Åpent hus

«Vi flytter makt». Når du kommer inn i lokalene til Geelmuyden.Kiese i Lille Grensen blir du slått i trynet med slagord, omtrent som hos et propagandamakeri fra syttitallets Øst-Europa. Klokka er bare 10.00 og Geelmuyden, som egentlig har ferie, er på jobb. Sammen med tre medarbeidere står han og spytter på gulvet, det vil si, har en uformell blindtest av forskjellige typer cola. Men, vi er forberedt på det meste. Før vårt møte har undertegnede tatt den såkalte GK-testen som byrået har lagt ut på sin hjemmeside slik at du kan se om du er skikkelig Geelmuyden.Kiese-materiale.

- Hva ble konklusjonen? spør Geelmuyden nå.

- Dårlig. Jeg fikk til svar at jeg var en cowboy-kommunikasjonsarbeider.

- Da vet jeg hvor jeg vil anbefale deg å søke jobb!

Så humrer vi litt over det, jeg tenker mitt og han sitt.

Vil kaste ut First House

Hans Geelmuyden står midt i stormens øye, i det som har fått klengenavnet Årets PR-fight. Det høres ut som storm i et sjampisglass, men handler om noe langt større og farligere enn det, nemlig påstått politisk korrupsjon i kommunikasjonsbransjen.

Etter at byrået First House sine arbeidsmetoder ble avslørt, har Geelmuyden uttalt at han ønsker konkurrenten kastet ut av PR-bransjens egen forening KOMM. Og det er klart det er ergerlig. Ikke før hadde bransjen klart å klore til seg et halvgodt omdømme, et nanohakk over bruktbilselgere og forsikringsselgere, så kommer det en bedrift som ter seg så usmart at de klarer å trekke hele bransjen tilbake i søla.

- Får slike avsløringer dere alle til å virke shady?

- Helt utvilsomt. Man kan selv velge om man ønsker å jobbe i åpenhet eller lukkethet. Geelmuyden.Kiese velger åpenhet, med åpne kundelister. Mange andre, ikke bare First House, velger å arbeide lukket. Da tenker man fort at de har noe å skjule. Slike byråer skal møtes med sterk skepsis, sier Geelmuyden og fortsetter uten å trekke pusten:

- Det samme gjelder byråer som ikke bare selger kunnskap men også vennetjenester inn mot det politiske miljø. Det er å ta innersvingen på demokratiske prosesser. Og det grenser mot politisk korrupsjon, og kan være brudd på straffelovens paragraf 276c. Økokrim burde etterforske slike saker når de blir avslørt.

Da han, etter å ha fått sparken som redaktør i Morgenbladet, startet Geelmuyden.Kiese sammen med Jo Kiese i 1989, var PR-bransjen et sted som tiltrakk seg tørste, avdankede journalister og politikere på hvileskjær. Det passet han og Jo Kiese perfekt. PR var en forkortelse de fleste trodde sto for På Restaurant. Nå var han ingen fremmed i dette skyggefulle landskapet, Per Danielsen hadde hentet han over til the dark side i kommunikasjonsbyrået Nissen Lie noen år tidligere, der trivdes han ikke. Men med sluttpakken fra Morgenbladet kunne han starte Geelmuyden-Kiese, og før de kunne gi seg i kast, begynte 21 år med rengjøring og imagebygging.

Vendte tilbake til Høyre

«Vi hadde oppdaget en bransje sultefôret på profesjonalitet og edruelighet. Siden den gang har bransjen gått gjennom en 21 år lang storrengjøring», skrev han selv i et blogginnlegg på hjemmesiden i fjor. Nå om dagen kunne man i et svakt øyeblikk komme i fare for å tro at han var sosialdemokrat. Det er han selvsagt ikke. Etter 22. juli 2011 meldte han seg inn i sitt gamle parti Høyre.

- En forbryter vender alltid tilbake til åstedet?

- En demokrat i dette tilfellet! Jeg kan ikke ha noen verv, men ville melde meg inn som en protest mot en voldshandling og et angrep på hele vårt demokrati. Jeg ville gi uttrykk for støtte til måten vi organiserer samfunnet, og politikken på. Samtidig er jeg ekstremt opptatt av å ha et uavhengig ståsted, av den frie tanke.

- Her er det gammelanarkisten som snakker?

