, og det fungerer godt, forteller Holte Eriksen.

Korpsbevegelsen har tidvis slitt med å få med alle sammen.

– Korpsbevegelsen har lenge vært for kritthvit og fjern for mange. Den har hatt et behov for en liten selvransakelse, forteller Jørgen Foss.

– Skal korpsbevegelsen være bærekraftig framover, må man speile mangfoldet i landet vårt. Man må ha med alle, og man må få alle til å skjønne hva korps innebærer og står for.

– Selv om norsk korpstradisjon er en viktig grasrotbevegelse, er den også helt outrert og merkelig, mener Filip Roshauw.

– Du spiller musikk som var populærmusikk for 120 år siden, og får medaljer for alt du holder på med. Det er liksom helt på siden av strømninger ellers i samfunnet.

Men han tror ikke korpsbevegelsen forsvinner av den grunn. Selv innbilte han seg at den tida han selv spilte i korps var en nedgangstid.

Les også: Den riktige filmen vant Gullpalmen

– «Hvem ville marsjere om tjue år?», tenkte jeg. Det er sikkert spådd mange ganger at korpset skulle forsvinne. Men alle sjangre med respekt for seg selv har fått en spådom om at de vil dø ut. Det er utrolig vanlig.

Også Lakkegata skoles musikkorps var spådd å dø ut. 17. mai 2009 var det kun fem marsjerende musikanter fra skolen i barnetoget oppover Karl Johans gate. Det var snakk om å legge ned. Det var flere grunner til at korpset ikke var så attraktivt.

– En ting var at det ikke var så kult. Men mange skjønte ikke hva korps var for noe, sier Holte Eriksen.

Korpsledelsen på Lakkegata skole begynte å sette i gang tiltak for å få barna engasjert i å spille i korps. De fikk hjelp fra Norsk musikkorpsforbund. Flere ideer kom korpsledelsen opp med selv. Det ble satt i gang en egen musikkgruppe for 2. klasse på aktivitetsskolen (AKS). Man snudde om på prosedyren. Begynte å lære om rytmeinstrumenter først, ikke starte med baryton.

Rytmer og moro ble det også med gjesteinstruktører fra Sør-Afrika som var på utveksling gjennom et helt år.

Det gjorde susen. Rundt 20 til 30 elever går i dag fra å ha musikkgruppe på AKS, og rett inn i skolekorpset som aspiranter hvert år. I dag består Lakkegata skoles musikkorps av 75 musikanter.

Korpsmusikant i Lakkegata skoles musikkorps, Aulona Gashi, tror likevel skolekorpset kunne ha tjent på å modernisere seg litt mer, ved å velge flere låter som barna har et nærmere forhold i samtiden.

– Jeg liker best når vi spiller sanger som vi kan fra før, som Katy Perrys «Roar», og «Hedwig’s Theme» fra Harry Potter-filmene, enn når vi bare får utlevert et noteark til en låt vi ikke har hørt om før.

Hun har i hvert fall ingen som helst plan om å slutte, selv om korpset har rare uniformer og spiller gamle sanger. Faktisk byttet hun skole til Lakkegata for å kunne spille i korps.

Korps vil ikke dø. Hvert eneste år begynner rundt 10.000 barn å spille i korps. Tallet er omtrentlig det samme hvert år. I underkant av 100.000 nordmenn spiller i et korps i Norge i dag.

– Den norske korpsbevegelsen går unna som bare det, sier Jørgen Foss.

Les også: Det startet i Oslo med tre elever

– Man ser kanskje ikke hundre mann i gata lenger, som på 60-tallet, men det man ser i dag, er mangfoldet, og den musikalske gleden ute i gatene, hos barn og voksne. Korps er noe du ikke bare driver med en liten del av livet ditt. Noen spiller nesten helt til de blir gravlagt. Det er som når man lærer seg å sykle; har du lært deg å et instrument, så har du det i deg. Det er mange som tar opp hornet og begynner å spille igjen. Det er livslang lære å spille instrument. Det er fantastisk gøy å se hvordan korps utvikler seg.

Den vedvarende korpsgleden, men også en vilje til å fornye seg, ser også Roshauw.

