Øystein Greni – norsk noir

«Hold me down – before I mess it up again».

Vi sitter ved spisebordet i stua til Øystein Greni. Utenfor ligger Oslo i panorama og bader i det optimister vil kalle vårsol. Ut fra høyttalerne i stua strømmer tonene fra «Hold», nummer to-sporet på Grenis nye plate «Pop Noir». Vi får føle musikken fysisk, Grenis stemme og et spenstig kor får det til å vibrere i mellomgulvet. Livet har vært verre.

Midt i stua troner et staselig svartmalt piano med messingpynt. Så dette er det nyinnkjøpte og istykkerspilte Steinwaypianoet fra 1920 som Greni har fortalt pressen at han skrev riffet til «Hold» på.

– 500 spenn på Finn, sier han og setter seg på pianokrakken for Dagsavisens fotograf. Han ser ikke ut som en rocker. Eller – mer riktig – han ser ikke ut som karikaturen av en rocker. Greni er kort på håret, og enkel i tøyet. Føttene er stukket inn i et par heilnorske snutetøfler i selskinn, og han har et digert oransje keramikkrus i hånden.

– Ja, jeg skrev selve grunngreia til «Hold» på dette pianoet, sier han og stryker hånda over det mørke treverket.

Les også: Et av Norges eldste og beste band feirer 40 år (DA+)

Da han framførte «Hold» på Bylarm nylig, spilte han piano, ikke gitar slik han pleier.

– Da hadde jeg en del adrenalin i kroppen. Det var helt grusomt, jeg fikk panikk, og syntes alle tangentene så helt like ut. Men man må bare prøve, det blir bedre etter hvert.

– Hvordan tror du at du egner deg som frontmann for et band, helt uten noe instrument å skjule deg bak?

– Det har jeg aldri gjort, men siden dette først og fremst er en vokalbasert plate kunne det passe bra. Det er fullt mulig for meg å løpe rundt på scenen som David Lee Roth, ler han.

Og ingen dum sammenligning, som den legendariske Van Halen-vokalisten trener også Greni yoga.

Les også: – Kvinner i Norge er først og fremst mødre. Og så tar dere mannens etternavn. Det er som å gå med hijab (DA+)

– Smidigheten sitter i kroppen, du var jo skater?

– Ja. Og nå er jeg blitt det igjen. Det hadde jeg aldri trodd. Jeg har ikke skata på 15 år, jeg. Men så har de bygget en ny skatehall på Voldsløkka som er helt fantastisk, så jeg har vært der noen ganger og prøvd meg. Gleden er enorm.

Året var 1991. Øystein Greni var 17 år og hadde nettopp vunnet europamesterskapet for amatører i Antwerpen. Rett etterpå ble han proff, og fikk sponsoren New Deal og Gullwing Trucks som sendte ham rundt på konkurranser i Europa. Under VM i Münster ble han skadet i kneet, og feiloperert hjemme i Oslo. Det satte en bråstopp for toppidrettskarrieren. Kneet har vært trøblete og angsten har plaget han i alle år. Men for noen uker siden gikk det opp for han hvor dypt det stakk.

– Jeg tok det opp med psykologen min. Var nesten flau for å sutre, det er så lenge siden. Men psykologen sa: «Hva om dette hadde skjedd kameraten din? Hva om de hadde vræka karrieren til Alexander Kayiambakis?» Da begynte jeg å grine. Hadde noen gjort noe sånt mot Alexander, hadde jeg banka dritten ut av dem. Jeg fikk tak i noe som har ligget og ulmet i underbevisstheten, det var også som å lyse på trollet under senga, for jeg har vært veldig redd for kneet. Angsten har vært en sperre for å akseptere tapet.

Men nå er han i skatehallen nesten hver kveld, fortsatt i god form, men uten konkurranseinstinkt. Under Bylarm for to uker siden dro han rett opp i skatehallen etter konserten istedenfor å henge med bransjefolk.

– Jeg er blitt klokere, mer metodisk og merker at jeg kan gjøre masse kule ting. Og blir så gira at jeg nesten ikke får sove. Det er så god energi å finne tilbake til noe jeg har vært redd for i så mange år.

– Jeg går på ski og trener yoga. Det er fint. Men i forhold til skating er det ekstremt primitivt og monotont. Av alle menneskelige uttrykk jeg har opplevd kommer skateboardkjøring og surfing helt på topp. Det er som om kreativiteten fra for eksempel jazz blir fysisk, som en improvisert dans som hele tida fornyer seg og er unik for hver enkelt person. Det vil ta lang tid før man forstår det, for det finnes ingen teori, det er ikke skrevet noen hovedoppgaver om skateboarderen og kunstneren Mark Gonzales' utvikling av streetskating fra 1987. Men det han har gjort er ti ganger mer interessant enn alt Ibsen har skrevet til sammen, om du spør meg. Ikke for å si noe stygt om Ibsen, men Mark Gonzales er enormt mye mer original.