- Helt riktig. Var det noe jeg lærte hjemmefra så var det at du har kunnskapen din og du har ryggraden som kunnskapen sitter på, og så må du sørge for aldri for å komme i avhengighetsforhold til noen. Sånn som dere for eksempel, som er avhengige av pressestøtte.

- Harald Stanghelle kaller kommunikasjonsbransjen for den femte statsmakt. Selv har du kalt norsk presse en vernet bedrift?

- Ja, det er pressestøtten. Den er i bunn og grunn bare vekslepenger, men en form for statsstøtte som din mediebedrift jafser i seg av.

- La oss kalle det presseinvestering, det er da mye bedre kommunikasjon?

- Nettopp! Og jeg lurer nok på om ikke pressens rolle i det jeg kaller pollensamfunnet er så viktig at jeg kanskje kan tilgi dere for å ta imot disse pengene. For om man tenker at pressen sprer informasjon slik biene sprer pollen - det er ikke mitt uttrykk men de franske filosofers - så ville kvaliteten på informasjonen være helt avgjørende for bestøvningen av samfunnet. Og for evnen til kritisk tenkning, evnen til å reise motforestillinger. Så du kan tenke at den investeringen er en av de beste investeringer staten gjør. Det jeg frykter med all støtte, er hva det gjør med menneskers stolthet og uavhengighet. En klientifisering som skaper altfor mange avhengigheter bekymrer meg sterkt.

- Du mener det er som å gå rundt og føle seg kvotert?

- Nå er jeg tilhenger av kvotering av kvinner i politikk og ASA-styrer, men kvotering kan også skape følelser av mindreverd. Når det gjelder pressestøtten, så tror jeg for øvrig at det må justeringer til, at den må gjøres teknologinøytral. Og dette med momsfritak, jeg synes alt som er sunt burde være fritatt for moms. Sunn mat også. Og pressen er åndelig næring. Så jeg heller nok mot at støtten er en fornuftig måte å bruke statens penger på i denne lille språkgruppen som Norge tross alt er.

- Vi i pressen er fortsatt skeptiske til dere, bare så det er klart.

- Ja. Og det skal være en sunn skepsis mellom journalister og kommunikasjonsfolk, selv om vi langt ut i prosessen er tyver i samme marked. Men på ett viktig punkt er det en markant forskjell: Vi tjener en pengeinteresse mens dere skal tjene en allmenninteresse.

Begeistres av offentligheten

Hver morgen klokka 05.00 spretter han opp av sengen fordi han gleder seg til det han syns er morsomst i hele verden: Å gå på jobb. Og hver dag han har ett mål: Å lære tre nye ting. Innimellom sine mange gjøremål setter han seg til med limstift og saks, klipper ut minneverdige spissformuleringer og sitater og limer dem inn i en utklippsbok. 20 bøker er det blitt, fulle av ballast til nye krangler, nei ordskifter.

- Jeg synes det er synd at vår debattkultur er så skrinn. Jeg skjønner ikke at folk liker å sitte i lukkede rom og tukle med seg selv. Ikke er det noe vakkert syn og ikke mye moro! En av grunnene kan være at så mange går inn i debattene med det mål for øye å ha rett. Hele hensikten med debatt er å drive kritisk tenkning og etablere motforestillinger, bare da kan du komme ut som et bedre og klokere menneske. Det er en lære- og renselsesprosess. Man må la seg begeistre av offentlighet.

Skeptisk til stor stat

Like lite som han liker enighetskulturen, er han nærmest allergisk mot omfanget av statseide bedrifter.

- Lider du av statsfobi?

- Tvert imot! I Norge hvor Staten er den største kapitalisten, er statlig eierskap viktig og nødvendig. Jeg mener det frie demokrati må ha sterke institusjoner. Men når tall fra OECD viser at nesten en tredjedel av oss arbeider i offentlig sektor, mot et OECD snitt på 16-17 prosent, da skaper vi sterke avhengigheter, og jeg er spent på hvordan vi skal betale for alle de offentlige ansatte den dagen vi ikke lenger har oljepenger. En for stor stat skaper enfold. Jeg dyrker mangfold.

