Bård Vegar Solhjells sorti

Om ikke lenge skal Bård Vegar Solhjell gå av som nestleder i SV. «Men det kjennes ut som om eg lever likevel», som han skrev på Facebook-profilen sin da nyheten ble kjent i høst. Rent fysisk står det visst bra til, skal vi tro Bård Vegar Solhjells bedriftslege, som han har møtt den samme morgenen vi dukker opp på kontoret hans i Stortinget.

– Jeg skal ikke gå i detalj i avisen, men alt var altså ok med meg! «Men du drikker for mye kaffe», sa bedriftslegen. Hun så ganske skeptisk ut da jeg fortalte om alle de kaffekoppene jeg drikker bare før lunsj, sier Solhjell i en lett, ubekymret tone, og henter for sikkerhets skyld enda mer kaffe fra et sted der ute i SV-fløyen.

Han blir borte en liten stund. Ennå er det noen dager igjen til han formelt går av, på SVs landsstyremøte i slutten av måneden, og i mellomtiden har vi god tid til å studere Solhjells stortingskontor. Der henger det en gammel SF-plakat, i vinduskarmen ligger bøker som ser ut til å handle om Vietnam, Buenos Aires og Krakow, og på veggen troner et «klassebilde» fra da Klima- og miljødepartementet feiret sitt 40-årsjubileum i 2012. Børge Brende hadde gyldig fravær den dagen, men ellers ser man alle Norges nålevende, tidligere miljøvernministre, folk som Gro Harlem Brundtland, Wenche Frogn Sellæg, Guro Fjellanger, Erik Solheim, og altså Bård Vegar Solhjell, som på den tida selv nettopp hadde fylt 40 år. Det sies at han feiret 40-årsdagen sin med en stor fest for familie og venner, der en av talerne mente Solhjell best kan karakteriseres med to A-er: Først A for «alvor» (han går inn i alt han gjør med det dypeste alvor), og så A for «Asia» (han reiste mye rundt i land i Asia i yngre dager, og blir liksom aldri ferdig med den verdensdelen).

LAS OGSÅ: Solhjell går av som nestleder i SV

I hylla ligger Bård Vegar Solhjells kongelige «avskjedsbrev» fra da han gikk av som statsråd 16. oktober 2013, samme dag som det rødgrønne regjeringseventyret var over. Nå er også hans nestledertid i SV snart over, og ennå har han ikke bestemt seg for om han skal ta gjenvalg til Stortinget. Synd for ham om han sier nei, for da mister han dette kontoret, som antakelig har verdens beste utsikt. Fra Solhjells kontorvinduer har vi full oversikt over inngangspartiet på Løvebakken, her kan vi stå bak gardinet og titte nysgjerrig fram og se all slags politisk fintfolk komme og gå. Solhjell sier seg enig i dette da han kommer tilbake med kaffen, på sin avslepne sunnfjorddialekt:

– Der står eg i vinduet, veit du, som ein gamal pensjonist, kikkar ut, og tenker for meg sjøl: «Nei sjå, der kommer ho Gerd Kristiansen fra LO! Skal tru ka slags møte ho skal på i dag?»

Solhjells humør er lett denne morgenen, ja, hele mannen virker rett og slett veldig lettet. Er det så flott å forlate en toppledelse han har sittet i de siste snart 15 årene? Han legger i alle fall ikke skjul på at han slet med motivasjonen under valgkampen. Dagsavisen traff Solhjell litt utpå valgkvelden 14. september, i trappa på vei opp til SVs vake på Rockefeller. Da insisterte han på at det tross alt var godt gjort av SV å klare 4,1 prosent, spesielt siden partiet antakelig lå enda lavere på målingene før sommeren. «Vi har fått et slags løft i denne valgkampen». «Så du henger ikke med hodet?» «Nei da!», sa Solhjell, og la an en lystig, optimistisk tone der i trappa.

– Jeg merket det så godt i valgkampen. Åh, jeg syns liksom alt var så tungt, sier Solhjell nå.

– Jeg tror ikke andre merket noe på meg, for det er jo ikke slik at jeg er utbrent eller noe.

– Jeg så du måtte ut i pressen og avkrefte: «Jeg har ikke møtt veggen»?

Solhjell ler godt og lenge her inne på stortingskontoret sitt.

– Ja, kona mi sendte meg en melding: «Glad for å lese i avisen at vi ikke skal skilles». For det var noen som spurte meg, etter at jeg hadde sagt at jeg ikke ville ta gjenvalg: «Du, er det noe ... du vet, noe mer?» «Nei, det er ikke det», svarte jeg, forteller Solhjell, og prøver å etterligne de «vitende» blikkene han tror folk vekslet bak hans rygg da ryktene fløy. «Han er nok sli-ten», mimer han hviskende, og lager ironiske anførselstegn i lufta.

