Julemat på Schrøder gir glede for mage og hode, og innehaverne kan le hele veien til banken for her går alt i turbofart. FOTO: MIMSY MØLLER

Lutefisken hos Harry Hole

Mens verden sluker Harry Hole venter Schrøder på at verden skal komme til dem. De må bare få unna lutefisksesongen først.

 

5

Restaurant Schrøder
Waldemar Thranes gate 8
Tlf.: 22 60 51 83

Mat: 5

Meny: 3

Miljø: 5

Service: 4

Service: 4

 

– Vi har et selskap på tjue som bestilte i desember i fjor. Vi har ikke hørt fra dem siden, så jeg satser på at det blir et par ledige plasser.

Det er advent, lutefisken damper, det er like før den fermeste dama i rommet skal opp på stolen for å synge og lukten av pinnekjøtt limer seg til finstasen. Hovmesteren på Restaurant Schrøder vifter med en reservasjonsplan fra et annet århundre, flekket med overstrykninger, navn, telefonnumre og gode intensjoner om å holde kaoset på et minimum.

Byløvene er ute på den årvisse jakten på god julemat, og få steder serveres den så smakfull og i så rustikt stemningsfulle omgivelser som på Schrøder. Konkurransen om lutefisk- og pinnekjøttelskere er på sitt hardeste, og noen restauranter skilter med sølvtøy på fordums prakt eller innbyr milliardærer til å tenne sigarene med tusenlappene etter endt måltid. På Schrøder er det litt annerledes. Det du ser er det du får, og folk elsker det i så stor grad at de bestiller nytt bord til neste år før de har betalt regningen for årets moro. Det er et sirkus, et norsk julebord i fri dressur gjennom tre bordsettinger fra lunsj til midnatt. Rusler du langs Waldemar Thranes gate nå når nettene er lange, er det ikke mulig å se inn vinduene på dette brune landemerket, en av de få genuine som er igjen i byen. Vinduene renner av akevittdunst, matos, svette og gammel moro. Dette skal Schrøder leve på helt fram til neste jul.

– For man kan ikke leve av Harry Hole alene, sier Byløven.

Nei, han må rope da han og følget endelig har fått benket seg ved et trangt bord. Hovmesteren hadde rett. Det var noen i fjorårsfølget som har ramlet av lasset siden sist, men stolene fikk ikke stå ledige lenge. Køen ved døra er lang, og nå å koker det på restauranten som de senere årene er blitt mest kjent gjennom Jo Nesbøs bøker om Harry Hole. Nesbø bodde rett rundt hjørnet da han skrev noen av de første bøkene i serien som skulle ta verden med storm. Nå bor han et annet sted i byen og har funnet seg en mer edruelig skrivecafé, mens turister fra hele verden valfarter til Schrøder der bildene av forfatteren pryder den lille veggplassen som ikke er tatt opp av bymalerier som fortsatt er innrøykte, år etter at røykeloven ble innført.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Nå sitter vi her, full restaurant med en broket forsamling. I hjørnet sitter et selskap som ser ut som de skal på audition til Ole Ivars, i sterk kontrast til den hippe, unge jentegjengen som er pyntet til trengsel og ler seg skakk av stamgjesten ved søylen som forsøker seg på en julesang han har glemt teksten på. Og så har vi de ungvoksne herrelagene som kunne gått rett inn i en sosiologisk studie om norske julebordtradisjoner. Schrøder er tradisjon, for gammel som for ung.

Når skuespilleren Michael Fassbender neste år muligens blir å se i rollen som Nesbøs overnaturlige politidranker i innspillingen av «Snømannen», vil Schrøder forhåpentligvis få en plass også på den internasjonale filmhimmelen. Det har stedet fortjent, men verden vil skjønne lite av stedet om den banker på døra i november og desember. Da serveres det bare tre retter på tallerkener som ellers ikke er fremmed for god norsk husmannskost med brun saus. Nå er det lutefisk, pinnekjøtt og juletallerken som gjelder. En servitør som har mer enn nok med å holde tritt med egne føtter klasker to fettete plastlaminerte menyer på bordet. Tre valg, to desserter (riskrem og karamellpudding) og litt utvalgt drikke. Øl og akevitt, husets rødvin og noen uvesentligheter i sammenhengen. Liker du ikke julemat eller sverger til en grønn kvast som tilbehør, må du snu i døra.

Ut og spise? Les flere restaurantanmeldelser her!

Byløvene skal selvsagt ha lutefisk og pinnekjøtt. Overdådige juletallerkener bæres forbi, men ribba får vente. Det er den særegne lutefisken som lokker, og på Schrøder lages den akkurat slik den skal, passe fast i fisken, saftig uten å være for vannete og med alt tilbehøret til, om du da ikke tilhører den underlige sorten som absolutt skal ha hvit saus til. Forseggjort er det imidlertid ikke.

– Rydd plass til tilbehøret, kommanderer vår servitør mens hun bukserer fat med bacon, lefser og erter og sennep, flatbrød og sirup ned mellom obligatoriske halvliterglass og enkle telys som sårt trenger nytenning.

Det enkleste er det beste, heter det gjerne i reklamen, og tankegangen har Schrøder adoptert. Fisken kommer ren og fin med to nakne poteter. Pinnekjøttet er generøst anrettet med det som hører til, men heller ikke noe mer. Sirupen klaskes rett på bordet i plastboksen fra Eldorado, sennepen er heller ikke lagt i egen skål. Det skal så lite til for at rammen rundt måltidet kan høynes med flere hakk, men Schrøder har lagt inn førstegiret og lar maskinen gå med turbofart. Alt som kan stjele tid er luket bort, og det er ikke fritt for at man føler seg som Chaplin på samlebåndet, men sammen med stemningen er dette en del av gleden du bestiller når du uansett går bort og ber om bord til neste år med det samme. Julemat på Schrøder gir absolutt glede for mage og hode, men det er innehaverne som kan le hele veien til banken. Ikke rart Jo Nesbø smiler fra veggen.

LES OGSÅ: Trass og tro på Tranen