Parker og plener ble potetåker

Under krigen ble parker og plener over hele Oslo gjort om til potetåkre. Poteten skulle bøte på matmangelen, og var mat til frokost, middag og kvelds.

Av Johanne Bergkvist

Matmangel var et overskyggende problem i krigsårene 1940-1945. Poteten ble redningen mot hungersnøden. Funksjonærer i dress, skoleungdom og folk på fattigkassa sto på hodet i åkeren, hyppet og høstet poteter, og sikret seg gull til matfatet.

Rasjoneringen startet allerede i 1939, året før okkupasjonen, på mel, brød, sukker og kaffe. Med den tyske okkupasjonen forsvant stadig flere varer fra markedet og nesten all mat ble rasjonert. I 1942 ble kjøtt, egg og melkeprodukter rasjonerte varer. Denne sommeren ble også poteter og andre grønnsaker rasjonert, og til sist fisk i 1943.

Varemangel og rasjonering preget hverdagen, og det å få nok mat ble en besettelse for mange. Potetene fylt med B- og C-vitamin og stivelsesrike kalorier ble redningen.

Saken fortsetter under bildet.

Ekte potetferie: skoleelever vasker hendene etter potetplukking i høstferien 1940.
Foto: Oslo byarkiv

Ekte potetferie: Skoleelever vasker hendene etter potetplukking under krigen. Foto: Oslo byarkiv

Over hele Oslo ble bylandskapet endret. Parker og hager både på øst og vest ble gjort om til åkere. Åpne plasser og idrettsplasser ble harvet opp, slik som golfbanen på Bogstad, Torshovparken, Ola Narr på Tøyen og Muselunden på Disen. Matauk ble et felles anliggende. Familier, nabolag eller arbeidsplasser gikk sammen om matproduksjonen mellom blokker og i villastrøk. Folk på fattigstøtte ble utkommandert på arbeid i de kommunale dyrkingsfeltene hvor prydbusker ble rykket opp og byttet ut med potetris.

Les også: Slagmarken i Kværnerdalen

Potetarealet økte nesten 45 prosent fra 1939 til 1944. Behovet var hele 600 000 tonn hvert år, dobbelt så mye som før okkupasjonen. I 1940 var avlingen god med 1,3 millioner tonn, men i 1941 ble mange poteter skadet av frost og det ble potetmangel. Våren 1942 ble poteter rasjonert etter et kortsystem der hver person fikk tre kilo poteter hver uke. Med tilleggskort kunne noen familier få mer. Men behovet var mye større enn det som ble utdelt. En voksen mann trengte nesten en kilo mer i uka og ungdom i vekst nesten dobbelt så mye for å få tilstrekkelig med kalorier.

Kriseoppskriftene hadde potet eller kålrot i det meste. Potetene var hovedrett eller ispedd annen mat: Den som ville bake en kake måte først lage potetmelet selv. En bøtte poteter ble til en hekto mel. Det beste kompliment husmora kunne få var «Dette er så godt at slik kake vil vi spise også når freden kommer!»

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Kålrota måtte brukes som poteterstatning, når potethøsten feilet. Det skulle likevel mye potet og kålrot til for å dekke dagens energibehov, 250 gram potet og så mye som 700 gram kålrot erstattet hundre gram brød. Matmangelen tæret på, og særlig i storbyene Oslo og Bergen gikk det utover barnas helse. Min egen morfar dro på tiggerferd fra Oslo til slektninger og bekjente på landet for litt egg og melk, mens barna ble tynne som streker, slik som mange andre barn i hovedstaden. I 1942–1943 ble forholdene hos 55 arbeiderfamilier og 400 arbeidere undersøkt i Oslo.

Ved siden av avmagring og vekttap, var folk generelt redusert på grunn av kaloritapet. Sikringskosten var ensidig og ofte av dårlig kvalitet. Barnas «betenkelige fetthunger» ble kommentert og matmangelen gikk ut over både fysisk og psykisk helse. Unge jenter fikk ikke menstruasjon, og den dårlige kosten ga mageproblemer og infeksjonssykdommer. Flere barn ble derfor sendt på fetekur utenfor byen.

Les også: Da Oslo hadde sin egen festdag

Her var det lettere tilgang på flesk og smør. Ni år gamle Gjertrud Langsether bodde i en leiegård på Kampen. Det monnet ikke med den ukentlige rasjonen og de ekstra kaninene i bakgården. Hun ble sendt til Hallingdal for å legge på seg: « … ble våren 1943 stemplet som underernært og for tynn. Sammen med en del andre ble jeg sendt på fetekur til Hallingdal. Inngrodd byjente som jeg var, ble dette en tvilsom fornøyelse. Jeg hadde aldri vært på en ordentlig bondegård før og klarte ikke bli fortrolig med landlivet på de få ukene fetekuren varte. Mat fikk jeg nok av, og noe rundere vendte jeg tilbake til byen, men sikkert ikke så rund som man hadde forventet. Det ble ikke flere slike fetekurer for mitt vedkommende under krigen, men som man vil forstå, overlevde jeg allikevel. Kanskje vi skal si det var potetens fortjeneste».

Kilder: Oslo byarkiv, Forsyningsnemnda, Rasjoneringskontoret, Guri Hjeltnes, «Hverdagsliv i krig», Aschehoug, 1987, Berit Nøkleby og Guri Hjeltnes, «Barn under krigen», Aschehoug, 2000, Knut Kjeldstadli, «Den delte byen: fra 1900 til 1948, 1990».

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv