3
Signalen Sjøbad
Nesoddtangen brygge
Mat 4
Meny 2
Miljø 5
Service 2
Prisnivå 4
Det er ikke mange dagene siden kjendisrestauratør Dag Tjersland (Baltazar, Skur 33) fikk formelt ja fra Nesodden kommune – brukstillatelse og skjenkebevilling – til å åpne sitt drømmested på Nesoddtangen brygge. Men kanskje burde han forberedt åpninga litt mer.
Det var med spenst i steget vi stormet mot det nyåpnede stedet på halvøyas spisse odde. Sola har sjarmert Østlandet hele uka og hvilket bedre sted å tilbringe kveldstimene enn på vestvendte Nesodden? Oslofjordens flotteste tomt har vært gjenstand for mange dragkamper gjennom årene. Sist det ble drevet restaurant ute på ferjeleiet var i 2016. Nå er det gjort store investeringer, og det er planen å drive restaurant her hele året. Enn så lenge er restauranten på bakkeplan ikke åpnet, men den enorme takterrassen er åpen og full i sving.
I år 1900 åpnet badehotellet på tuppen her. Det var plass til 40–50 gjester og en underjordisk tunnel tok gjestene ut til badehusene. I 1914 brant det ned. Et nytt hotell sto klart på slutten av 30-tallet, men en stygg internasjonal episode la markedet for smukke badehoteller brakk. Isteden ble det brukt som festlokale for okkupasjonsmakten og rekreasjonssted for frontkjemperhustruer. Etter krigen ble hus og tomt brukt til å huse flyktende finnmarkinger. Forfallet fortsatte fram til tidlig 60-tall da alt ble revet. I tiår var Nesoddtangen brygge bare en grå, trist brygge.
Det store taket er mer eller mindre fullsatt når vi ankommer i sjutida. Ingen blikk møter oss fra det lille korpset av kelnere, ikke noe system for å vente på bord. Men et par voksne damer må gi opp kampen med sola og trekker tilbake til en sofagruppe i skyggen og vi får plass ved gjerdet. Nettinggjerdet, slik man kjenner fra innhegninger, er overraskende rustikt, og ikke et særlig elegant valg. Men praktisk og billig i lengden. Men, for en utsikt! Og med en vegg av grønt i ryggen, sitter man overraskende avsondret fra bryggas hyppige båt- og bussavganger. Den stekende sola blir nesten for heftig, og større parasoller burde det nok ha vært.
Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
Det er en svært begrenset meny som møter oss på tavla. Ikke at forventningene var enorme til utvalget, men tilbudet var mer ad hoc enn vi så for oss: Blåskjell, reker, artisjokk eller «Fjøla på taket», en antipastianretning med ost og pølser. Samt at de kunne tilby østers og én rød-, én hvit- og én rosévin. Prisene er svært anstendige på både mat og drikke, særlig når det viser seg at husets rosé er den halvt legendariske Il Mimo. Den hvite er en ungarer som er en utmerket husets vin, og som vi tar med som følgesvenn til blåskjell og røkte reker. Men først ei fjøl.
Tjersland har skaffet seg et godt rykte ved å være kanskje den fremste eksponenten for det italienske kjøkkenet i Norge, og råvarene han legger på fjøla holder høy kvalitet. Men djevelen sitter i detaljene, og brødet man tilbyr er under enhver kritikk. En gjennomsiktig tynn skive hvitt, knusktørt brød til er spesielt. Byen er full av deilig brød, og det må gå an å servere folk ferskt brød, selv på en varm dag. Brød er ingen bagatell – og det burde vært mulig å skaffe.
Det samme, tørre brødet kommer til hovedrettene – som er strålende. Røkte reker får man for sjelden, rett og slett. Det gir en spennende smaksdimensjon til de klassiske kokte. De tomatiserte blåskjellene holder høy klasse, men mye mat er det ikke og det er lov å etterlyse noen friterte poteter. Maten svarer til forventningene. Selv om den serveres med et serveringsfaglig nivå som er sjarmerende fomlete, men som ikke er godt nok for et Tjersland-etablissement. Det meste var på skeiva med dekketøy, bestikk og innsikt.
– Dette stedet skriker desperat på en hovmester, sier den ene løven.
Vi skal ikke henge ut det unge mennesket som serverte oss, hen ville vel og gjorde så godt hen kunne. Kritikken rettes derfor til de ansvarlige: Her burde det vært flere fagfolk på plass som kunne styrt butikken og hatt oversikt. Det blir særlig synlig når en overstadig full person er svimlende nære å ramle ned trappa. Rutinerte folk ville bremset den skjenkinga lenge før.
Beliggenheten får Tjersland gratis, den er naturgitt og er nesten ikke mulig å matche noe sted i Oslofjorden. Men for en restauratør med hans CV og ambisjoner, må ting skjerpes. Selv om vårt besøk kom tidlig, avdekket det noen grunnleggende utfordringer for Signalen. Men vi gleder oss til å komme tilbake, en høstkveld inne.