Surfer videre: Etter mange år i California har Øystein Greni blitt nesten like glad i å surfe som å skate. FOTO: Alex Lyngås

Etter mange år i Los Angeles har han også fått dreis på surfing, en fremmed sport for de fleste nordmenn.

– Du vurderte aldri snowboard?

– Nei. Jeg liker ikke at beina sitter fast. I tillegg har jeg en barnslig fordom fra ungdomstida. At snowboarderne var kids med midler, hadde fedre med Audi med skiutstyr på taket, og heiskort og ordna forhold. Mens vi var arbeiderklasse, og utafor loven, bygde rampene våre selv. En helt annen verden.

– Hallo! roper en lys stemme fra entreen. Det er Grenis datter Julia på 13 som kommer hjem fra skolen.

– Wow, så ryddig det er her i dag, sier hun og ser seg rundt i stua. Selv om det er pappa som er artisten, hender det hun oppdaterer faren på ny musikk.

– Julia er danser, og tipser meg om mye bra musikk jeg kanskje ikke hadde oppdaget om det ikke var for henne, R & B-musikk og hiphoprelaterte ting. Hun syns det er gøy med nittitalls hiphop som faktisk er like gammelt nå som Beatles var for meg da jeg var 13. Interessant.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Takk Gene Vincent, en liten familiehytte ved Kvamsfjellet og en obskur tegneseriefigur ved navn Johnny Rotte. Alt er medvirkende årsaker til at Øystein Greni plukket opp gitaren aller første gang. Han var ikke gamle karen og egentlig mer interessert i å skate.

– Vi var på den knøttlille hytta hver eneste ferie, og det skjedde absolutt ingen ting der, så det kunne bli litt kjedelig. En dag satt jeg og leste Nye Takter, som den gangen kom som musikkbilag til Arbeiderbladet, og der var det en tegneserie som het Johnny Rotte. Han sang «Be-bop-a-lula», og jeg syns det var så morsomme ord. Jeg spurte faren min hva det var, og han sa: «Jo, nå skal du se». Så tok han ned mammas gamle russiske gitar som fortsatt henger på veggen på hytta, og lærte meg å spille den gamle Gene Vincent-låta.

Faren Thor Greni var vokalist i bandet Undertakers Circus.

– Faren min var en god pedagog. Han var veldig opptatt av tekster, og lærte meg å spille Chuck Berry-låter og mye klassisk rockestuff.

Han fikk bli med faren på bandøvelser, og oppdaget hvor fint det var å se samspilte musikere utfolde seg.

– Den gløden som kommer fra musikk er spesiell. I ettertid tror jeg noe av det som gjorde aller sterkest inntrykk var å se blikkene de sendte hverandre mens de spilte eller koret sammen. Hvordan de lyste opp i fjesene når det låt ekstra tøft.

I tillegg til faren ble gitarist Frank Myrseth et besnærende forbilde for et ungt guttesinn.

– Onkel Frank med sin røde Jazzmaster, matchende røde Mersey-boots, og Marshallforsterker – en dødskul fyr. Det blir knapt tøffere enn dette, smiler Greni og legger til:

– Frank kom faktisk og hørte på oss på Rockefeller under Bylarm nå, også. Han har vært en helt for meg hele livet. Han, og Nils Kvam, som var plateprodusent, men også dyktig gitarist og venn av fatter'n. Jeg spiller ofte med faren min og føler meg så heldig som har vokst opp med alle disse varme menneskene.

Han tok opp TV-program med Marius Müller og Hege Duckert der de presenterte musikk de likte, på VHS-kassett. Og da Müller presenterte Jimi Hendrix, smalt det i hodet.

– Jeg var storfan av Marius Müller, og husker klangen, det alvoret han fikk i stemmen da han introduserte videoen med Hendrix. Jeg tenkte: «Ok, dette er kanskje det aller viktigste øyeblikket i mitt liv.» Og så kom liveopptaket med Hendrix som spilte «Purple Haze». Det var så tøft, ordentlig krutt hele veien. Det er det fortsatt.

Les også: Kjetil Rolness – Det er forferdelig tullete å si at feminister har makten i Norge

Han ble snart over gjennomsnittet god på gitar og fikk være med å spille på TV-programmet Halvsju og på firmafester sammen med faren. I tillegg ble han invitert av Paolo Vinaccia og Knut Reiersrud til å spille i husbandet på Sardines. Faren satte foten ned. «Han er bare 12 år!»

– Var du et vidunderbarn?

