Annonse
«SANDETE INGENMANNSLAND»: Dette bildet av en av løkkene ved Fagerheimgata, et par kvartaler unna der hvor Alf ble skadet og møtte en venn for livet, ble tatt i 1910.

«Halvt svimeslått fulgte jeg gutten inn i fiendens land»

I dag er det nøyaktig 75 år siden Lina Dabrosin døde i Auschwitz. Dette er Alf Folmers historie om henne, sønnen Jack og et vennskap for livet.

Annonse
Oslo

(Forfatteren ga i fjor ut boka «Gutten fra sjokoladefabrikken (erindringer om liv og lukter på Grünerløkka)». Historien du kan lese her er et kapittel som ikke kom med i boken, gjengitt med tillatelse fra SpreDet Forlag. Den er den første av fire slike kortere tekster fra Alf Folmers hånd, som Dagsavisen vil publisere frem mot jul.)

Løkka mellom Københavngata og Fagerheimgata var et sandete ingenmannsland vi hederlige Rodeløkka-gutter hadde hevd på. Av ukjente grunner hadde den skitne Grünerløkka-rampen fått det for seg at det var deres territorium. Gjengene møttes til avtalte tider: Vi slang skjellsord og sloss så fillene føyk, til solen gikk ned.

Blodet silte

En høstkveld da begge fronter var tallrike tok ting litt av. Jeg var i ferd med å ta opp en stein for å kaste, men ble truffet i hodet av noe tungt. Du verden, der jeg lå med kinnet mot bakken kjente jeg blodet sile skrått nedover ansiktet mot leppene. Smaken, det var som vått jern, gjorde meg fryktelig redd. Striden var over, og alle gutta forsvant. Jeg lå alene igjen i stillheten og merket at mørket begynte å senke seg.

En eldre gutt bøyde seg ned mot meg.

– Jeg skal hjelpe deg hjem.

– Det er ingen hjemme, sa jeg, nesten uhørlig.

– Da skal du bli med meg.

Dabrosin2000
Jack Dabrosin (9. mai 1915–22. mars 1986) fra Grünerløkka var Alfs livslange venn. Foto: Alf Folmer

Mor Lina

Halvt svimeslått fulgte jeg den ukjente gutten bort til Grünerløkka, inn i fiendens land. Skjorta hadde skiftet farge. Vi gikk ned Markveien, inn en port til en bakgård, opp etasjene i et murhus.

I leiligheten så en forskrekket kvinne meg rett inn i øynene:

– Men i all verden?

Hun hadde brune øyne. Hun hentet et håndkle og et fat med varmt vann. Jeg tok av den blodige skjorta. Hun vasket meg ømt og forsiktig.

Gutten kalte sin mor Lina. Hun klippet av en del av en undertrøye og forbandt hodet mitt. Hun kokte sjokolade. På bordet kom smørbrød og boller. Hodet verket intenst, men maten gjorde godt. Mens vi spiste vasket Lina skjorta og hang den til tørk over jernovnen.

Hvem var han som inntil nylig hadde vært min fiende?

Jeg var i Markveien 28 hos jødefamilien Dabrosin. Gutten het Jack, og den blodige kvelden ble starten på et livslangt vennskap. Gjennom oppveksten besøkte vi ofte hverandres hjem. Jeg lærte å kjenne flere jøder på Grünerløkka, og fikk oppleve deres kultur og hverdag. Helt til krigen kom og ødela jødenes liv.

Se video med Alf Folmer: Da Løkka luktet sjokolade, tobakk og lomper

Sendt i døden

Jacks foreldre Lina og Samuel Dabrosin ble sendt med DS Donau til Tyskland, av nazister og gode norske borgere som kalte dem svin. De kom aldri tilbake.

Min kamerat og hans søsken Rosa og Aron flyktet til Sverige. Der fortsatte mitt vennskap med Jack. På min båndopptager spilte han inn to timer med erindringer om Grünerløkka-jødenes liv.

abrosin-falne700
Jacks foreldre Lina og Samuel ble begge sendt til Auschwitz og døde der. Faren levde i noen måneder, mens mor Lina døde 1. desember. For nøyaktig 75 år siden i dag.

 

Annonse