Utstillingsdokka i vinduet sto

SJAPPA MI

Hvem: Gudrun Langdalen

Hva: Innehaver av bruktbutikken «Dukkehjem» siden 1980

Hvor: Markveien 56 på Grünerløkka

– Jeg er så veldig glad i tekstiler, jeg.

Gudrun kastet bare et blikk på mannen under den opphetede krangelen, og svarte resolutt på hans ultimatum. «Da tar jeg sekkene».

– Etter det ble det stilt, og ikke noe mer diskusjon rundt den saken.

Rosa dukkehjem

Gudrun Langdalen sitter i en krok i den bitte lille bruktbutikken sin i Markveien nederst på Grünerløkka. Hun er ikke så lett å få øye på, her inne er det fullt. I utstillingsvinduet konkurrerer sigøynerpiken om oppmerksomheten med en barnedokke, en rød Catrineholm-kjele og norsk stentøy fra Figgjo og Stavangerflint.

Inne er det rosamalte vegger og tak, og «filler» overalt. Kjoler, brudekjoler, underkjoler, duker, gardiner. «Dukkehjem» står det på smijernsskiltet over vinduet, men her stopper også likheten med Ibsens skuespill.

– Mannen min var alle tiders, altså. Hvis alle hadde hatt en sånn mann som meg, hadde det ikke blitt noen skilsmisser.

Her er Gudrun og ektemannen Odd (t.v) utkledd i anledning markedsdager på Grünerløkka en gang på 90-tallet. Foto: Privat

Les også: Den standhaftige pølsemaker

Kjøpte alt

Han pleide å kjøre Gudrun land og strand rundt på auksjoner. Odd kjørte, og Gudrun kjøpte.

«Der kjem a Gudrun, da kan vi gå hematt», sa folk i bransjen da Gudrun Langdalen dukket opp.

– Auksjonariuser likte meg så godt fordi jeg alltid gikk så høyt opp i pris, forklarer Gudrun.

– Folk ble irriterte, vet du. Du skal jo ha alt, sa dem til meg.

For Gudrun bød over alle, og Odd måtte bære tingene inn i bilen da auksjonen var over. Det syntes han var litt pinlig. Spesielt med alle utstillingsdokkene.

Foto: Hilde Unosen

Dokka i vinduet

Det fantes ikke ei eneste dokke i barndomshjemmet til Gudrun Langdalen hjemme på Toten på 30-tallet. Sånne unyttige ting var det ikke råd til,

Hun husker godt den første dokka hun fikk. Som jentunge var hun på besøk hos grandtanta si på Majorstuen.

– I et butikkvindu sto ei stor dokke, den fineste dokka jeg hadde sett.

«Den skal du få av meg», sa grandtanta til Gudrun. Samme kveld kom hun hjem med pakka. Men esken var så forunderlig liten. Lille Gudrun pakket opp.

I esken lå ei bittelita dokke, ikke noe i nærheten av den flotte dokka i utstillingsvinduet.

– Jeg var så skuffet, jeg tror ikke jeg sov noe den natta.

Innerst i hjørnet på butikken står Marilyn Monroe, med brudeslør på hodet. Hun (og taklampa) er av tingene som ikke er tilsalgs. Foto: Hilde Unosen

Les også: Gymmen som overlevde

I fillehaugen

Hun har samlet på dokker i alle år. De fleste bor på et dukke- og leketøysmuseum på Kapp på Østre Toten, som hun og mannen åpnet sammen i 1996. Kun noen få utvalgte har fått plass i butikken på Grünerløkka. Blant annet Marilyn Monroe-dokka. Hun troner i det ene hjørnet med brudeslør på hodet, Og er ikke til salgs.

Man skulle kanskje tro at det er dokkene som står Gudruns hjerte nærmest, men nei. Det er tekstilene.

– Mamma er hekta på stoff, ler yngstedatteren Camilla.

Hun har vært med moren i butikken siden hun var jentunge, og ble formelt ansatt for ti år siden. Nå forteller hun om en mor som er kjent som en tøff forretningskvinne i bransjen, og en dame som aldri hviler.

– Hun var til og med på auksjon på konfirmasjonsdagen min.

Foto: Hilde Unosen

Til byen som 15-åring

For hun liker ikke fri, Gudrun Langdalen. Ferie? Fysj. Det skal jobbes. Ting skal kjøpes, prutes og selges videre. Hun er en skikkelig kremmer. Kanskje sitter det i blodet, faren jobbet iblant som auksjonarius, eller kanskje kommer det av at det var fattigslige kår hjemme på Toten da Gudrun vokste opp på 30-tallet.

Hun dro til byen 15 år gammel.

«Du kæinn ingenting, du kjem att i morra» sa moren da hun dro.

Odd bød opp til dans

Men Gudrun dro ikke hjem. I byen fikk hun seg jobb som stuepike på Hotel Fønix i Dronningens gate. Her jobbet hun i flere tiår. Mannen Odd møtte hun på Totenlag-fest i Teatersalen. Han var gardist, og svingte seg på dansegulvet, Gudrun satt på en stol langs veggen. Men hver gang han danset forbi henne, så blunka han. Siden bød han henne opp til dans, de utvekslet telefonnummer på gangen etterpå.

– Men jeg syntes han var litt pussa, så jeg trodde han ville glemme meg.

Det gjorde han ikke. Da han var ferdig i militæret, inviterte han Gudrun hjem til Folldalen – og fridde.

De giftet de seg og fikk fem barn, hvorav det ene døde. Odd slo seg opp som fruktgrosserer, og etter hvert bosatte de seg i et stort hus på Risløkka, der Gudrun bor den dag i dag.

– Men jeg vet hva fattigdom er. Det var ei tid jeg ikke hadde penger til trikken en gang.

Én ting er viktigere for Gudrun Landalen enn tekstiler og gamle ting. Det er Jesus. Hun er kristen, og forteller alltid kundene sine at det medfølger noe på handelen, nemlig aftenbønn. – Glem ikke aftenbønnen, sa Gudrun som vanlig til en kunde som var innom. «Men Gudrun da, jeg er prest i Uranienborg kirke», svarte mannen. Foto: Hilde Unosen

Les også: Her vil byrådet ha mathall

På loftet til Thon

Det er lenge siden nå at Gudrun gikk rundt med koffert i Bogstadveien og solgte tekstiler til de fine butikkene. Det er enda lenger siden hun satt hun i fillehaugen på lageret hos Brødrene London og klippet stoff. Hun har alltid vært driftig, den dama. En gang fikk hun tak i gardinene til Olav Thon på Stortorvets Gjæstgiveri.

Hun og mannen hadde satt seg ned ved et bord, da Gudrun får øye på en mann som driver og tar ned gardinene.

– Nei, nå skal vi spise, sa Odd strengt til kona.

Men Gudrun klarer ikke slippe de flotte gardinene av syne, og tilfeldigvis er Thon selv i lokalet. Hvem er du?, spør eiendomskongen.

– Je driv i gamle ting, svarer Gudrun, og forklarer at hun er så veldig glad i tekstiler.

Gudrun får gardinene, og et tilbud fra Thon om å bli med opp på loftet, som er fullt av det Gudrun liker best. Gamle ting.

– Men det kunne je itte.

Hun var tross alt ute og spiste middag med sin mann.

Mange år senere, på åpningsdagen til dukke- og leketøymuseet på Toten i 1996, holdt mannen Odd en tale. «Det er ikke alltid jeg har forstått kona så godt. Men i dag forstår jeg», sa han den dagen.

– Det var den flotte talen. Og han sa aldri et vondt ord om fillene mine igjen.