– Du vet: «Sliten»! Men jeg er jo ikke sliten, heller! Det er det som er så rart. Men i valgkampen hendte det at jeg sukket for meg sjøl: «Åh, må eg virkelig til Lillehammer akkurat nå? Eg vil heller vere heime», sier Solhjell, og legger til:

– Jeg føler lettelse nå. Jeg traff på Lisbeth Skei i Dagsrevyen, hun hadde sett på et intervju med meg om dette. «Du så så glad ut», sa hun. Ja, jeg føler meg letta, og glad. Eller sånn gladtrist. Det er litt rart også.

Det er liksom «something rotten» i SV-land om dagen. Vi får følelsen av at de gamle SV-toppene fra den rødgrønne storhetstiden flagrer ut av vinduene en etter en, som livstrette sommerfugler. I fjor gikk nestleder Inga Marte Thorkildsen ut av partiledelsen. I vår meldte den tidligere SV-nestlederen Øystein Djupedal overgang til Ap. Under valgkampen ble det kjent at tidligere SV-leder Erik Solheim «ga råd» til Miljøpartiet de Grønne. I oktober meldte Bård Vegar Solhjell at han trekker seg som nestleder, og nylig annonserte SVs mangeårige statssekretær i Finansdepartementet, Roger Schjerva i en kronikk i Dagbladet at han nå «slo opp» med SV, som han mener har utspilt sin historiske rolle som pådriverparti. «Uff, vil helst slippe å snakke om det», skrev Bård Vegar Solhjell i en mail til Dagsavisen etterpå. «Er trist syns eg». Så la han til: «Jeg er uenig med begrunnelsen på viktige punkter. Det er synd at han meldte seg ut, Roger Schjerva har gjort mye bra for SV». En del politiske kommentatorer beklaget på sin side nyheten om at Solhjell går ut av SV-ledelsen. «Bård Vegar Solhjell er definitivt den beste partilederen SV aldri fikk», skrev VG. «Udogmatisk, åpen, belest og med sunne instinkter i kontroversielle verdispørsmål». Også Solhjells tidligere studiekamerat, nåværende helseminister Bent Høie, har mye pent å si til Dagsavisen om sin politiske motstander. «Bård Vegar er en det går an å ha gode, saklige diskusjoner med, selv om man er rykende uenig med ham. Han møter ikke opp med fastlåste standpunkter, men er genuint nysgjerrig på hva andre mener», sier Høie, som midt på 90-tallet var i samme kollokviegruppe og i samme kameratgjeng som Solhjell i Bergen. Begge hadde allerede begynt å stige i gradene i henholdsvis SV og Høyre, og siden har de møttes igjen på Stortinget. Da Solhjell gikk av som SV-statsråd i 2013, kom Høie inn som Høyre-statsråd.

Men kanskje vi en dag, når Solhjell er helt ute av SV-ledelsen, kommer til å lese at han heller ikke har tro på partiet sitt lenger? At han også melder overgang til Ap?

Solhjell rister alvorlig på hodet til dette spørsmålet.

– Nei, selv om jeg ikke alltid er enig i alt SV står for, kommer jeg fortsatt til å være med i SV. SV er det grønne og liberale venstrepartiet i Norge, og det partiet som står meg nærmest, sier Solhjell, som har vært litt uklar på hvorfor det plutselig har blitt så «tungt» å være nestleder i SV. Er det fordi det er blitt for mange møter på Lillehammer, for mye reising og fravær fra kone og tre barn hjemme i Son?

– Eller er det fordi du politisk ikke lenger hører hjemme i Audun Lysbakkens SV?

Solhjell tar seg en liten tenkepause før han svarer.

– Nei, jeg ... altså: Jeg har forandret lite på verdisynet mitt. Jeg kan skifte mening om en enkeltsak, og det bør man av og til gjøre, syns jeg, men det er naturlig for meg å fortsette være med i SV. Jeg føler meg hjemme blant dem som stemmer til venstre, selv om jeg ikke er helt bekvem med absolutt alle ting SV står for. Uff, og så er det vanskelig å svare på dette med «motivasjon». Jeg har vært i SV-ledelsen nærmest sammenhengende i over 14 år. Hvor gammel var jeg da jeg begynte der, da, 27-28 år? Nå er jeg i godt over 40. Så mest tror jeg det er det. At jeg har sittet så lenge.

– Men det SV vi ser nå – er dette «ditt» SV? Det er ikke så ofte du hører Lysbakken omtale SV som «det grønne, liberale venstrepartiet»?

– Nei ... sier Solhjell tankefullt.

– Er det et annet SV du ville vært mer motivert for å fronte?

– Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil være med på den offentlige debatten, «hvor skal SV gå nå». Jeg vet jo hvor irriterende det kan være når folk som har gått av som nestledere, synser i vilden i sky i avisen og sier hvordan alt «egentlig» burde være i SV. Jeg har jo sittet i ledelsen og har medansvar for det SV vi har nå, så I am to blame myself, liksom! Jeg skal mene ting om politiske saker, men jeg skal avstå fra å si noe om SVs kurs videre. Jeg skal prøve å avstå, i alle fall! smiler Solhjell.

Det er i grunnen vanskelig å se for seg Bård Vegar Solhjell noe annet sted enn i SV. Han er et barn av engasjerte sekstiåtterforeldre, som i dag er aktive i SV i Oslo. Familien hadde opprinnelig sin hovedbase i den lille bygda Naustdal i Sogn og Fjordane, men det var også en tid tidlig på 70-tallet da Bård Vegar var en godt kledd smårolling som lekte ute i sprengkulda i Karasjok i Finnmark. Faren hans var en Oslo-gutt fra et konservativt hjem, som dro nordover som nyutdannet lærer, mens moren var Førde-jente fra et pietistisk arbeiderhjem, og utdannet seg til hjelpepleier. Familien på tre bodde i Finnmark i flere år, og rakk å bli engasjert i samenes rettighetskamp og i det gryende kultur- og miljøopprøret som skulle utvikle seg til å bli den store striden om utbyggingen av Altaelva. Bård Vegars lillesøster Silje ble født i Karasjok i 1975, og familien på fire flyttet sørover til Naustdal da hun bare var noen uker gammel. Foreldrene holdt likevel kontakten med vennene nordpå, og da Alta-saken eksploderte noen år senere, var det et stort tema i Solhjells barndomshjem. Dette var ellers et hjem der Dagsrevyen var obligatorisk for alle hver kveld. Ungene satt i sofaen og fulgte storøyd med på verdens nød og elendighet fra de var bitte små, og kjente tidlig til ord og begreper som «Vietnamkrigen», «Chile» og «Ayatollah Khomeini». Men de var også en friluftsfamilier, der særlig faren i huset ledet an i utflukter til skog, mark og fjell. I feriene satte familien seg inn i den gamle folkevogna og kjørte fra Naustdal til Bærum. Der besøkte de farmor og farfar, som nok var atskillig mer konservativt innstilt enn småbarnsfamilien fra vest. Der fikk ungene lære borgerlig dannelse, som det å sitte pent ved bordet, hvilket bestikk som var rett å bruke til enhver tid, og hvordan man skålte med farfar på korrekt måte.

Hjemme i Naustdal ble det mye idrett, ski, skøyter, og for Bård Vegars vedkommende: Sjakk. Sjakk ble hans store lidenskap, han ble kretsmester i Sogn og Fjordane opptil flere ganger, men det var ikke uten omkostninger, i en tid lenge før mesterspilleren Magnus Carlsen og den sjakkspillende forfatteren Hans Olav Lahlum (SV): «Det var ingen positive tilbakemeldingar å hente på å vere god i sjakk. Det drog ikkje damer, berre tomme blikk og fleipete kommentarar», slår Solhjell fast i boka «Sjakk – ein kjærleikshistorie». Men: «Å vere sjakkspelar var jo ikkje ein isolert del av meg som eg kunne kle av meg, som eksisterte på sida av den eg elles var. Det var ein del av en nokså skuleflink, veldig tynn, altfor meiningssterk fiolinspelande gut utan moped og med rar musikksmak». På slutten av ungdomsskolen la Bård Vegar bort sjakk og fiolin, og starta band. Senere ble han også DJ.

– Eg kjøpte meg en elektrisk gitar. Gjett koffor?

– Du ville bli en rebell og få et nytt image?

– Eg ville kline, sier Solhjell med ettertrykk.

– Men jeg vil kanskje ikke gå så langt som å kalle det et «band». La oss heller kalle det «noen gutter som spilte litt i lag». Men vi hadde et navn, da! Vi kalte oss, eh, «Psykomembranene». Nei, jeg har ikke noen god forklaring på det navnet, sier Solhjell, som rent musikalsk nå gikk inn et slags midt-80-talls elektronisk postpunk-univers inspirert av særlig David Sylvian og Japan, men også The Cure, Talking Heads, The Smiths og folk som Ryuichi Sakamoto. Hans søster Silje bemerker at bandets musikk etter hvert ble så sær og alternativ at hun tviler på at den hadde noe særlig appell til ungjentene i Naustdal, slik at ble mer «klining» ut av det. Hun omtaler ellers broren som en snill mann som elsker Dag Solstad-bøker, har klisterhjerne, er umulig å slå i Trivial Pursuit, og som er «veldig interessert i de underligste ting». Hun mener Solhjell er både introvert og ekstrovert på en gang. Introvert, når han leser og tenker og er blind og døv for verden rundt seg, men også ekstrovert, når han så tydelig liker å lede departementer og partiorganisasjoner, delta i politisk debatter, stille opp i mediene eller stå på talerstoler.

