Nyheter

Vi som elsker Schrøder

Åttitallets øl og haraball er byttet ut med raspeball og turister fra Kina. Ellers holder Harry Holes stamsted koken.

Bilde 1 av 4

I håp om en rolig formiddagspils har Dagsavisens utsendte tatt turen opp til Waldemar Thranes gate. Restaurant Schrøder i høstregn, hva kunne umulig gå galt? Dette var åpenbart ikke dagen. Utenfor står tre mennesker og hutrer og holder i døra som vanligvis åpner klokka 12.00, men ikke i dag.

– Regissøren er her og blir intervjuet av TV, sier Khalid Abdul.

– Og de må ha det stille.

Regissøren er selvsagt Tomas Alfredson, som har filmatisert Jo Nesbøs «Snømannen». Og Khalid Abdul er mannen som driver Schrøder i dag. Det har han gjort de siste 20 årene.

Mye rot

Restaurant Schrøders første lokale lå i Torggata 14. Det begynte med at Hans Schrøder i 1925 tok over Elise Pettersens kafé som siden 1912 var drevet i hjørnegården av Torggata og Henrik Ibsens gate. Bygningen ble revet i 1954 i forbindelse med bygging av det nye Folkets Hus, så i 1956 flyttet Schrøder inn i nybygg i Waldemar Thranes gate 8. I den tidligere bygningen her var det drevet restaurant siden 1900, da Frk. Glansins Restaurasjon ble etablert. Lenge var Schøder en typisk brun bydelsrestaurant med et lokalt klientell på gjestelista. Men til tross for mange trofaste gjester var driften preget av mye surr og rot, så da Khalid Abdul tok over driften i 1997, kom han til en restaurant som slet økonomisk.

– Det var ikke orden på økonomien. Ikke på noen ting, egentlig. Folk tok med seg medbrakt fra Vinmonopolet som lå vegg-i-vegg, og det var i det hele tatt mye rart som foregikk her, sier han.

Les også: Terningkast 5: Lutefisken hos Harry Hole

Populær fiskepudding

Men Khalid Abdul tok mål av seg til å rydde opp. Og etter hvert som de gamle stamgjestene falt fra, kom det nye gjester til. Godt voksne, som Khalid sier. Og etter at Jo Nesbø gjorde den brune restauranten verdensberømt som sin krimhelts faste drikkested, har Schrøder blitt et landemerke for turister. I dag går butikken bra, forteller han.

– Vi har bevisst valgt å holde på den norske tradisjonsmaten: Fiskepuddig i hvit saus, kjøttkaker, raspeball og blanda ball. Fiskepuddingen går faktisk veldig bra, smiler Khalid Abdul.

Han forteller at det kommer busslaster med kinesiske og japanske turister også.

– De vil ta bilder av bordet til Jo Nesbø, interiøret, alt. Og så vil de ha kjøttkaker, sier Abdul.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Slitent

Lenger ned i Waldemar Thranes gate ligger en annen legendarisk brun bule: Thranen. Den har fått lysekroner i taket og fjong meny, og det har hendt at Khalid Abdul har vurdert å pusse opp Shcrøder også. Men så ombestemmer han seg.

– Folk som kommer hit ber oss om å la det være slik det er. Og de som vil ha pizza og sushi har nok andre steder å velge mellom, smiler han og peker på kaffebaren på den andre siden av gaten. Det eneste som er blitt gjort når det gjelder oppussing på Schrøder, er maling av veggene etter at røykeloven trådte i kraft. Ellers er det meste urørt. Inne i lokalet henger de store maleriene av Sigurd Fosnes fra 1920-tallet på veggene, med motiver fra Gamle Aker, Enerhaugen, og Torggata.

– Mange folk har sterke minner herfra, og andre har store forventninger, smiler Khalid.

Han kunne ikke hatt mer rett. Vi som elsker Schrøder har alle våre minner. Og undertegnedes involverer å bli løftet opp av en fremmed mann og slengt i veggen midt i romjula, en gang på det glade åttitallet.

Filmanmeldelse: Smelter i en pøl av skuffelse

Juleball og haraball

Det var tredje juledag, året har jeg glemt. Det må ha vært rundt 1982–83. Dag, Tove, Jan og jeg var ute for å ta noen øl. Og der, midt i snøføyka lå den og lyste som en juvel i mørket: vårt faste vannhull i Waldemar Thranes gate. Vi kalte den aldri Schrøder forresten, men Schrøders. Denne sjappa hadde alt: duker, stamgjester, øl og ingen spiseplikt. Og Leifer’n, en kelner på størrelse med en halv pils. På travle kvelder løp Leifer’n som en strikkball mellom bordene med hvit kelnerjakke, tupeen på snei og stive lillefingre.

– To pils takk, åsså tar du en ti’rei sjæl’a Leif, var omkvedet. Og Leifer’n bukka og takka, og utpå kvelden var han og parykken like skeive som han fyren i juleklassikeren «Grevinnen og hovmesteren». Selve rosinen i pølsa var denne: for litt ekstra tips kunne stamgjester som ikke hadde fått nok ved stengetid kjøpe med ei vinflaske eller to i en gråpapirpose til å ta med hjem «for å kosche seg videre» som Leifer’n sa.

Møljeslagsmål

Uansett. Denne romjulen ble det forfriskninger med forviklinger. Eller for å si det rett ut: et barslagsmål av den typen du bare ser på gamle westernfilmer. Så vi hadde satt oss til bords og bestilt øl, men så kom undertegnede til å snu seg mot herrene ved nabobordet på et uheldig tidspunkt. Enten tålte de ikke trynet mitt, eller så ble jeg oppfattet som en provokasjon. I hvert fall fikk jeg en knyttneve midt i planeten. Gutta ved vårt bord steppet opp for å ta fyren i kragen og dermed var sirkuset i gang. Alle i rommet engasjerte seg og snart fløy stoler og glass gjennom luften og jeg husker ennå at en fyr plantet meg solid i ett av Sigurd Fosnes veggmalerier, som om jeg var et lite insekt han ville knuse. Leifer’n ropte «nei-nei-nei» og noen må ha ringt politiet som kom og kastet slemmingene ut. «Men de der er uskyldige!» sa Leifer’n, og pekte på oss. Så vi fikk bli, og kvelden kunne fortsette som vanlig. Så satt vi der da, Jan med hele halslinningen på Ball-genseren sin revet av og Dag med spjæra, snøvaskede jeans, og kosa oss.