– Mitt inntrykk er at det kommer nye dirigenter som har nye perspektiver på hvordan man kan lære bort musikk i det formatet, som bidrar til å styrke det. I tillegg har man en ordning som Korps i skolen. Jeg tror det er mange sånne prosjekter der kids har det utrolig moro. Det vet jeg blant annet gjelder Marienlyst skoles musikkorps. Men det finnes ikke noen annen måte å drive med musikk på som tilbyr det til så mange folk, på ulike ferdighetsnivå og aldersnivå. Skolekorps er noe som 100 stykker kan være med på. Det er ganske rått, rett og slett.

Korps er god skole. – Det du også lærer, som er en sentral opplevelse med musikk, er at uansett hva slags materiale du spiller – om det så er en gammel marsj som «Stars and stripes» – så er man innom den opplevelsen av at «i dag var vi gode», påpeker Roshauw.

Han mener det er en sentral lærdom som korpset gir deg: Å leve med musikk på det mest uhippe.

– Det tror jeg mange kan få et nostalgisk forhold til; nettopp det åket og smerten det også innebærer.

Det er i hvert fall det han selv husker.

– De tingene henger så tett sammen. Man er oppe kjempetidlig om morgenen med oppstilling i skolegården. Selv marsjerte vi med korpset ned fra Marienlyst, til festningsplassen. Så ventet vi på å bli traktet inn på Karl Johan. Og etter toget foran slottet, hadde vi ny runde med gamlehjem og marsjering rundt i nabolaget. Og så var det et tog til. Kanskje fire timelange strekk. Og det er på en måte helt uvirkelig, men også jævlig gøy, fullt av både smertefulle og artige opplevelser. Det er en helt egenartet opplevelse å spille musikk gjennom Oslo på den måten.

Denne helt egenartede opplevelsen har også ført til at musikkjournalisten og musikeren aldri helt har fiksa 17. mai siden han slutta å spille i korps.

– Jeg har følt meg arbeidsløs siden jeg var 19 år. Hva pokker gjør jeg den dagen?

En 17. mai-dag tok han saken i egne hender, og trasket ned på Karl Johan for å se på toget. Siden 2015, har han stått utafor Grand hotel og sett barnetoget passere. Også i år.

– Står man der bare en halv time, får man en utrolig variert opplevelse. Det er alt fra ting som er kjempebra, til ting som er fullstendig takras, men også veldig fint, sier han.

– Jeg vet ikke om det vil gjelde alle, men for meg er det en veldig morsom musikalsk opplevelse. Det spekteret føles veldig sant, at det er sånn musikk egentlig er. Det er noe med det at det er alt fra små korps som er holdt oppe av strikker og trolldeig, til ting som sitter ordentlig.

En ting han har tenkt litt på i ettertid, er at ennå er ikke korpsbevegelsen mye nevnt i de stadig mer uhyggelige før-17-mai-diskusjonene i Norge.

– Jeg aner ikke hvorfor. Mulig jeg er fordomsfull, men de som er hissigst på den grøten der, slår meg som folk som aldri har vurdert å lage en langpannekake til noen andre enn seg selv. Og dét er også en ting som rett og slett er vanskelig å kombinere med å gå i korps.

Artister om korpstiden

Vi har stilt tre artister to spørsmål om korps.

1) Hva husker du best fra det å gå i korps?

2) Hva er det vesrte med korps?

Her er hva de svarte.

Joddski har spilt i korps. Foto: Anniken C. Mohr

Jørgen Nordeng, alias Joddski

Spilte althorn og gitar i Ørnes skole og ungdomskorps.

1. For meg på den tida, var det helt klart det sosiale. Jeg var aldri god i sport eller noe sånt, så det var et alternativ til det, rett og slett. Jeg ble kjent med mange folk.

2. Det er nok det der å marsjere langs landeveien i enten 30 grader pluss, eller 10 minus, og regn og sludd, med et althorn på skuldrene. Mai i Nord-Norge er mye regn og vind også.

Linda Vidala

Spilte slagverk/trommer i Haslum Skoles jentekorps.

1. Jeg fikk en god forståelse av musikk og hvordan låter bygges opp, i tillegg til at det er veldig sosialt. Vi var i overkant av 50 jenter i alderen 7–19 år som alle var med på dugnader, loppemarked og korpsturer i utlandet.

2. Å ha gnagsår i skoen mens man marsjerer i 17. mai-tog med stortromma på magen.

Pål Moddi Knutsen

Spilte kornett i Søndre Torsken skolekorps.

1. Å ha noe å gjøre. Korps var det eneste organiserte fritidstilbudet bortsett fra fotball.

