I fjor skøyt hun i krysset fra 25 meter. Søndag skal Marie Dølvik vinne cupen igjen

Hvis du leser statistikken til Marie Dølvik Markussen, venstrevingen på Vålerenga, så blir du ikke ekstremt imponert. Hun har spilt fire sesonger for VIF. På den tida har hun spilt 68 kamper. Som er helt OK. Hun har skåret 14 mål, som også er helt OK.

Tidligere har hun et mislykka proffopphold i Tyskland bak seg. Tre landskamper. Ja, det virker helt OK. Hun er 24 år. En god del skada. Joa. Helt greit, liksom.

Men så ser du Marie Dølvik spille fotball. Omtrent da skjønner du at fotball ikke er statistikk.

[ Disse unggutta er ubeseiret i tre år! Nå har de rykka opp til tredje divisjon. ]

To tunneler på to sekunder

For eksempel for to uker sida, på Kringsjå. I en tøff bortekamp for Vålerenga, mot byrival Lyn. Kampen var seig. Måla satt ikke løst. Østkantens stolthet greide å hente hjem en 0-1-seier. Men øyeblikket, det var det Marie Dølvik som sto for.

Det er en pressa situasjon. Marie tar imot et innkast helt ute ved linja, på vei mot eget mål. Lyn-spillere er overalt, og få pasningsmuligheter. Hun stopper ballen med høyre. Dytter den fram og tilbake, med en motspiller som presser på i ryggen hennes. Ballen går fram og tilbake. Til hun plutselig, raskere enn noen greide å oppfatte det, snur seg 180 grader rundt, dytter ballen med venstre mellom beina på spilleren som står i ryggen hennes, beiner forbi, og på en eller annen mystisk måte greier å forhindre ballen fra å gå over linja.

En meter bortafor dukker det opp en ny Lyn-spiller i press. Så Marie bruker et lett touch med høyrefoten til å dra en tunnel på henne også, et lite sekund etter den første tunnelen. Og dermed har hun plass innover i banen og fullfører med å sende en perfekt tversoverpasning til langt ute på høyrekanten, og Vålerenga har en glimrende overgangsmulighet. Omtrent tre sekunder med magi.

Men det syns liksom ikke i statistikken.

Vondt i magen før cupfinalen

Likevel er det sånt vi vil snakke med Marie Dølvik Markussen om, når vi møter henne for et intervju på Intility Arena onsdag denne uka. Det er fire dager til det som blir sesongens høydepunkt. Vålerenga kan i aller beste fall håpe på en bronsemedalje i serien. Men søndag er det cupfinale. Da kan det fortsatt bli gull.

Selv om søndagens motstander er Sandviken, det suverent beste laget i Toppserien i år. Som også har slått Vålerenga i begge oppgjøra.

– Jeg begynner å bli ganske nervøs før den kampen der. Jeg har vondt i magen. Det er spennende. Jeg vet ikke helt hva det er, men magen bare knyter seg når jeg tenker på det, sier Marie Dølvik.

– Det er to gode lag. Alt kan skje. Jeg håper vi tar dem den her gangen, sier hun.

Cupfinale, Marie Dølvik Markussen og fotballmagi henger liksom sammen. I fjor, på en iskald Ullevaal stadion, med bare 200 koronagodkjente tilskuere satte hun den siste spikeren i LSK og hele sesongen. Fra 25 meter skøyt hun et av de aller vakreste målene som er satt i en norsk cupfinale noensinne. Ballen limte seg oppi krysset i ekstraomgangen. Da den ballen forlot foten til Marie var sesongen avgjort, og Vålerenga fikk to gullmedaljer.

Sentralstøvsugeren

Det har blitt en del mas om den scoringa. Såpass at Marie Dølvik har fortalt at hun er lei av å snakke om den. Det kan vi sjølsagt ikke gå med på, nå ett år etter.

– Det var jo et gøy mål, da. Jeg er kanskje ikke så lei av det. Jeg må bare tøffe meg litt. Det var veldig artig, sier hun nå.

– Men man kan ikke score sånn hver gang. Det viktigste er jo bare å få mål.

Målet kom omtrent en time etter at et helt annet, og mye dårligere, mål ble kåra til årets mål i toppserien i 2020. Den prisen har til gjengjeld Marie Dølvik vunnet tidligere, da hun som purungt talent spilte for Stabæk i 2016.

Og premien var, den gang i damefotballens middelalder, en … sentralstøvsuger.

– Den dro jeg faktisk aldri og henta, for jeg synes det var så jævlig. Så den ligger sikkert fortsatt der. Jeg syntes det var litt frekt å få det faktisk. Den kunne bare ha det så godt, der den ligger, sier hun nå.

– Hadde det ikke vært nyttig med en sentralstøvsuger, da?

– Det var mer en prinsippsak. Kanskje jeg trengte den veldig. Men jeg bare … «nei».

[ Søndag blir det Oslo mot Bergen både på Ullevaal og Intility. Du kan rekke begge. ]

Blodsmak i munnen etter skade

Da hun var enda yngre var Marie Dølvik ansett som et av Norges fremste fotballtalenter. Hun gikk til Wolfsburg, men lyktes ikke der. Faktisk satt hun skada nesten hele det året. Det har ikke blitt særlig mange kamper i hver sesong.

– Hvor frustrerende er det?

– Det suger, jo. Men hva skal man gjøre? Jeg tar det. Det er jo ikke noe annet å gjøre enn å komme seg tilbake igjen. Man må bare håpe at det blir lenger til neste gang, sier hun.

– Men det tar litt tid å komme inn i fotballformen igjen. De første ukene og kampene er bare å komme seg gjennom. Det er blodsmak i munnen og helvete på jord. Så tar det noen kamper og så kommer man seg inn i det igjen.

Bra nok lag til å vinne igjen

Uansett har året 2021 vært en liten skuffelse. Sammenlignet med The double-året 2021 i hvert fall. Fortsatt er det riktignok altså mulig å få en gull og en bronse.

– Ja, det er vel det vi har muligheten til å prøve, sier hun.

– Vi må bare ta kamp for kamp. Og vi må vinne hver eneste hvis det skal gå. Målet er selvfølgelig å ta bronse og vinne cupfinalen. Det er kanskje verre enn i fjor, men det er på et ganske greit nivå likevel.

– Det kan bli kjempefint, det, legger hun til.

– Det har vært mye utskiftinger i laget. Er dere bra nok til å vinne seriegull igjen neste år?

– Ja absolutt. Får vi en oppkjøring sammen og litt treningskamper og blir litt bedre kjent, så har vi veldig mye gode fotballspillere, med veldig lik forståelse av hvordan å spille fotball.

[ Skal du bade på Oslos nye bad på Økern må du være veldig ivrig og helst en morgenfugl ]

Drømmer om eventyr

– Hva med din egen karriere?

– Jeg drømmer om å ha det veldig gøy i de åra jeg har igjen.

– Altså! Du er 24!

– Men det kjennes ut som om jeg er førti! Som om jeg har levd tre liv. Men å bare ha det gøy og trives med trening og føle at det her er noe jeg har lyst til å gjøre.

– Hvor da?

– Kanskje en annen plass i utlandet som ikke er helt topp-topp, men greit nivå og noe man kan trives med og ikke ha så stort press.

– Aha! Et eventyr? USA eller Japan eller noe?

– Ja, for eksempel. Jeg er åpen for det meste. Det viktigste er at jeg har det gøy og er lykkelig med det. Jeg stresser ikke men tar det litt etter hvert. Jeg er helt chill. Man vet aldri hva som kan skje. Og jeg trives i VIF.

– Men den neste sentralstøvsugeren, da. Lar du den ligge?

– Ja, jeg lar den ligge. Noen andre får dra nytte av den.

Hele intervjuet med Marie Dølvik Markussen kan du høre i podkasten Trikkeligaen. Den finner du der du vanligvis finner podkaster, eller i boksen under her:

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen