Nyheter

Slik ble Alf en rød speider

Da Alf Folmer (96) var gutt, drømte han om å bli speider, men faren sa det ikke kom på tale å bli en sånn kapitalistspeider av et bedremannsbarn.

(Forfatteren ga i fjor ut boka «Gutten fra sjokoladefabrikken (erindringer om liv og lukter på Grünerløkka)». Historien du kan lese her er et kapittel som ikke kom med i boken, gjengitt med tillatelse fra SpreDet Forlag. Den er den andre av fire slike kortere tekster fra Alf Folmers hånd, som Dagsavisen vil publisere frem mot jul.)

Far så strengt på meg:

– Borgerspeider? Jeg tror du er blitt spenna gæern. Det blir det ikke noe av, slo han fast, og la ut om hvordan den borgerlige speiderbevegelsen var arbeiderklassens fiender. Sånt var bare for bedremannsbarn, og det skulle gudene vite at jeg ikke var.

– Kapitalistspeidere! fnyste far avslutningsvis, og jeg skjønte at mitt bursdagsønske ikke ville bli oppfylt.

Første kapittel i Alf Folmers adventsserie: Nå er det 75 år siden Lina Dabrosin døde i Auschwitz. Dette er Alf Folmers historie om henne, sønnen Jack og et vennskap for livet.

Borgerspeider: Det kom ikke på tale å bli vanlig speider, slo Alfs far fast.

Borgerspeider: Det kom ikke på tale å bli vanlig speider, slo Alfs far fast.

Strømper i pakken

Jeg hadde lest bøkene om Haukepatruljen, og om den amerikanske speideren Ned Nestor. Jeg ville bli som ham.

Drakten jeg ønsket meg hadde jeg sett i vinduet til Speider-Sport i Stortingsgata. I pakken jeg åpnet på tolvårsdagen lå det et par hjemmestrikkede strømper.

Det far kalte kapitalistspeidere ble startet i Norge i 1911 av Christian Dons, som var bankmann, og Hans Møller Gasmann, lektor på Frogner skole. Lille kronprins Olav var Norges Speidergutt-Forbunds høye beskytter. Bevegelsen var grunnlagt av briten Robert Baden-Powell noen år tidligere, han hadde tjenestegjort under boerkrigen i Sydafrika, og der brukt unge gutter som budbringere og spioner. Systemet var militært og bygget på kristen tro.

Barnesoldat

Farmor trøstet meg:

– Jeg vet hvor du kan bli speider! strålte hun.

Hun tok meg med til Frelsesarmeens Tempel i Pilestredet 22. Der var det speidere som var barnesoldater, draktene deres lignet de jeg hadde sett i speiderbutikken. Jeg syntes det virket fint. Far hadde stor respekt for sin mor, og våget ikke blande seg inn i hennes religion.

En tid var jeg barnesoldat der. Men i Frelsesarmeen var det intet av Ned Nestors verden. Han fakket skurker, og reiste verden rundt for å ordne opp i saker politiet ikke fant ut av. Jeg fortalte farmor at jeg fortsatt drømte om å bli en ordentlig speider. Bedrøvet sa hun: «Verden er full av synd, Jesus er din eneste sikre venn».

Se video med Alf Folmer: Da Løkka luktet sjokolade, tobakk og lomper

Samlet: Kommunister og sosialdemokrater var lenge samlet i skjønn forening som «Røde speidere», men arbeiderbevegelsen opplevde splittelse utover på 20-tallet og speiderbevegelsen svekket seg.

Kommunister og sosialdemokrater var lenge samlet i skjønn forening som «Røde speidere», men arbeiderbevegelsen opplevde splittelse utover på 20-tallet og speiderbevegelsen svekket seg.

Røde speidere

En kveld jeg hang utenfor Folkets Hus på Grünerløkka kom en klassekamerat fra Sofienberg skole ut døra. Eddie hadde blå skjorte med påsydde utmerkelser, blå lue og rødt tørkle.

– Hva er det for slags klær, spurte jeg.

– Jeg er blitt speider.

– Men sånn er vel ikke speiderdrakten?

– Jeg er Arbeiderspeider, sa han stolt.

Han viste meg den skinnende metallfløyten han hadde rundt halsen. Den var større og finere enn den i speiderbutikken.

Hjemme fortalte jeg om Eddie.

– Sånn speider kan du også bli, sa far begeistret, – det er ekte speidere, de holder seg til arbeiderklassen. Vi skal vise vestkantkapitalistene hvor skapet skal stå! glødet far.

Arbeidernes speiderbevegelse var nettopp startet opp, av Einar Gerhardsen, Oscar Torp og Trygve Lie. Mens kampsangene runget ble jeg høytidelig opptatt i det nye fellesskapet. Nå var jeg rød speider. Møtene var på søndager, da andre var i kirken.

Gerhardsen, Torp og Lie var ofte på møtene våre. Da ante vi ikke hvor kjente disse mennene skulle bli.

Oscar Torp (1893–1958) var ordfører i Oslo fra 1934-1936, og statsminister 1951–1955. Trygve Lie (1896–1958) ble den første generalsekretær i FN 1946–1952. (Einar Gerhardsen (1897–1987) ble landsfader).

Mer fra Dagsavisen