Hans Geelmuyden snakker med de gamle pengers selvsikkerhet. Ryktene sier at han liker å underspille egen rikdom og at han for å skjule hvor mye penger han har, lar sin uniformerte tjenerstab helle dyr whisky over på Upper Ten-flasker. Dette avfeier han selvsagt som noe tabloid tøys som lillebroren har funnet på for å more seg, og understreker at han er avholdsmann både når det gjelder alkohol og sigaretter. Og legger til at han aldri har arvet en krone.

Familien var en del av den såkalte Lysakerbohemen, men graver du enda lenger tilbake finner du fort ut at Geelmuydene ikke er noen hvem-som-helster. Forfedrene kom til Bergen fra Nederland som velbeslåtte båtflyktinger - de hadde egne skip - fra spanskekongen på 1600-tallet. Senere, i 1660 da makten flyttet over fjellet og sørøstover, fulgte Geelmuydene energisk etter. Siden har det gått fra høydepunkt til høydepunkt. Slektsnavnet hevder han betyr noe sånt som gul flytende muddergjørme, oppkalt etter den lille elven som renner ut i havnebyen Geelmuyden.

- Slekten var full av musikalske og suksessrike forretningsfolk som etter hvert spilte seg fra gård og grunn og kom til erkjennelsen av at kapital kjenner ingen moral, og penger korrumperer. Og så begynte de med kunst istedenfor business. Så da min far bestemte seg for å studere økonomi i Berlin før krigen, så var det rystelse i familien, at han kunne ha så dårlig skjønn. For var det noe man ikke skulle drive med, så var det næringsvirksomhet, man skulle jobbe i akademia eller være kunstner, sånn er jeg selv også oppdratt til å tenke. Men siden jeg ikke er god nok til å være kunstner, måtte jeg finne på noe annet.

- Diskuterte politikk mens andre gikk på ski

Oppfinnsomheten har det aldri vært noe å si på. Den unge Geelmuyden fikk tidlig smak på store avisoppslag gjennom ildspåsettelser og hjemmelagde bomber.

- Jeg kommer fra et hjem som var veldig ...

Han famler litt etter de riktige ordene.

- Tungt belastet?

- «Ja, du er jo av kunstnerslekt», sa Kåre Willoch en gang etter at jeg hadde kommet med et utspill han syns var over gjennomsnittet tåpelig. Nei, jeg kommer fra et veldig politisk engasjert hjem der vi mer enn gjerne satt inne og diskuterte så fillene føyk mens andre var ute og gikk på ski.

- Men er det kunstnere i familien?

- Jada, det er det. Men det er det jammen i Kåre Willochs slekt òg, knegger han.

I barndomshjemmet, som lå et sted mellom rullebanen på Fornebu og midtrabatten på E18, var det så mye støy at de måtte samtale i skrift. Derfor ble det jevnlig sendt små lapper rundt på frokostbordet.

- Særlig når Caravellene tok av, knegger han.

- De som kjenner deg litt for godt sier du er en radioaktiv mutant, født med tre bein og tenner som vokser feil vei, er det riktig?

- Det er helt riktig. Min mor mente disse fysiske avvikene kom av russernes atomprøvesprengninger på Novaja Semlja på sekstitallet, at store mengder strontium 90 inntatt gjennom Tine-melk forårsaket at beinsubstanser vokste uhemmet en periode, slik at tennene vokste ut gjennom nesen og at jeg fikk en eksostose i venstre lår som måtte tas vekk ved to anledninger.

- Stemmer det også at du lyder det fryktelige klengenavnet Flesketrynet?

- Ikke nå lenger. Men mine gamle venner fra Handelshøyskolen kaller meg Fats. Jeg veide 54 kilo, og var 188 cm høy da jeg begynte på NHH høsten 1975, atten år gammel. Utseendet mitt har skapt en del problemer. Min kone sitter i hovedstyret i Oslo Venstre og er veldig liberal, så hun tolererer mye, også mitt utseende.

- Han er i ferd med å bli kommunist

At han fra naturens hånd var blitt velsignet med helt usedvanlig talegaver av den typen som gjerne forbindes med karismatiske predikanter, manifesterte seg alt i skoledagene. Blant annet narret han lillebroren Niels Christian Geelmuyden til lenge å tro at Fred Anton Mayer var president i Norge og at musikken til det afrikanske bandet Osi Bisa var groovy greier.

- Hjemme snakket vi alltid politikk, kunst og kultur, aldri forretninger over middagsbordet. Min far var med å starte Libertas, som var en næringslivsorganisasjon som mange vil mene var langt ut på høyresiden. Jeg husker jeg som 16-åring sto og tyvlyttet på far og en bekjent som satt og hørte på jazz og drakk whisky sammen, og hørte far si: «Jeg er bekymret for Hans, at han er i ferd med å bli kommunist». Den sommeren sendte han meg på politisk skolering på Elingaard ved Hankø.

- Etter Handelshøyskolen reiste du til New York for å studere kvinners underliv?

- Jeg hadde jeg min første jobb på IBMs hovedkontor i Armonk i New York, i employees benefits departement. De hadde 380.000 ansatte og min oppgave gikk ut på å finne ut hvorfor det var så mange underlivssykdommer hos kvinnelige ansatte ved produksjonsanlegget til IBM i Boca Raton i Florida. Jeg så for meg eksotisk feltarbeid men endte opp med milelange regresjonsanalyser.

IBM tilbød han både green card og cocktails for å bli igjen i USA, men selv satt han kursen tilbake til Norge for å avtjene verneplikt. Etter befalsskole, og etter et kort opphold i Frankrike dro han til Oslo for å jobbe som økonomijournalist. I Farmand.

- Der var snittalderen på journalistene 80 år - menn med store urin- og prostataproblemer. Det ble en smule ensomt. Jeg satt stort sett alene på redaksjonsmøtene mens resten av redaksjonen var på herretoalettet.

Senere lot han seg overtale av en bekjent fra Libertas om å bli redaktør i Morgenbladet. Avisen gikk dårlig, men selv var han optimist helt til eier Hroar Hansen, som bodde i Drammen og også drev Søndag Søndag, en sen lørdag kveld dro til trykkeriet, røsket ut Geelmuydens leder og førstesideoppslag som han ikke likte, og la på sitt eget.

- Jeg ringte sporenstreks til Alf Nordhus som skrev for oss og han forklarte meg hva jeg måtte gjøre. Det endte med at jeg gikk av, mot et lite pengebeløp som gjorde at jeg kunne starte Geelmuyden.Kiese.

- Hender jeg sparker nedover

I 2006 solgte Jo Kiese seg ut av PR-byrået for 4,5 millioner kroner - 76.000 kroner lavere enn kostprisen aksjene var oppført med i Kieses eget investeringsselskap. Han var blitt 70 og følte seg for gammel for bransjen. Hans Geelmuyden bestemte seg for å beholde navnet, en beslutning han er fornøyd med. Han er i det hele tatt ekstremt fornøyd med de fleste valgene han har gjort.

Suksessen forklares med en kombinasjonen av et ekstremt konkurranseinstinkt, hardt arbeid, god magefølelse og en liten, solid vennekrets han kan rådføre seg med. Nå bor han på Huseby, men bråvåkner rett som det er ved tanken på Ari Behn som ligger og har seg på hans gamle soverom i huset i Lommedalen som eksen solgte til prinsessen og gemalen for noen år siden. Da kan det forekomme at han tenker enkelte ting han gjerne skulle hatt ugjort.

- Jeg kan i min iver av og til komme i skade for å sparke nedover. Det er sjofelt. Ved noen anledninger har jeg ringt og bedt innstendig om unnskyldning for å ha oppført meg som en tølper.

- Er det derfor du trives bedre som sjef enn ansatt?

- Ja. Har du først sittet ved bordenden, er det vanskelig å trives på langsiden igjen. Det er som å gå fra å kjøre Porsche til å kjøre Lada.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: En lidenskap i familien. Jeg tror jeg velger Lou Reed. «Transformer» er en klassiker, men også den med bananen på coveret, med Velvet Underground og Nico. Jeg bodde i New York må du huske, og var på CB GBs.

FILM: «Mitt liv som hund». «Man måste jämföra!», det er min favorittreplikk.

BOK: Den beste boken jeg har lest er «Brødrene Karamasov». Det er en krim. Har du lest den, leser du ikke Nesbø. Rett og slett verdens beste roman.

MAT: Glad i norsk mat som detter fra hverandre og lukter vondt. Så rakfisk fra Valdres med løk, flatbrød og rømme er drømmen.

STED: Jeg har en topp i Bærumsmarka som heter Tjæregrashøgda. Der fridde jeg til min kone.