Det sier Vidar Enebakk, sekretariatsleder for Nasjonal forskningsetisk komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).
Bakgrunn for saken: Ber 6-åringer sette surefjes på seg selv
Komiteen er et uavhengig, rådgivende organ som jobber for å fremme god og etisk forsvarlig forskning. Basert på klager eller henvendelser de mottar tar rådet saker opp til behandling før de gir en uttalelse om etikken i konkrete forskningsprosjekter.
Så godt som alle sakene komiteen har hatt oppe til grundig vurdering i løpet av de to siste årene, har dreid seg om forskning i skolen.
– Dette er et helt nytt fenomen, bekrefter Vidar Enebakk i NESH.
Samrøre
I tillegg til at foreldre som tar kontakt setter spørsmålstegn ved etikken i mange skoleprosjekter, mener NESH å se en annen klar tendens:
– Vi får inn flere og flere saker som har sitt utspring i forsknings- og utviklingsprosjekter basert på samarbeid med offentlige myndigheter, for eksempel mellom en fylkeskommune og en forskergruppe. Vi ser at det lett oppstår en form for samrøre, sier Enebakk, og utdyper:
– Det oppstår uklarhet om hvem som har ansvar for hva, hvordan forskningsetikken skal ivaretas og ikke minst hvordan prosjektene er organisert og finansiert, forklarer Enebakk.
Kartleggingen: Her sa lærerne stopp
– Veldig bekymret
I tillegg er NESH opptatt av hvordan forskningens uavhengighet er sikret gjennom inngåtte avtaler og kontrakter.
– Vi er veldig bekymret for utviklingen. For det første for hvordan barna blir ivaretatt i denne forskningen. Dernest for hvordan uklarhet i ansvar og roller kan skape mistillit hos dem som er direkte involvert i prosjektene, sier sekretariatsleder Vidar Enebakk i NESH.
Spørsmål om retten til å reservere seg fra deltakelse i skoleforskning, er en aktuell sak. Samtykke og hvordan dette brukes og følges opp fra skolens og forskernes side, en annen.
I begge sakene konkluderte NESH i fjor med at forskningsetiske sider ved prosjektene ikke var godt nok ivaretatt.
Kan svekke forskningen
– Det handler ikke bare om hensynet til dem som blir bedt om å delta i forskningen, men også tilliten til hele det uavhengige forskningen. En forsker forvalter også hele forskersamfunnets troverdighet som kilde til kunnskap, fremholder Enebakk.
I ytterste konsekvens mener han dette kan ramme god samfunnsutvikling:
– Det er i dag bred politisk enighet om at det skal legges til rette for mer samarbeid mellom forskere og offentlige myndigheter – blant annet for å skape en bedre skole. Forsvinner tilliten, forsvinner også grunnlaget for dette samarbeidet, understreker Vidar Enebakk.
Vanskelig å trekke seg
Dagsavisen har de siste dagene satt søkelys på en kartleggingsundersøkelse for barn fra 1. til 10. trinn som brukes til skoleutvikling rundt omkring i hele landet, og allerede er anvendt på over 500.000 skole- og barnehagebarn i Norge og Danmark.
Undersøkelsen er også brukt i alle skoler og barnehager i Hedmark som en del av samarbeidsprosjektet «Kultur for læring» ledet av professor Thomas Nordahl ved Senter for praksisrettet utdanningsforskning (SePU) ved Høgskolen i Innlandet.
[ Her svarer Nordahl om kartleggingen ]
Den 16. november 2018 mottok NESH en henvendelse fra foreldre til barn i barneskolen som hadde mottatt brev fra skolen om deltakelse i prosjektet de ønsket å reservere seg fra.
Den forskningsetiske komiteen så på flere forhold i sin behandling. Av deres uttalelse kommer det fram at NESH mener SEPU gjorde en god jobb i forkant av prosjektet, men at muligheten for å trekke seg ikke var tilstrekkelig ivaretatt. NESH stiller spørsmål dels ved selve tilrådningen fra Norsk senter for forskningsdata NSD, og dels ved håndteringen på skolen hvor forsøket foregikk.
Samtidig er det ett forhold NESH trekker fram som bekymringsfullt både i denne og andre saker.
[ Kommentar: Er du sikker på at du er god nok, lille venn? ]
– Skjerper kravene
– Vi har tidligere sett at det er en utbredt praksis i søknader til forskningsrådet at etikken i prosjektet behandles helt kort mot slutten, sammen med miljøkonsekvenser og kjønnsperspektiv. Så lenge personvernet er på plass, er liksom jobben gjort, sier Enebakk.
Slik er det ikke ifølge NESH:
– Både i denne saken og i andre saker ser vi at forskerne gir de etiske avveiningene altfor liten oppmerksomhet og plass i søknaden til Norges forskningsråd. Noe av årsaken er at forskningsetikken har vært tillagt lite vekt i tildeling av midler fra Forskningsrådet, sier Vidar Enebakk til Dagsavisen.
NESH er derfor positive til at Forskningsrådet nå legger mer vekt på forskningsetikk:
– I Forskningsrådets veileder for nye søknader fra april 2019, blir forskningsetikken og forskernes integritet vektlagt som en del i vurderingen av prosjektets kvalitet. Dette håper vi skal føre til endringer, sier Vidar Enebakk i NESH.
Særlig krav på beskyttelse
Komitéleder for NESH, Elisabeth Staksrud, understreker at det påhviler forskerne et særskilt ansvar når de bruker barn i forskning:
– Generelt, innenfor forskningsetikken, regnes barn som en mulig sårbar gruppe, som kan ha redusert eller manglende samtykkekompetanse og som har særlig krav på beskyttelse. Ofte vil dette avhenge av barnets alder og utviklingsnivå. Dette gjør at alle som forsker med på barn bør utvise ekstra varsomhet og tenkte godt igjennom de forskningsetiske sidene, fremholder Staksrud.
[ Barnepsykiatere kaller kartleggingen mobbing ]
Hun mener et eksempel vil være når barnets interesser kommer i konflikt med foreldrenes.
– Kanskje sier foreldrene ja til at barna skal delta, mens barnet selv ikke vil. Da er det forskernes ansvar å ta barneperspektivet på alvor, understreker Staksrud overfor Dagsavisen.
Hun fremholder samtidig at også er viktig at barn og unge får være med i forskning som primærinformanter.
– Dette gir viktig informasjon som kan være relevant for å forstå og gjøre deres liv bedre. I noen tilfeller kan det derfor også være riktig å la barn og unge delta i forskningen uten foreldrenes samtykke, sier Elisabeth Staksrud, leder for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora.