I skyggen av festen

– Jeg har sittet med de andre i lunsjen i tre år og hørt på hva de har gjort i helgen.

Vi har valgt å kalle henne «Hanna». Det er er ikke hennes virkelige navn – hun ønsker å være anonym. Dagsavisen møter henne i Oslo sentrum. Russedressen er ren, og etter møtet skal hun bare hjem.

– Som vanlig, sier hun, og smiler svakt.

Selv om «Hanna» har gledet seg lenge til russetida, har hun har gitt opp å feire.

Helt siden venninnene ble med i russe- og buss-grupper for tre år siden, har hun vært utenfor. Jo nærmere russetida, desto verre er det blitt. Moren hennes beskriver det som at «Hanna» blir «mindre og mindre».

[ Debatt: Deilig idealistisk å tro at vi kan vedta at alle skal ha noen å feste med ]

Skapte debatt

Historiene har vært mange bare de siste ukene. Unge som står fram med det de opplever som en ekskluderende kultur. De forteller om offentlige avstemninger om hvem som får være med i russe-grupper og busser, og såkalt prøvefesting eller prøveperioder, hvor man får være med på noen fester, for å så bli valgt inn eller valgt bort.

En av dem som er åpen om utenforskap, er Jonas Rys Sakrisvold (20). Han møtte opp på NRK Debatten tidligere i våres og fortalte hvordan han mistet alle vennene sine etter han ble stemt ut av russebussen. Uten forklaring ble han fryst ut over natten.

Sakrisvold har mottatt mye støtte siden NRKs Debatten.

– Jeg var litt stressa i forkant, men jeg har fått veldig mye positive tilbakemeldinger. Veldig mange kjenner seg igjen.

Han synes det er bra at flere nå står fram med sine historier, og har et håp om at det kan bidra positivt. At hvis de negative konsekvensene av mobbing og utestengelse prates om, kan de som holder på med det skjønne alvoret.

– For dette er et stort problem.

[ Ella Marie: – Psykisk vold kan gjøre en kjempeavhengig (+) ]

En annen som har skapt engasjement med sin historie, er Annika Sjøli (17). Hun la ut en film på appen TikTok, hvor hun fortalte om hvor ensom hun føler seg, fordi hun ikke har en buss eller russegruppe å gå til neste år.

– Responsen har vært helt syk. Jeg får snaps (Snapchat red. anm.) hele tida av folk som har det helt likt. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men det er veldig mange som takker meg, sier Sjøli til VG.

«Noe galt med meg?»

For «Hanna» startet utenforskapet allerede høsten i første klasse. Elevene på skolen hennes lagde allianser som skulle bli til russegrupper og russebusser. Noen hadde til og med begynt å tenke på russetida da de gikk på ungdomsskolen.

– De hadde forberedt seg, laget gjenger og funnet ut hvem de likte. De med høy status inviterte andre inn i grupper, sier «Hanna».

Hun ble aldri invitert, men hadde et håp om at hun skulle bli det etter hvert som gruppesammensetningene forandra seg på tre år.

– Men det skjedde aldri.

«Hanna» følte ikke at hun kunne spørre om å få bli med heller. Hun hadde jo lyst til å være ønsket.

Hun har noen å sitte med i lunsjen. Og jenter som kaller seg for venninnene hennes. Men det er russegruppene som inviterer andre russegrupper til fest, 17. mai-frokoster, dugnader og hytteturer. Derfor har «Hanna» kun vært på tre sosiale kvelder i løpet av tre år på VGS.

Det har skapt mye usikkerhet.

– Jeg begynte å tenke på at jeg gjorde noe feil. Snakket jeg for mye? Var jeg ikke pen nok?

Hun begynte å tilpasse seg. Snakke mindre, stille færre spørsmål.

– Når jeg er i de andres nærvær, legger jeg merke til at jeg blir litt som dem. Jeg sier ting jeg ellers ikke ville sagt. Men sånn er det, når det ikke funket å bare være meg.

[ – Alle er en god nummer to, før de knekker koden ]

Derfor holder vi andre utenfor

Dagsavisen har fått tilsendt flere historier. En anonym jente forteller:

«Jeg har hørt om at folk kan bli kasta ut av grupper eller busser, hvis man for eksempel ligger med eksen til noen. Da snakker man ikke sammen, og blir fryst ut. Det er på en måte normalt for oss, den kulturen. Det er bare sånn».

Hvorfor får en sånn kultur etablere seg?

– Det er hovedprosjektet i den tida der, å finne sin vei. Derfor blir det så viktig, hvem du skal være sammen med og ikke være sammen med. Det kan bli røft.

Psykolog Peder Kjøs forklarer det så enkelt som dette: Hvis noen skal være «inne», er det noen som er nødt til å være «ute». Vi handler likt i voksenverdenen, men det er et univers hvor man har nok sosial kompetanse til å behandle hverandre på en bedre måte.

– Utestengelsen blir overtydelig og hensynsløs. Men det samme foregår i alle typer fellesskap: Vi velger, og vi velger bort. Man inviterer jo ikke alle på jobben til fest, som regel, selv om man er voksen.

[ Pia Tjelta: – Stakkars fyr, han var veldig søt og full av anger ]

Kjøs sier at langvarig utenforskap i ungdomsårene, mest sannsynlig vil prege deg senere i livet.

– Det er fryktelig å stå utenfor. Siden fellesskap er det store prosjektet som ung, gjør det enormt mye med deg. Det preger hvordan du ser på deg selv og din egen sosiale status. Det kan være ganske ødeleggende og dramatisk.

Kjøs sier det er naturlig å ville speile dem man anser som innenfor.

– Man vil prøve å høre til på et visst sted i hierarkiet. Hvis du henger med dem som er lavere i status, blir din egen status dratt ned. Det er helt menneskelig å tenke sånn. Det betyr ikke at man er et grusomt menneske, og jeg tror ikke det hjelper noen å stemple andre som slemme.

Kjøs skjønner likevel godt at det er mange fortvilte foreldre.

– Det er noe av det som er så fælt med å være forelder. Ungdommen må finne ut av det selv. Du kan ikke gjøre så mye, bortsett fra å støtte dem og lytte til dem. Og kanskje hjelpe dem med å finne et annet fellesskap.

[ Emilie Mehl om oppveksten: – Jeg kom til et samfunn jeg ikke kjente fra før (+) ]

Fortvilt

– Det er så brutalt. Hun sitter og venter: «Jeg skal kanskje på fest», sa hun en dag. Så ser jeg det på hele henne når kvelden nærmet seg: «Nei, det var ikke plass likevel, mamma».

Moren til «Hanna» gråter over telefonen. Å se datteren bli holdt utenfor, har fått henne til å føle seg maktesløs.

Hun er bare en av flere frustrerte foreldre Dagsavisen har snakket med.

En far forteller:

«I mai 2021 skulle datteren min på fest, og hun gleda seg til dette. De «kule» var der. Etter kort tid kom hun gråtende hjem, og ville ikke si hva det var. Men etter hvert kom det fram at hun og en annen venninne var «stemt ut» av gruppa. Etter dette var hun en annen jente».

En mor forteller:

«Vi bor i Oslo vest, i et område hvor russetid og vellykkethet går hånd i hånd. Det er vondt og sårt å stå på sidelinjen som foreldre. Det er ikke russetida som definerer deg som menneske. Den er heldigvis bare en parentes i et langt liv. Men vi frykter den setter noen dype spor i det unge livet som er levd til nå. Noen spor det kan være vanskelig å overse».

[ Ingeborg Heldal: – Ironi og Eurovision, det lar seg ikke kombinere ]

Moren til «Hanna» har vurdert å si ifra til noen om datterens utenforskap. Hun har gått mange runder med seg selv. Skal hun snakke med foreldrene til jentene som ikke inviterer «Hanna» med på ting?

– Jeg har ikke turt å gjøre det, i frykt for at det skal gå ut over datteren min. Jeg har tenkt at hun bare må overleve dette. Men nå som russetida kom, ble det bare verre.

Hun forteller at «Hanna» kommer tidlig hjem hver dag og sitter på telefonen. Der følger hun med på hva de andre gjør. Dagen etterpå får hun høre om det igjen, hvor gøy det har vært, det hun ikke var invitert på.

