Annonse

Det søte Løkka-liv

Alf Folmer bodde vegg-i-vegg med Bergene sjokoladefabrikk og jobbet som sjokoladegutt på Colosseum. Nå har 95-åringen skrevet bok om oppveksten.

Annonse
Navn i nyhetene

 

Hvem: Alf Folmer (95)

Hvorfor: Har skrevet boka «Gutten fra sjokoladefabrikken» om oppveksten på Grünerløkka i Oslo.

 

Hvor lenge har du jobbet med denne boka?

– I 50 år. Det vil si, jeg har samlet på materialet til boka helt siden guttedagene, alt fra papirer, notater, bilder, til og med gamle regninger. Jeg bor i en villa på 250 kvadratmeter og der er minst 25 bibliotek og arkiv. I tillegg har fotografering vært min største hobby helt siden konfirmasjonen.

Du skriver i boka at å vokse opp i Oslo på 1920-tallet var som himmel og helvete med vekselvis eim av dritt og sjokolade?

– Ja, vi bodde vegg-i-vegg med Bergene sjokoladefabrikk. Hadde det vært en dør imellom kunne jeg gått rett fra soverommet og inn i på fabrikken, så jeg våknet hver morgen og sovnet hver kveld i en duft av sjokolade. Når jeg gikk ned på gata og bortover Marstrandsgate lå NKL tobakksfabrikk, og det hadde en særegen lukt, deretter lå det et lompebakeri lenger bort som luktet godt. I tillegg var det flere bedrifter som Ben og fett AS i Malmøgata som tok imot kjøttavfall og luktet død og fordervelse.

Var du glad i sjokolade eller ble du lei?

– Jeg har alltid spist mye sjokolade. Da jeg var guttunge hadde Bergene et lager like borte i gata vår der de kastet makulert sjokolade. Vi gutter klatret over gjerdet og så satt vi der og spise sjokolade. Senere fikk jeg jobb som sjokoladegutt på Colosseum kino og solgte Freia sjokolade til blant andre kronprins Olav – han kjøpte en Monolitt og en eske Mokkabønner.

Hvem var din barndomshelt?

– Fred Astaire! Det var en fryd å se han danse og det gjorde at jeg gikk på tre forskjellige danseskoler og blant annet ville lære å steppe.

Hva husker du aller best fra oppveksten?

– Autogyroen – datidens helikopter – som suste over Rodeløkka med en den såkalte metalfixmannen hengende under seg. Metalfix var et vidunderlim som var så sterkt at det kunne holde en bil – det hadde de demonstrert i Paris der de hang en bil som veide to tonn i en reim limt med Metalfix foran Eiffeltårnet. Vi sto foran vinduet og så autogyroen suse over himmelen og plutselig var metalfixmannen borte. han ramla ned og ble drept.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg har lest mest faglitteratur om arkitektur ettersom jeg utdannet meg som arkitekt. Bøker om Oslohistorie er det jeg liker aller best.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg er lykkelig hver gang jeg får en ny idé. Jeg skriver mange små artikler for svenske aviser, og for ikke lenge siden tok jeg også imot noen amerikanere som kom til Sverige for å se på slektsgården i Sverige og da tok jeg hånd om dem, viste dem rundt. Sånt gjør meg lykkelig.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Det har jeg aldri hatt behov for. Jeg har følt meg privilegert som har fått jobbe som arkitekt, blant annet hos Corbusier i Paris og har ikke kjedet meg en dag. Det finnes så ufattelig mye spennende man kan gjøre og så mange interessante folk å snakke med – jeg har en hel perm full av forslag til nye ideer, enten det er bilder jeg vil ta eller artikler jeg kan skrive og få publisert i en avis eller et arkitekttidsskrift.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Min kone, hun gikk bort for ett år siden og jeg savner henne fryktelig. Det har vært et helt perfekt lykkelig ekteskap. Hun er min livs store kjærlighet.

Annonse