For som 17-åring gikk den egentlig litt sjenerte Bård Vegar Solhjell inn i politikken og Sosialistisk Ungdom (SU). Han ble raskt engasjert i klassiske SV-saker som rettferdig fordeling, internasjonal solidaritet, og ikke minst: Kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Det betydde en streng boikott av oljeselskapet Shell. Da Solhjell reiste inn til Oslo på sine første møter med SU sentralt, var han derfor nokså engstelig for at noen skulle oppdage at han hadde ekstrajobb på Shell-stasjonen hjemme i Naustdal.

– Jeg tror det gikk 15 år før jeg turte å si det til noen, flirer Solhjell, som hadde et par skjellsettende interrailturer til Berlin da han var rundt 18 år. En ting var at han saumfarte store musikksjapper etter obskure LP-plater, men han var i Berlin både sommeren før og våren etter at Muren falt i november 1989.

– Murens fall har prega meg enormt, sier Solhjell.

– På venstresida i tiårene før Murens fall var det grader av flørting, unnskyldelse og halvveis støtte til ulike autoritære regimer som kalte seg sosialistiske. Jeg fikk en ekstremt sterk opplevelse av hvor brutale og undertrykkende disse kommunistiske regimene var for vanlige mennesker i Øst-Europa. Kanskje er det derfor jeg er blitt veldig opptatt av det «frihetlige» ved sosialismen. Venstreorienterte ideer må bygge på enkeltmenneskers muligheter til å velge sine egne liv. Jeg er også skeptisk til den sosialdemokratiske tradisjonens kraftige undervurdering av hvor viktig frihet og valg er for mennesker. Det gjelder alt fra den politiske overvåkingen som pågikk, til at det har gått veldig seint å anerkjenne minoriteters rettigheter i Norge. Denne skepsisen min kan nok også spores tilbake til Berlin i 1989.

Solhjell gir sin tidligere partileder Erik Solheim æren for at SV tok et oppgjør med gammelt grums fra før Murens fall. Det blir ofte sagt at Solhjell har vært den i SV som har ført arven fra Erik Solheim og Kristin Halvorsen videre, og at han slik har tilhørt den såkalte «moderate» delen av SV, ja, kanskje til og med «høyresiden» i SV, mener noen.

– Hvis det er en ting som har gjort meg drittlei tidligere, så er det stemplingen av «høyreavvikere» i SV, sier Solhjell med et plutselig alvor.

– Dette er en form for brennemerking av meninger. Ingen i SV vil være «til høyre». Da kan du like godt ta livet av deg sjøl! Jeg tror det har ført mange ut av SV. Det er mye bra ved SVs partikultur, men tendensen til å stemple folk som «høyreavvikere» er noe av det mest hemmende. Altså, jeg tok dette tungt tidligere. Men nå kan jeg faktisk spøke med det! Jeg mener selv jeg står for en moderne og folkelig sosialisme.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Solhjell smiler bredt og fornøyd her inne på sitt lille stortingskontor.

– Eg har komt langt!

– Men om du ikke tar gjenvalg til Stortinget, hva vil du helst bli: Kulturminister, sjakk-kommentator eller DJ på heltid?

– Kulturminister! For jeg er ingen sjakk-ekspert, jeg bare liker sjakk veldig godt. Jeg er DJ innimellom fordi jeg liker det, men jeg er ikke noen god DJ. Men politiker, det er jeg allerede, og jeg syns jeg er ganske god til det. Men slutter jeg med politikk, kan det hende jeg finner noe nytt jeg er god til, som jeg ikke vet om ennå.

– Hvorfor er det egentlig så mange sjakkspillere i SV? Er det fordi dere er ekstra smarte?

– Jeg føler meg veldig fristet til å svare et ubetinget «ja» på det spørsmålet. Men jeg tror for eksempel at også høyrefolk kan være gode i sjakk. Jeg spilte mot en høyremann i Bærum, og jeg kan offisielt, overfor Dagsavisen, bekrefte at han var ganske god.

Fem favoritter

Musikk: Motorpsycho. I morgon Cocteau Twins. På måndag noko anna.

Film: «Sex, Lies and Videotape». Og David Lynch sine.

Bok: Ingen kan legge frå seg Karl-Ove Knausgårds «Ute av verden» uberørt.

Mat: Skalldyr.

Sted: Kina.