– Vi vil så gjerne investere. Male låven? Legge om til økologisk? Plante morelltrær? Men framtida står på spill, sier Anne Myrvoll.
Hun har vokst opp i det nærmeste du kan kalle en helt vanlig norsk bondegård når du fortsatt befinner deg milevis innafor Oslos grenser.
Du skjønner, rundt Maridalsvannet, Oslos drikkevannskilde og favoritt-turområde for folk med forkjærlighet for sykkel og eller sopp, ligger det 13 bondegårder. De får ikke lov til å ha ku eller høne, eller slippe ut så mye som en desiliter gift i naturen.
FØLG DAGSAVISEN OSLO PÅ FACEBOOK
Ni av gårdene er nemlig eid av Oslo kommune, kjøpt tidlig i forrige århundre for å forhindre forurensning i det vannet som vi alle sammen drikker hver eneste dag. Kommunen kjøpte dem, og forpakta dem bort med strenge begrensninger på hva man kunne drive med der oppe.
Dermed fikk kommunen vannsikkerhet, mens noen få bondefamilier fikk både bo- og arbeidsplass i en ganske sjelden kombinasjon av by og land. Det er tross alt bare en kort liten biltur ned til Oslo sentrum.
Og sånn surra det og gikk i hundre år. Forpakterne, eller leilendingene om du vil, bodde og dreiv gårdene, og betalte en nokså liten fast sum til kommunen i året. Når bønda ble gamle, tok ungene over og dreiv videre. Avtalene ble fornya hvert tiende år. Og alle var sånn nogen lunde fornøyde.
Ja, fram til omtrent 2014. Da skulle kontraktene fornyes igjen.
Fikk ikke overta
I 2016 døde faren til Anne Myrvoll. Han var bare 62 år. Gerd var allerede i passende pensjonistalder og kunne ikke drive gården videre aleine. Anne og hennes mann, Ivar Ovesen, bestemte seg for at det var på tide å ta over gården. På samme måte som naboene hadde gjort, og som har vært tradisjon på disse gårdene i 109 år.
Men beskjeden fra kommunen var, ifølge familien Myrvoll, enkel og grei: Trekk søknaden, ellers blir det oppfatta som at Gerd ville si opp gården.
– Det var nesten et slag i trynet, sier Gerd Myrvoll.
Siden 2014 har forhandlingene og saksbehandlinga pågått. På den ene sida står ni bønder, og på den andre sida Oslo kommune. Siden da har kontraktene vart i bare ett år om gangen. I april går årets kontrakt ut. Og kommunen vil gjerne lage en helt ny kontrakt innen den tid.
Men i byrådets forslag til vedtak står det ingenting om neste generasjons mulighet til å ta over gården. Resultatet blir at når en bonde ikke kan drive videre lenger, må barna konkurrere om å få overta gården.
Mener området vil forfalle
– Da vil området forfalle. Kortsiktigheten gjør at ingen kan satse eller investere noe som helst. For oss som bor her er det dramatisk, sier Per Skorge.
Per Skorge. Foto: Aslak Borgersrud
Skorge leder Forpakterlaget, en sammenslutning av de ni bondefamiliene. Han mener at de maskinene man kjøper inn og det arbeidet man legger ned som bonde ofte er i et tredveårs-perspektiv.
– Dette forslaget er et gufs fra fortida. Landeiere som etter eget forgodtbefinnende kaster ut leilendinger. Det er jeg dypt sjokkert over, sier han.
– Her er man i ferd med å ødelegge for en hel bygd. Jeg kan ikke forstå annet enn at vi er siste generasjon.
LES OGSÅ: Bekkekrangel løst av pengemangel: Byrådet vil ikke åpne bekk her likevel
Aner ikke om de får bli
På gården Store Brenninga har dattera Anne Myrvoll og hennes mann Ivar flytta inn og tatt over det daglige arbeidet for Gerd. I 2017 var hovedhuset såpass slitent at det hele måtte pusses opp. Anne har tatt agronomutdannelse for å være klar til å ta over.
Men kontrakten går altså ut i april, og de aner ikke om de må flytte ut eller om de kan bli.
– Det har vært veldig usikkert. Det har slitt på oss, sier Anne.
– Jeg er 72 år. Jeg kan ikke ta noen fagutdannelse som agronom. Men jeg finner alltids et sted å bo, det er barna og barnebarna jeg bekymrer meg for, sier Gerd.
Råtne bygninger
Ute ligger den 500 mål store bondegården i vinterkulda. Jordene er fine, men bygningene er slitne. Ytterveggene og driftsbygningene er nemlig kommunens oppgave å vedlikeholde. Stabburet, som er freda og vakkert utskjært en gang for godt over hundre år sida, råtner.
Men de få hestene, som er de eneste dyra det er tillatt å ha her, de har i hvert fall store og åpne områder å løpe på.
Og Per Skorge i forpakterlaget mener at bønda her nettopp tar ansvaret for å holde kulturlandskapet i hevd, til glede for hele Oslo. Han opplever at Oslo-folk på tur i egen by setter stor pris på å ha gårdsbrukene her.
– Når jeg er ute på jordet om våren blir jeg nesten sliten i armen av all vinkinga til smilende unger, sier han.
– Det som nå foreslås vil gjøre at området vil forfalle.
LES OGSÅ: Ny skøyteis i Oslo: Nå kan du gå på skøytetur rett ved Grønland T-bane
Byrådet svarer
– Denne saken dreier seg i bunn og grunn om vi skal la kommunale eiendommer, som Oslo har millioner i utgifter på årlig, gå i arv for noen få familier, mener Sindre Buchanan.
Han er byrådssekretær for miljø- og samferdselsbyråd Lan Marie Berg (MDG), som ikke fikk tid til å svare på Dagsavisens spørsmål om denne saka.
Sindre Buchanan, byrådssekretær for miljø og samferdsel. Foto: MDG
Buchanan skriver i en epost til Dagsavisen at prisen bøndene betaler ikke har vært justert siden 2005, og har vært svært lav.
– I tillegg har forvaltningen av disse gårdene vært gjort på en utdatert måte, sett opp mot det som regnes som god forvaltning av et kommunalt gode i dag. Når den forrige leiekontrakten gikk ut, var det derfor naturlig å se på endringer.
Vil ikke gi familiene forrang
– Å få leie disse relativt store, sentrumsnære gårdene i vakre Maridalen til en pris under en kommunal sosialbolig, er det nok svært mange som kunne tenke seg. Byrådet mener at det å gi en slik forrang til noen få familier, uten at andre får muligheten til å bli vurdert, vil kunne være i strid med likebehandlingsprisinnet i Oslos kommunes etiske regler, og brudd på god forvaltningsskikk, skriver han.
– Har forpakterne hatt en berettiget forventning om at arvingene deres kunne overta?
– Nei. Men jeg skjønner godt at forpakterne ønsker seg å kunne gi gården til sine barn. I dag får forpakterne tilgang til gården for å drive gården og ha inntekter som bønder, ofte ved siden av annet arbeid. Kommunen dekker likevel mange utgifter fordi vi er eiere.
Hvem skal få ta over?
Hvis byrådets forslag blir vedtatt i bystyret vil hvem som helst kunne søke om å få ta over gårdene til Gerd og de andre når de ikke kan drive de videre selv. Neste generasjon får ikke noen forrang.
– Samtidig ser vi jo også verdien av erfaringen de har opparbeidet seg fra de særegne forholdene i Maridalen, og ønsker derfor å gi dem et soleklart fortrinn ved utlysning, hvor «erfaring fra liknede rammebetingelser» vil vektlegges, skriver han.
– Bør gårdene i Maridalen drives langsiktig?
– Ja, og det er nettopp derfor vi forpakter bort gårdene. Av samme grunn har vi sagt at alle som driver der i dag, skal få lov til å fortsette med det. Men Byrådet mener at Oslo kommune som eier, med jevne mellomrom, og på en ryddig måte, må få vurdert hvem som er best egnet til å drive Oslos gårdsbruk, og at nettopp dette vil kunne bidra til å sikre god og langsiktig drift, skriver Buchanan.
Blir avgjort i bystyret
Saken skulle egentlig vært oppe i Finansutvalget i Oslo bystyre torsdag 4. februar, men ble utsatt. Uansett vil den helt sikkert bli endelig behandlet på et snarlig bystyremøte.
Flere av partiene har ikke bestemt seg for hva de vil mene om saken ennå. Men det er ikke umulig at byrådet, som må ha med seg minst ett annet parti for å ha flertall, kan gå på en smell her.
LES OGSÅ: Oslo får ny vannforsyning, men Berit og naboene må betale prisen
