Bilde 1 av 4
Reportasje

De første som kom ut av skapet

Hvordan ble livet til den første generasjonen homofile som valgte å stå fram? Ble det som de hadde håpet og drømt om? Og hva måtte de ofre underveis? Dagsavisen har møtt tre av dem og snakket om livet og kjærligheten.

Lenge før homoparader, partnerskapslover og dragshow i beste sendetid på TV var homofili forbudt ved lov i Norge. Menn som ble fersket i å ha romantisk og seksuell dragning mot eget kjønn kunne i beste fall vente seg psykiatrisk behandling, og lesbisk kjærlighet var et ikke-tema, siden kvinners seksualitet generelt ble betraktet som ikke-eksisterende.

Først i 1972 ble paragraf 213 i straffeloven – en lovparagraf som også omfattet dyresex – fjernet. Fordommene fortsatte likevel å leve videre. Noen måtte gå foran og ta opp kampen, ofte med stor risiko for eget liv og helse. I dag er mange fra den tidlige kampgenerasjonen gått over i pensjonistenes rekker.

Der truer fortidens mørke fortsatt. Ifølge Hans Steen Sikkeland i Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold i Oslo og Akershus (FRI OA) gruer mange eldre seg til å møte de ulike tilbudene i Helse-Norge, at lange liv på barrikadene skal krones med å måtte tre tilbake inn i skapet fordi deres legning oppfattes som uakseptabel av mange omsorgsarbeidere.

Gamle krigere gir uansett seg ikke. I et forsøk på å bryte nye barrierer har eldre nå fått et eget dagtilbud for skeive – såkalte regnbuetreff – der de kan møte likesinnede og være seg selv. Regnbuetreffene er den erfarne homoaktivisten Aasmund Robert Viks idé. I fjor ble hans 48-årige innsats med frivillig arbeid for like rettigheter for lesbiske og homofile kronet med Frivillighetsprisen. Prispengene på 50.000 kroner valgte han å donere til FRI OAs seniorarbeid, og det er dette arbeidet som nå blant annet resulterer i regnbuetreffene på kampen Omsorgssenter.

Denne uka arrangerte Kampen Omsorgssenter i Oslo sitt første treff og 50 personer møtte opp. Kampen er med andre ord ikke over.

Tor Fretheim har skrevet boka «Leons hemmelighet» som handler om å være ung homofil. Den er delvis basert på egne opplevelser.

Tor Fretheim har skrevet boka «Leons hemmelighet» som handler om å være ung homofil. Den er delvis basert på egne opplevelser. Foto: John Trygve Tollefsen

Tor Fretheim, fra Oslo (70)

Journalist, forfatter og oversetter.

Tor Fretheim har en gammel dagbok. Der har han skrevet:

«Jeg er ikke som andre. Ingen godtar meg. Hva er i veien med meg?»

I 1961, ved konfirmasjonen, da må jeg ha hatt min første forelskelse. Og min første kjærlighetssorg. Det var ikke noe uttalt, men slik jeg skriver om han i den gamle dagboka så må det ha vært en forelskelse. Jeg hadde invitert han til konfirmasjonsselskapet, og så kom han ikke. Jeg var knust.

– Har du noen gang fortalt han det?

– Nei. men i fjor fikk jeg en beskjed via en annen at jeg kunne ringe han. Jeg gjorde det ikke. Det var 50 år for seint.

Tor Fretheim er forfatter og har også jobbet som journalist, blant annet i Aftenposten. Han har alltid vært et skrivende menneske og i dag er den gamle dagboken en rik kilde til informasjon om hvordan han tenkte som tenåring. Han skrev side opp og side ned om straff og synd, og var i en lang periode strengt kristen.

– Av frykt for det som var inni meg selv, selvfølgelig. Jeg har skrevet mye om at «jeg må leve sømmelig om dagen som om natten». det rev og slet. På en side ber jeg om tilgivelse for alt det gale jeg har gjort – og se her – sidene der jeg har skrevet ned mine synder har jeg revet ut og kastet. Det var sikkert bare tanker, for jeg gjorde jo ikke noe galt.

At man kunne ha et romantisk forhold til en av samme kjønn var fremmed for Tor Fretheim. Selv om han gradvis skjønte tellinga.

– Det var en litt eldre fyr på gymnaset som var homofil, men han var så feminin, Gikk med sminke, rød veske og nei – ikke noe for meg. Selv om han hadde en flott rød sportsbil kunne jeg ikke tenkt meg å bli sett sammen med han, ler Fretheim.

– På kino opplevde jeg eldre menn som ville plukke på meg, jeg syns det var ekkelt, et overgrep og tenkte: sånn kan jeg ikke være. Sånn vil jeg ikke være.

Som så mange andre homofile forlovet og giftet Tor Fredheim seg heterofilt. Ekteskapet varte i 4 år.

– Da undertrykte jeg alle følelser. Helt fra jeg var veldig ung hadde jeg strevd med å se hvor grensene gikk mellom vennskap og forelskelse. Så fikk vi en datter, og det er jeg veldig glad for. Men da ekteskapet var over tok jeg kontakt med huslegen vår og sa: jeg tror jeg er, det er mulig, det er en viss sjanse for at ... ja jeg vet ikke helt men ... jeg tror jeg er ... homoseksuell. Da reiste hun seg opp, så sa hun «Nå går du Tor, nå orker jeg deg ikke mer». Og så fikk jeg valium på blå resept.

– Hvordan er det å få den i fleisen når man kommer med sin aller vanskeligste hemmelighet?

– Jeg tror jeg et øyeblikk tenkte at nå orker jeg ikke leve lenger. Isteden gikk jeg på piller i nesten et helt år. Det var det kjedeligste året i mitt liv. Det var helt grått. Så begynte jeg på journalistskolen og fikk venner, og selv om jeg fortsatt levde i skjul følte jeg meg for første gang trygg. Så jeg bestemte meg for å kaste pillene, tok jeg et valg: nå er jeg her. Sånn er det bare.

Etter det begynte han å leve ut sin seksualitet. Og så traff han mannen i sitt liv, Knut, som han fortsatt lever sammen med.

I Oslo var det ikke mange steder homofile kunne møtes, på førti- og femtitallet fant folk hverandre gjennom kontaktannonser og byens pissoarer. Senere ble nattklubben Metropol en fast møteplass.

– Og på Fortuna pub på Continental var det alltid trygt, der sto bryteren Tore Hem, Norges sterkeste mann, i døra. Ingen turde bølle med han. Derimot var vi alltid litt redde for å stå i køen utenfor Metropol, fordi der hang det folk utenfor som sjikanerte oss.

Selv har han opplevd å bli slått ned og banket opp. Det var tidlig på åttitallet, og han var på vei hjem fra en klubb på Grünerløkka. Han gikk alene nedover Dælenenga, da en mann plutselig slo han rett ned.

– Han trakk fram et belte med stålpigger på, slo meg rett i bakken og fortsatte å sparke mens jeg lå nede. Han sa ingen ting, mens jeg skreik og hylte, men ingen så eller hørte meg. Så ble han redd for å bli tatt og stakk. Jeg reiste meg og så at det kom en politibil kjørende. Da gjemte jeg meg.

– Hvorfor det?

– Jeg skammet meg så fryktelig. At noen ville gjøre dette mot meg fordi jeg var meg var ikke til å tåle. Så jeg gikk hjem og dusjet før jeg dro på legevakten for å bli sydd sammen, klassisk slik man ikke skal gjøre.

Da han ga ut boka «Kysset som fikk snøen til å smelte» i 1991 sto han fram over en hel side i Aftenposten.

– Da hadde Knut og jeg bodd sammen i 10 år og alle visste om oss. Familien min hadde skjønte det lenge. Jeg kom jo alltid sammen med Knut, så det var liksom ikke noe å fortelle. Det ble bare sånn. Broren min tok det kjempefint, han har alltid vært en stor støtte. Han er en av de nærmeste vennene mine i dag også. Jeg har aldri snakket med faren min om det, men mor og jeg snakket ganske mye, særlig etter at hun ble eldre. Jeg tror hun syns det var greit at det kom ut slik at også hun kunne snakke med sine venninner om det på en ordentlig måte.

I 1999 inngikk han og mannen hans partnerskap.

– Knut var syk, han fikk kreft og vi visste ikke om han kom til å overleve. Så vi valgte å inngå partnerskap av juridiske grunner, slik at jeg som kunne ta avgjørelser dersom det ble nødvendig. Dette ble vi også rådet av legene til å gjøre.

Unge leter etter identitet og man vil høre til. Tor Fretheim tror det er like komplisert i dag som da han var tenåring.

– Nå er alt annerledes. Vi har fått lover som beskytter oss og du kan til og med gifte deg i kirken om du vil. Men jeg tror ikke den personlige prosessen med å godta seg selv er særlig forandret. Jeg har for eksempel venner som helt fram i vår tid har valgt å ikke være åpne om sin legning. Det må også respekteres.

– Noen råd til unge som sliter med å komme ut?

– Ta deg tid, ikke føl deg presset til å stå fram før det føles riktig for deg selv.

Aasmund Robert Vik trodde i ungdomsårene at han var den eneste homofile i hele verden.

Aasmund Robert Vik trodde i ungdomsårene at han var den eneste homofile i hele verden. Foto: John Trygve Tollefsen

Aasmund Robert Vik (69)

Tidligere homo- og kirkeaktivist, nå senioraktivist.

Aasmund Robert Vik ble født på en liten gård i Fyresdal i Telemark.

– Men jeg flyttet på aldershjem da jeg var 2 år gammel, smiler han.

Foreldrene bestyrte et aldershjem i Bamble, før de noen år senere flyttet videre til Setesdal og farsgården, som han som eldstemann i søskenflokken skulle overta en gang i framtida. Sånn ble det ikke.

– Far var en mann av få ord så han ga ikke tydelig uttrykk for hva han syntes om det. Jeg tror vel kanskje han følte seg sviktet. Takk og lov hadde jeg en lillebror som kunne steppe opp.

– Hva ville du bli?

– Det som hovedsakelig sto i huet på meg var språk, jeg ville studere språk og bli lektor. Skolebiblioteket var svært begrenset og hjemme var det svært begrenset fordi min mor var den drivende i bygda i misjonssambandet, og der sto ikke litteratur særlig høyt. Så det var mest andaktsbøker og misjonsblader hjemme. Min far var heller ikke særlig litteraturinteressert. Så det er mer på tross av, enn på grunn av familien at teateret ble min arbeidsplass i mange år.

På skolen var han sistemann til å bli plukket ut på laget i fotball.

– Jeg var et ensomt barn, hadde få venner. Og opplevde vel mobbing lenge før det ble et begrep, var alltid den siste som sto igjen da andre ble tatt ut til å bli med på fotballaget i friminuttene.

Bare 15 år gammel flyttet han hjemmefra for å bo på internat. Han beskriver det som en lettelse.

– Det var for trangt der jeg kom fra, folk var så religiøse at det nærmest skvalpa over.

– Når skjønte du at du var homofil?

– Det var nok da jeg gikk i sjette- eller sjuendeklasse på skolen, Min mor fikk Misjonsbladet Utsyn. På baksiden var det et bilde fra misjonsskolen i Stavanger, og der på første rad satt en ung, blond mann. Da opplevde jeg noe jeg ikke kunne forklare. Jeg kunne ikke sette ord på det, men jeg bestemte meg for å bli misjonær, dra til Afrika og treffe den unge, blonde mannen.

– En avstandsforelskelse?

– Ja. men det var før jeg overhodet ante noe som helst. Men jeg har aldri vært interessert i de som gikk i skjørt, i hvert fall ikke som noe annet enn et forkle å skjule seg bak.

Mens han gikk på gymnaset i Bø ble det bestemt at de skulle ha karneval, og noen intetanende klassevenninner syns det var gøy om de fikk lov til å kle ut og sminke ham som jente.

– Og ikke nok med det, ler han.

– Jeg var litt avstandsforelsket i en av guttene i parallellklassen, og da han kom å bød meg opp til dans på kvelden var det både godt og vondt på samme tid. Da banket nok hjertet mitt litt fortere. Dette ble for øvrig min eneste drag-opptreden.

– Når innrømmet du for deg selv at du var homo?

– I 17–18 års alderen, men da var jeg overbevist om at jeg at jeg var den eneste i verden som hadde det sånn. Jeg hadde jo ingen referanser. Jeg kjente ingen andre, og i leksikon ble det omtalt som sykdom.

I et dansk homomagasin fant han ut at det fantes en gruppe med norske homoaktivister som kalte seg Det norske forbundet av 1948. Ifølge en anonym annonse holdt gruppa hemmelige møter rundt omkring i Oslo-området.

– Den mest overveldende følelsen jeg noen gang har hatt var da jeg kom inn på et møte i Forbundet-48 for første gang. Det var 1968, et møte ute på Snarøya. Jeg husker godt hvor forsiktige folk var. Jeg gikk på Romerike folkehøyskole, var blitt myndig og bestemte meg for å dra på et møte en frihelg i oktober. Jeg hadde fått to personer til å gå gode for meg og love at jeg kunne holde kjeft og være diskret både når det gjaldt meg selv, andre medlemmer og møtested. Det kunne få store konsekvenser å være synlig homofil før 1972. Man risikerte å miste både jobb og bolig, sier Vik, som senere ble president i gruppa. Han var også med og starte Åpen kirkegruppe i 1976, er fortsatt aktiv i styret for Landsforeningen for Lesbiske og Homofile i Oslo og Akershus og i seniornettverket. Nå jobber han for en bedre alderdom i tryggere omgivelser for den eldre LHBT-befolkningen, både i form av sosiale tilbud og politisk arbeid.

– Det er fryktelig at mange eldre går rundt og er redde for at de skal bli nødt til å skjule sin legning. Nettopp derfor håper jeg seniortreffene kan bli aktuelle også andre steder i landet.

– Fortalte du noen gang foreldrene dine at du er homofil?

– Jeg skrev et brev til dem, men vi snakket aldri om det. Jeg tror ikke de klarte å forholde seg til det. Av brødrene mine har en akseptert det. Den andre er rabiat pinsevenn, så da kan du tenke deg selv.

Aasmund Robert Vik opplevde omsider også den store altoppslukende kjærligheten, den som gjør at man bare kaster seg inn i forholdet koste hva det koste vil. Det var til en mann han møtte i Oslo på syttitallet. De ble fort et par, men forholdet ble kort.

– Dessverre døde han fra meg etter bare noen år. Han hadde dårlig hjerte. Men ja, han var den store kjærligheten.

Oddvar Mikalsen fra Vardø møtte mest motstand i seg selv.

Oddvar Mikalsen fra Vardø møtte mest motstand i seg selv. Foto: John Trygve Tollefsen

Oddvar Mikalsen (71) fra Vardø

Pensjonert rektor.

– I Vardø, plassen der jeg vokste opp, var det et veldig tolerant miljø, langt fra de vonde historiene jeg har hørt andre homofile fortelle om. Alle visste hvem som var homofile, men det ble ikke gjort noe stort nummer utav det, sier Oddvar Mikalsen. Han inviterer Dagsavisen hjem på kaffe og kjeks i leiligheten på Ensjø.

Han minnes et varmt og inkluderende barndomshjem der folk kom og gikk døgnet rundt.

– Mor var ei kristelig dame. Det var kjerringer på kjøkkenet døgnet rundt og vi hadde husmøter hjemme hos oss slik man pleide å ha det. Da kom alle naboene innom, noen ganger kom Frelsesarmeen eller pinsevennene på besøk og spilte trekkspill og folk satt og sang. Det var livlig.

Det var flere homofile i nærmiljøet. Mikalsen forteller at alle visste om dem.

– Det ble jo snakket om, men liksom aldri problematisert.

– Hva slags ord ble brukt om homofile når folk snakket om det, da?

– Det ble vel sagt sånt som «han der er rompis», eller noe i den duren. Og med påfølgende beskjed til ungene om at de ikke trengte springe på besøk til han eller han, fordi han var «sånn». Mer var det ikke. Det var faktisk et velsigna sted å vokse opp, og sånn tror jeg det er der oppe ennå, sier Mikalsen.

– Utpå kysten var ikke kirka så full og bedehusene sto tomme. Folk hadde en helt annen mentalitet enn i innlandet. Jeg kjenner homofile som kommer fra de læstadianske kretsene i indre Finnmark. De ble truet med at om de falt i synden så kom til å brenne i helvete, noe som gjorde at mange fikk nerveproblemer og det som verre er. En kamerat derfra ble nødt til å flytte hjemmefra tidlig.

«Det er ikke noen framtid for deg her, dra nå nedover», sa mora hans. Nedover var ensbetydende med Oslo. Mora fryktet at han ville få det så vondt om han ble boende.