– Jeg vil ikke si det, så god var jeg ikke. Jeg var ingen Wolfgang Plagge, ikke spesielt virtuos. Men jeg hadde en dyp og god følelse for musikken som gjorde at det falt naturlig for meg. Flink for alderen, heter det vel.

– Ble du populær på skolen av å spille gitar?

– Vel, når andre begynte å spille i band var jeg mer opptatt med å kjøre skateboard. Men det var alltid fint når jeg spilte på skolefester og sånn. Jeg var bare ikke så opptatt av det selv, ikke på den måten som jeg nå i ettertid skjønner at mange andre var.

– Hvordan da?

– At det å spille i band var en vei inn til damesjekking og en bestemt livsstil. For meg har musikk bare vært en del av livet, det har aldri hatt noe med sjekking å gjøre. Musikken er et mål i seg selv, en del av livet og mye helligere enn kjønnsdrift og sånt, som blir helt uvesentlig i forhold. Sånn posørvirksomhet, som jeg har skjønt kanskje er den viktigste drivkraften for å spille i band, har forundret meg. Jeg har tenkt: «Du er en smart fyr, og så holder du på på den måten? Hva feiler det deg egentlig?» Det skyldes nok at jeg kommer så dypt fra musikk.

Faren og bandkompisene hans pleide kjøpe inn LP-er til en felles samling. Når Øystein Greni fisker fram en gammel Curtis Mayfield-plate fra hylla til faren, hender det at det står navnet på en av de andre gutta i bandet på coveret.

– Soul. Det er hovedmusikken til faren min. Det som er kult er at han hele tida oppdaterer seg musikalsk. Da storesøster Taran ble blitzer på åttitallet, var det Dead Kennedys-plater i hylla allerede. Fatter'n kjøper fortsatt CD-er. Hva var det han hadde i bilen nå sist, sier han, og tenker seg om et øyeblikk.

– Jo, Anderson Paak, en forholdsvis ny L.A-kar. Fatter’n følger egentlig bedre med enn meg og kommer med gode tips innimellom. Det er så mange måter nå å sjekke ut musikk på.

Han ble kastet ut av Fagerborg etter førstegym. Årsak: for høyt fravær. Livet som toppidrettsutøver medførte mye reising for å delta i mesterskap. På avslutningen stakk læreren til han en eske Mozartkuler som trøst. Han husker ennå blikkene fra de andre i klassen, som om de tenkte: nå går det til helvete med han der. Selv var han trygg på at det han drev med var verdifullt.

– Hadde jeg drevet med skiskyting eller curling eller noe sånt så hadde det vært topp stuff, ikke sant. Men siden det var skateboard ble jeg kasta ut. Surt? Jada, men verdifull erfaring. Jeg visste at det jeg holdt på med da var fantastisk, vi fikk reise over hele Europa og møte folk fra hele verden.

Etter kneskaden og et halvt års opphold i California begynte han på Forsøksgymnaset i Oslo. Han snakker om den elevstyrte skolen med varme i stemmen. Det er på dette tidspunktet vi finner ut at vi har hatt samme engelsklærer, en eksepsjonelt engasjerende og dyktig amerikaner ved navn James Wesley Brown, best kjent som Jim.

– Forsøksgym tiltrakk seg mange mystiske folk, mange som ikke møtte opp i det hele tatt. Men i timene til Jim kom faen meg alle, der satt gangstere, black metallere, ravehuer og skategjengen som tente lys og hørte på Jim analysere «Death of A Salesman». Det får meg til å tenke på hvor viktig det er med gode lærere. Jeg har et bilde inni hodet der alle menneskene som jeg virkelig er glad i, og som har betydd ekstremt mye for meg, sitter rundt et bord som FN-delegater. Og der sitter Jim.

På Forsøksgym dannet han Bigbang sammen med to kompiser. For Greni var det en sorgprosess etter skateulykken. Det skulle snart vise seg å bli mye mer. Nyttårsaften 1992 fikk de varme opp for Penthouse Playboys på Sentrum Scene.

– Det var ikke noe særlig folk der, kanskje ti personer. Jeg tror jeg kan både fornavn og etternavn på alle som var i salen.

Året etter fikk de permisjon fra skolen for å dra til USA, der Greni gjennom skatekontakter skaffet gigs på barer de var for unge til å henge på.

– Ingen av oss hadde fylt 21, så vi måtte sette opp instrumentene våre ute på gata. De ble så båret inn og vi kunne gå opp på scenen og spille, og så ut igjen, ler han.

Bigbang slo for alvor gjennom på Bylarm i 1999. Året før hadde Greni solgt vespaen sin for å finansiere innspillingen av plata «Electric Psalmbook» på eget plateselskap. Konserten på Bylarm endret alt, flere meldte sin interesse og de endte med å signere en platekontrakt med Warner.