2. Det året alle droppet ut av korpset samtidig, og vi var bare to kornetter igjen. Men 17. mai-tog ble det
allikevel.

Korps i Norge

* Skolemusikkorps kan være janitsjarkorps eller brassband. Forskjellen er at i janitsjarkorps består korpset av messinginstrument, treblåseinstrument og slagverk, mens i brassband finner vi kun messinginstrumenter og slagverk.

* Musikkorps i moderne form oppsto på 1850-tallet i Preussen da militærmusikken ble forsterket med tuba og saksofoner.

* I siste delen av 1800-tallet gikk flere bedrifter i England til anskaffelse av musikkinstrumenter for sine ansatte. Også i Norge fikk vi brassband etablert ved flere bedrifter utover 1870-tallet. Blant annet ved Bærums Verk.

* Det første guttekorpset i Norge kom i 1901. Først i 1956 fikk norske jenter formelt adgang til å delta. Norge det landet i verden med flest aktive korpsmusikere i forhold til innbyggertall.

* Norske musikkorps spiller en sentral rolle i feiringen av Norges grunnlovsdag 17. mai.

* Den vanligste formen for skolemusikkorps er janitsjar. Instrumentene i et janitsjarkorps er fløyte/pikkolofløyte, klarinetter, saksofoner, trompet/kornett, valthorn, trombone, eufonium, tuba og slagverk. I større og mer avanserte korps er det vanlig med obo og fagott, i sjeldnere tilfeller harpe og kontrabass.

* Janitsjarkorps varierer mye i størrelse, og ensembler fra ca. 20 musikere opp mot 100 kan alle med rette kalle seg korps.

Kilde: Norges Musikkorps Forbund og Wikipedia

Musikkorpsets historie

1800-tallet: Musikkorps i moderne form oppstår i Preussen da militærmusikken blir forsterka med tuba og saksofoner.

1850: Norges og Hedmarks eldste amatørkorps, Nes Musikkforening etableres.

1870-tallet: Brassband etablert ved flere bedrifter utover 1870-tallet. Blant annet ved Bærums Verk.

1901: William Farre stifter 1. september det første guttemusikkorpset, Møllergata skoles musikkorps. Korpset hadde sin debut i 17. mai-toget året etter.

1918: Norske Guttemusikkorpsers landsforbund, som senere skal skifte navn til Norsk Musikkorps Forbund (NMF), blir stiftet på Stabekk.

1934: Oslo Damekorps søker medlemskap i forbundet, men får umiddelbart avslag da loven ikke tillater damekorps.

1940: På landsbasis er antallet skolekorps nå steget til 100. I tillegg er det 47 ungdomskorps.

1947: Korpsene i Nord-Norge blir bevilga 25.000kr av Stortinget til innkjøp av nye instrumenter. Det stiftes jentekorps på Ila skole i Oslo.

1950: Norges musikkorpsforbund blir innvilget det første statstilskuddet. Dette blir også året der jentene kommer med i guttekorpsene.

1956: Forbundet får navnet Norges Musikkorps Forbund under landsmøtet på Lillehammer, og jenter blir med dette offisielt akseptert som medlemmer i korpsene.

1958: Norges Musikkorps Forbund har 40-årsjubileum og markerer dette med verdens største korpsstevne i Trondheim, med 12.000 deltakere.

1961: NMF passerer 1000 medlemskorps.

1964: Verdens største korpsstevne med 22.000 skolekorpsmusikere fra 430 korps arrangeres på Ullevål stadion med 30.000 tilskuere. Stevnet er fremdeles registrert i Guinness rekordbok.

1975: Første norgesmesterskap i skolekorps (brass og janitsjar) arrangeres under Janitsjarfestivalen på Hamar.

1977: NMF passerer 75.000 medlemmer.

1981: NMF passerer 100 000 medlemmer.

1998: Musikkorps får spillemidler. Først Flaxmidler og senere Frifondsmidler.

1999: I Møllergata skoles musikkorps er det kun én musiker igjen, en trommeslager.

2000: NMF inngår samarbeid om utveksling med den sørafrikanske korpsorganisasjonen Field Band Foundation.

2014: Landsfestival samler 270 korps med 9000 deltakere i Trondheim.

2018: Norges Musikkorps Forbund fyller 100 år. Regjeringen erklærer 2018 for Musikkorpsenes år. Det blir arrangert store og små jubileumsprosjekter i hele landet.