Spøkelser ved høylys dag

Morgensolen ligger fortsatt lavt over ørkenlandskapet idet jeg tar av fra Highway 374 og kjører inn på en smal grusvei. Det er ikke mer enn et par timer siden jeg la Las Vegas' neon-inferno bak meg på jakt etter gamblinghovedstadens rake motsetning: spøkelsesbyen Rhyolite.

Ørkenen er knusktørr etter uker uten regn. Gradestokken nærmer seg 20 selv om det er midtvinters. Jeg er mutters alene på veien og begynner så smått å fundere på om jeg har kjørt feil når et merkelig lite hus til høyre fanger oppmerksomheten.

Skikkelse

Det er når jeg har parkert bilen og nærmer meg huset at han stiger frem. En skikkelse som ser ut som om han sto igjen på perrongen da siste tog forlot minesamfunnet.

Et spøkelse ved høylys dag!

Mannen kommer mot meg og jeg tar ham i neven. Han trykker hardt men vennlig.

– Clint Boehringer sier han.

– Velkommen til Rhyolite.

Forlatt

For 100 år siden bodde det rundt 10.000 mennesker i denne byen nær grensen mellom Nevada og California ikke langt fra Death Valley. Byen hadde operahus sykehus 18 butikker 53 salooner tre aviser og et eget baseball-lag. Folk flokket til byen etter at gullgraverne Shorty Harris og Ed Cross fant edelt metall i 1904. Men gullmengden var ikke som forventet. Og det lille som var viste seg vanskelig å utvinne.

Optimismen forsvant – og med den innbyggerne. I 1919 stengte postkontoret.

Rhyolite hadde blitt en spøkelsesby.

Spøkelsesjakt

Det finnes hundrevis av dem overalt i USA. Og nå er både amerikanere og utenlandske turister i ferd med å oppdage spenningen ved å dra på spøkelsesjakt i gamle western-byer.

– Dette er blitt det nye eventyret for mange. Folk reiser fra spøkelsesby til spøkelsesby. I tillegg til flotte naturopplevelser får de nærkontakt med amerikansk historie forteller Janice Darling-Zech i Eastern California and Nevada Education Programs.

De arrangerer turer til forlatte byer i California og Nevada.

– Dette er ikke noe rent amerikansk fenomen. Vi får påmeldinger fra Europa og Asia. Å besøke spøkelsesbyer er spennende morsomt og sosialt mener Janice.

Clint Boehringer viser det seg er opprinnelig fra Oregon men ble så fascinert etter å ha besøkt Rhyolite at han nå er byens eneste innbygger mellom oktober og april. Om sommeren er det for varmt her. Da drar han hjem til Oregon og hjelper sønnene på gården.

I Rhyolite bor 87-åringen i en campingbil sammen med et par katter.

Hus av ølflasker

– Bygget du ser her sier han uten at jeg egentlig har spurt om noe ble bygget av en australier ved navn Brick Mason i 1906. Det består av 10.000 flasker.

Vi står sammen og titter på det fascinerende lille bygget som fanget min oppmerksomhet fra veien. Sollyset reflekteres så sterkt i husveggen at jeg må ta på solbrillene.

– Flasker?

– Jepp. Mest ølflasker. Det var det Mason hadde lettest tilgang til.

Sannheten er at flasker ikke var et så fryktelig uvanlig byggemateriale i dette området for 100 år siden. Tilfanget var stort og flaskene skal ha bidratt til å holde det svalt innvendig om sommereren.

Foruten flaskehuset er togstasjonen og en av butikkene de eneste byggene som er hele. Skjelettet av tre etasjer høye Cook Bank står fortsatt det samme gjør noen få bolighus og fengselet. Resten av det som en gang var en livlig gullgraverby er redusert til ørkenlandskap.

Clint tar meg med opp til togstasjonen som nå er gjerdet inn av myndighetene. Både fordi det regnes som kulturhistorie og fordi bygget er så dårlig vedlikeholdt at det kan være farlig å bevege seg inn i det. Restene av et par kofferter ligger forlatt på perrongen. Litt bortenfor står en togvogn fra Union Pacific. Et skilt advarer om at det er klapperslanger i området.

Inne i et av de små bolighusene står en stol og en gammel støvsuger nærmest for å gi oss en påminnelse om at alle tross alt ikke forlot Rhyolite da postkontoret stengte i 1919. De mest iherdige nektet å overlate byen fullstendig til spøkelsene før utpå 70-tallet.

Trekkes mot byen

Clint støtter seg til den gamle togvognen.

– Ensomt her? Neida det er stadig folk som kommer på besøk. Noen alene som deg andre i flokk gjennom organiserte turer. Jeg ser det som min misjon å fortelle folk om byen sier Clint som fortsatt går kledd som en gullgraver fra 1910.

– Du føler ikke at det snart er på tide å la byen hvile i fred?

– Ser du føttene mine spør han og jeg aner et glis bak skjegget til den sprekeste 87-åringen jeg noensinne har sett.

– De dras mot dette stedet. Det er ikke noe jeg kan gjøre med det.

Clint snur seg for å gå tilbake til kattene sine og jeg klarer ikke la være: Jeg strekker ut neven nok en gang for å forsikre meg om at den eneste skikkelsen jeg møter i spøkelsesbyen Rhyolite virkelig er av kjøtt og blod.