– Da var vi egentlig oppløst. Interessen hadde ulmet en stund. Så fikk vi den konserten og det tok helt av. Nå har dette vært både jobben min og jobben for en rekke andre i 20 år. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er stolt og takknemlig, sier Greni.

– Du var en stund bekymret for at dere skulle bli oppfattet som et retroband?

– Jeg føler at det en stund tok en retning mot noe litt bakstreversk som jeg ikke ønsket. Men det viktigste er at vi har gode låter og at vi er sjelelig forankret i materialet. Konserten vi gjorde på Sentrum før jul er nok det beste vi har spilt. Men nå har vi en slags pause, så får vi se hva som skjer, sier han. men spår en fortsatt framtid for bandet.

– Jeg har tenkt at Olaf, Nico og jeg burde gå i gruppeterapi. Det er så mye vi ikke snakker om, som jeg tror vi hadde hatt godt av å snakke om. Få kartlagt hvilke forventninger vi har, det tror jeg aldri vi har gjort. Bigbang er ikke noe kompisband, vi er tre voksne musikere som alle har gått gjennom ting – barn, skilsmisser – ting som har ført oss nærmere hverandre. Jo flere felles referanser, jo større sjanser for å nå opp på et felles spirituelt plan. Det må være det høyeste målet man kan ha som band.

Les også: – Jeg har et hakk i hodet som ikke gror – et minne om Arne Myrdal

På tampen av nittitallet flyttet han og daværende kjæreste Maria Orieta med datteren Julia til Echo Park i Los Angeles. I dag bor de i Oslo, har skilt lag, men Greni har beholdt huset i L.A. Han reiser over så ofte han kan.

– Hva tror du er årsaken til at så mange skapende folk søker seg ut?

– Jeg tror kanskje det skyldes at de har litt selvforakt, og at det livet de har til daglig ikke er så kult. Ute kan de lage en versjon av seg selv der den kreative figuren man skaper og stedet man bor smelter sammen.

– Jeg tror at hvis du er dønn fornøyd og i zen hele tida, så gidder du ikke dra noe sted. Men har du en uro og er søkende så er det nyttig. Det har vært veldig bra for meg å bo et annet sted.

– Er du en søkende person?

– Ikke nå lenger. Jeg kjente nok mye mer på det før. Når folk spør meg i dag: «Skal du ikke dra til India?» eller noe sånt så ... nei! Jeg liker California, og Oslo. Og så liker jeg Brasil og Mexico. Det får holde.

Arbeidet med «Pop Noir» har vært en måte for han å gi form til et stort, indre kaos. Det føles bra.

– Tittelen «Pop Noir» har et spenn mellom noe lettbeint og noe mørkt og dystert – og det er hva den plata er. Men istedenfor å sutre i ølflaska når man har det dritt så må man danse.

– Hvordan er det å skape noe når man ikke er i harmoni?

– Det er da jeg funker best. Det viktigste for gode uttrykk er ærlighet og aksept for det man holder på med, og når du har det tungt nok, blir du tvunget til ærlighet. Når for eksempel kjærlighetssorgen svir får du en ubehagelig sannhet du er nødt til å forholde deg til, og da handler det om å bare akseptere det. Så lenge det du lager er sant og ekte for deg, kan det gjerne være så klønete og teknisk dårlig det bare vil, det vil uansett bli sterkt fordi du tror på det.

– Det er vanskelig å tro.

– I Norge er mange oppdratt til å tvile. Om frustrasjonen rundt tvilen blir til aggresjon, er det interessant i seg selv, men det er lett å bli misunnelig på dem som bare tror. Som gospelkoret i L.A som jeg av og til går og hører på. Det de sier rent rasjonelt – særlig med en Oslo 3-type skepsis – er så dumt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg. Men kraften de sier det med, og troen, er så sterk at du bare kaster inn håndkleet fordi det går opp for deg at det er de som har skjønt noe. Og at det er du som er en jævla looser som sitter der og ikke har skjønt en dritt.

– Å ja?

– Ja. Mitt motto er: Gi faen. Og gjør ditt beste.

Fem favoritter

Musikk: Feist. Kombinasjonen av catchy låter og helt ubestridt særpreg.

Film: Pedro Almodóvars filmer. Spesielt «Alt om min mor», men flere av filmene hans fordi han fremstiller hele kvinneskikkelser, en mangelvare i nesten all film.

Litteratur: Jared Diamonds «The World Until Yesterday». Sammenlikner jeger-sanker-samfunn med dagens samfunn.

Mat: Kyllinglår fra varmtdisken hos Spar-butikken på Grefsenplatået.

Sted: Et varmt sted, på brettet, på toppen av en bra bølge.