Slagmarken i Kværnerdalen

Den i dag så bebygde Kværnerdalen har vært åsted for blodige slag og dramatiske branner i landlige omgivelser.

Da kong Sverres birkebeinere kjempa mot bondehæren i området ved Kværner rundt 1200, var det meste av Kværnerdalen dekka av frodige inngjerdede åkerlapper. Osloborgerne dyrka korn og høsta fôr til husdyra sine der, og på markene nord for Alnaelva gikk husdyra deres på beite. Bare de største gårdene, eid av kirka eller kronen, var bebygde – med lader, ikke beboelseshus.

Det var vinter da slaget fant sted. Ifølge Sverres saga hadde kong Sverre samla hæren sin på isen ved «Snælda», et skjær innerst i Bjørvika, da han fikk bud om at en bondehær «var kommet østenfra over Langemosen og frem over Ryenbergene».

Saken fortsetter under bildet.

Gården Hvite-Kværner i Kværnerdalen ble familien Onsums sommerhus. Fotografert cirka 1863–83.
Foto: Ole Tobias Olsen/Oslo Museum

Gården Hvite-Kværner i Kværnerdalen ble familien Onsums sommerhus. Fotografert cirka 1863–83.  Foto: Ole Tobias Olsen/Oslo Museum

Kongen ba Paal Belte og noen opplendinger ta skia fatt for å se hvor stor hær bøndene hadde. «Det hadde faldt meget sne og var godt skiføre, men saa vondt at gaa, at en var nær ved at synke i, saasnart en fór av fra veien» beretter sagaen.

Les også: Heftig debatt om alle enslige mødre var verdige morstrygd

Da Paal og mennene hans kom opp på Ryenbergene, kunne de konstatere at området mellom Gjelleråsen og Akershagen (der Christiania ble anlagt seinere) var oversvømt av fiender.

Men Sverre og birkebeinerne akta ikke å gi seg uten kamp. De mista 17 mann og mange ble såra før resten flykta. Til de flyktende talte kongen: «Hold eder nu vel, gode halser, om vi end har faat litt bank. ’Ofte hænder slikt paa sjøen,’ sa sælen, den blev skutt i øiet. Nu har bønderne faat den seier over os, som de vil komme til at faa.»

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Slaget varte i flere dager og foregikk både i Kværnerdalen, ved Akerselva og på fjordisen, men utrolig nok fikk kong Sverre rett – birkebeinerne vant til slutt.

I 1290 fortelles det om ei kornmølle ved Kværnerfallene, og omkring 1300 ga kong Håkon Magnusson mølla i gave til Mariakirka i Oslo. Gården gikk lenge under navnet Mølleteigen, mens navnet Kværner først dukker opp i skrevne kilder i 1611.

Fossene i Alna var puslete i forhold til de i Akerselva, men ble likevel utnytta som drivkraft for flere møller, barkestamper, garverier og teglverk, og på 1500-tallet til et av landets første sagbruk. I flom- sesongene økte produksjonen betraktelig.

I 1756 besto bebyggelsen av et bolighus med stue, kammers og kjøkken, et bryggerhus, en høylade med låve og tre vedskjul, en annen høylade med hestestall, et fehus, et geithus, ei smie, et svinehus og to vedskjul, et kvernhus med renner og fire par kvernsteiner og en kjølne (tørkehus for korn).

Les også: Hr. Iversen gikk fra hus til hus i det utvalgte området og stilte spørsmål og gjorde observasjoner

En voldsom flom i 1775 førte til at Alna-elva tok et nytt løp og investeringslysta til forpakterne fikk en alvorlig knekk. Få år seinere satte en ny flom punktum for sagbruksvirksomheten.

Like etter arbeidstid en kveld i 1844 oppdaga møllerdrengen at mølla sto i lys lue. Med mye møye lyktes han i å få åpna vannlukene, men det var for seint, og mølla brant ned til grunnen.

Ny eier fikk satt møllebruket i stand igjen, men uten at brannsikkerheten ble bedra. Ifølge Kværner Brugs hundreårsberetning var anlegget utstyrt med «farlige franske flintesteiner som var slik at de ikke kunne gå sammen uten straks å slå i luer» og måtte overvåkes nøye. Forholda ble ikke mindre brannfarlige av at det ble benytta åpen ild i form av oljelamper til arbeidslys.

Saken fortsetter under bildet.

Oluf Onsum starta Kværner Brug i 1853, her fotografert på 1870-tallet. Bebyggelsen i Enebakkveien og Vålerenga hovedgård i bakkant.
Foto: Ole Tobias Olsen/Oslo Museum

Oluf Onsum starta Kværner Brug i 1853, her fotografert på 1870-tallet. Bebyggelsen i Enebakkveien og Vålerenga hovedgård i bakkant. Foto: Ole Tobias Olsen/Oslo Museum

Som brannsikkerhetstiltak ved arbeidstidas slutt hadde møllerdrengene som rutine å stikke armen langt ned i siste malte sekk for å kjenne om melet var varmt og om det kunne være kommet gnister nedi.

I møllerboligen like ved sov mølleren, hans kone, svigermor og svoger samt to møllerdrenger, den ene med kone, og møllerkjøreren. Ved midnattstider 17. november 1847 ble de vekt av sprakinga fra flammer som slo opp fra mølla. På grunn av heten lot det seg ikke gjøre å nå fram til brannspanna som hang i 2. etasje og heller ikke til stigen og brannhaka.

Brannmannskapene fra Christiania rakk heller ikke fram før mølla var nedbrent. Det er uvisst om noen personer kom til skade, og brannårsaken forble ukjent.

Les også: Hvor forsvant frøken Fougner? Og hvorfor ble hun så ond? (Dagsavisen+)

Møllebruket ble avertert til salgs flere ganger seinere. Men det var først da hovedbanens spor ble lagt på 1850-tallet, at det ble attraktivt å etablere virksomhet i Kværner-området. En av de som forsto å utnytte situasjonen, var en mann ved navn Oluf Onsum. Mer om han i en seinere artikkel.

Kilder: Thorsen: Sverres saga, Kværner Brugs verkstedsklubb 75 år, Amundsen: Kværner ved Loelven før 1853, Olsen: Kværner brug 100 år, Røsoch: På vandring i Christiania, Muri: Oslo – byen slik den var, industrimuseum.no, lokalhistoriewiki.no, Oslo Byleksikon, St. Hallvard 2004/2, Aftenposten 1878.04.16, Morgenbladet 1899.12.10