– Hun blir bare mindre og mindre. Det er ingen glede igjen. Hun har aldri forstått hvorfor hun ikke er med, hvorfor venninnene ikke har inkludert henne. Det eneste de snakker om, er jo russetida. Hun har mista livsgleden.

Mammaen til «Hanna» håper at skolen kan komme mer på banen.

– Jeg synes skolen har et ansvar. De må komme på banen tidlig i skolegården. Og foreldre må snakke mer sammen også.

[ Gro Nylander: – Du er en like god mor om du ikke kan amme (+) ]

Vil forby busser

– Noen må ta grep der hvor skolen og foreldrene ikke strekker til.

Finn Klashaugen, avdelingsleder ved Lillehammer videregående skole, har fulgt med på mange russekull. Han mener russebussene er roten til problemet.

– Buss-gruppene må dannes tidlig for å rekke å tjene inn nok penger til bussen. Hvis russebuss ikke hadde vært et fenomen, hadde ikke resten av russen trengt å etablere seg heller, i russegrupper. Det handler jo om at alle skal sikre seg sosialt.

Klashaugen tror det har en smittende effekt som bidrar til grupperinger.

– Når førsteklassinger har kjøpt buss, betyr det at de allerede på ungdomsskolen har måttet sørge for at de er klare til å kjøpe bussen. Da jobbes det ivrig med å rekruttere yngre elever inn til å inngå kontrakt.

Han mener det er merkelig at folk aksepterer russebusser.

– Fenomenet stammer fra hvite gutter i overklassen. Da er det liksom greit å kjøre rundt i en buss, bråke og skjenke mindreårige jenter. Det burde ikke vært lov, og det hadde ikke vært lov om det var noen andre som hadde gjort det.

[ – Det ble konkludert med at jeg var rasist og antisemitt (+) ]

På Lillehammer videregående skole har de forsøkt å sette inn tiltak for å hindre utenforskap.

– Vi forsøkte å forby uniformerte gensere, men det hadde vi ikke lov til ifølge fylkeskommunens lovavdeling. Vi har også oppfordret til at russe-planlegging ikke burde foregå på skolen, men vi kan ikke gjøre noe annet enn å anbefale dem å la være.

Å arrangere felles russedåp har heller ikke vært helt vellykket.

– Vi har tidligere hatt problemer med fellesarrangementer fra skolens side. Russebussen er så dominerende i sine planer, at det er vanskelig å gjøre noe felles, når det er «kulere og bedre fester» å reise på for bussene.

[ Dette er en tragisk historie om rus, traumer, vold og makt ]

Russens hovedstyre

– Ekskludering er ikke særegent for russetida. Men den kan gjøre det ekstra vondt for de som allerede føler seg utenfor.

Thomas Aasen (18) er russepresident i Russens hovedstyre i Oslo. Han tror et viktig tiltak for utenforskap, er at skolene involverer seg tidligere enn i mai, for å unngå at sterk gruppedynamikk preger videregående.

Han mener likevel at bildet media har skapt er overdrevet.

– Vi mener media overdriver bildet av prøvefesting, for eksempel. Det er klart det skjer, men vårt inntrykk er at det er langt mindre vanlig enn det virker som.

Hva tenker dere om de som vil avlyse russetida, eller avvikle russebusser?

– Vi bør absolutt ikke avlyse russetida. Jeg tror man hadde dannet seg grupper uansett, bussene er ikke roten til problemet.

Aasen understreker at mange opplever å ha en fin og morsom russetid.

– Mange føler det også som trygt at de har en russegruppe. Det finnes to sider av saken.

Håper å finne noen

Det har vært tre tøffe år for «Hanna». Nå gleder hun seg til å være ferdig på videregående. Hun lengter etter å finne sine folk.

– Jeg får en ny start til høsten. Jeg håper jeg finner meg selv, men også at jeg finner andre. For nå har jeg jo ikke venner som jeg virkelig kan kalle venner. Jeg vet at jeg fortjener bedre.

[ Rekkefølgen i barnetoget i Oslo 17. mai 2022 ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!