For Oddvar Mikalsen skulle det gå mange år og et heterofilt ekteskap før han valgte å være åpen om sin egen legning.

– Innerst inne skjønte jeg hvordan det lå an helt fra jeg var ganske liten, men jeg ville ikke innrømme det for meg selv. Så problemet lå i meg, ikke i omgivelsene rundt. Dessuten hadde jeg et sterkt ønske om å starte familie og få barn. Et vanlig liv.

I 1970 valgte han å gifte seg, og etter hvert ble det også tre barn. Men samlivet dabbet av etter noen år.

– Uten å gå i detalj kan jeg vel si at pasjonen ikke lenger var til stede, sier Mikalsen Han valgte omsider å være åpen om sine følelser for kona. Hun hadde skjønt det lenge.

– Vi bestemte oss for å skille lag. Så viste det seg at vi ventet barn nummer tre, så skilsmissen ble satt på vent. Da hadde vi flytta i kollektiv i Trondheim, og der gjorde jeg ingen hemmelighet av det. Det gjorde jeg heller ikke overfor slekta, men det falt liksom ikke helt naturlig å snakke med dem om det. Da kona og jeg bestemte oss for å skilles, skulle det skje som venner. Det måtte vi jobbe for.

I 1978 takket han ja til å stille i et radioprogram for NRK Finnmark, og snakke om sin legning.

– Redaktør John Ditlev Hansen hadde ikke klart å finne noen som kunne torde eller ville. Så jeg tok sjansen. For når jeg først hadde kommet gjennom tankeprosessen med meg sjøl syns jeg ikke det var så vanskelig, og tenkte at da får jeg bare forholde meg til det.

– Men å snakke om det på radio, var det ikke skummelt?

– Jeg var spent, men ikke redd. Og med unntak av ett og annet brev med stygge skjellsord fikk jeg mye ros og støtte etterpå fra folk på skolen jeg jobbet på, hos slekta og andre. Men, alle familier har ei «sjefstante», og min tante var den eneste som kom med kritikk, hun sa: «Det er helt OK Oddvar, men du kunne godt ha fortalt dette til meg først».

Han har alltid vært politisk engasjert og er tidligere sekretær i NKP. Men ungkommunistene i Oslo hadde han lite til overs for.

– Jeg gikk på lærerhøyskolen sammen med aktive skikkelser i AKP-ml. De gjorde godt rede for AKP-ml sitt syn på homofili: At det var et borgerlig avvik som kom til å bli borte etter revolusjonen.

Han har opplevd sine forelskelser, men det er blitt med det. Så lenge barna var små, føltes det feil overfor dem om pappa fikk seg en mannekjæreste.

– Og nå har jeg blitt for sær til å bo sammen med noen, sier han og grøsser ved tanken på at en annen mann skulle komme inn i hjemmet hans, rote i verktøykasser og klesskap. Når det gjelder fordommer folk måtte ha, opplever han at de lever i beste velgående, spesielt i konservative kristne miljøer.

– Jeg har aldri opplevd å motta en så stygg melding som en barndomsbekjent av meg sendte på Facebook. Han hører til den svarteste indremisjon, og det han skrev var grovt, svinat. Ord jeg ikke orker gjenta. Jeg ble forbannet, hadde jeg hatt han foran meg skulle jeg gjerne «trøkka til han». Men såret ble jeg ikke, til det var det han skrev for dumt. At en som skal oppdra barn, være et forbilde for barnebarn, går foran med slike holdninger til medmennesker er skammelig. Jeg hadde mest lyst til å skrive «Hvor lenge har du tenkt å skjemme ut vår herre?», men han hadde alt sletta meg som facebookvenn.

Å gå i demonstrasjonstog har aldri vært Oddvar Mikalsens greie.

– Å gjøre kampsaker av seksualitet virket fremmed for meg, siden jeg aldri har møtt noe motstand fra folk rundt meg. Men som lærer har det vært fint å kunne være til stede for unge som sliter og trenger noen å snakke med.

– Det beste rådet jeg kan gi unge som sliter med å komme ut er: Hold hodet høyt, og ikke ta det innover deg dersom noen sier noe nedsettende. Vær deg selv for det er den eneste du kan være.

Mer fra: Reportasje