Forfatteren ga nylig ut boka «Gutten fra sjokoladefabrikken (erindringer om liv og lukter på Grünerløkka)». Historien du kan lese her er et kapittel fra boken, gjengitt med tillatelse fra SpreDet Forlag.
Ellen snørte inn magen så godt hun kunne. Det var smertefullt, og barnet protesterte med ivrige spark.
En kveld i juni kom fru Heiberg inn på Ellens rom og satte seg på sengekanten. Hun strøk sin hushjelp over pannen og la fra seg en seddel:
– Ta disse hundre kronene og reis til dine foreldre i Värmland.
Det gjør du allerede i morgen. I ditt hjem skal du føde ditt barn.
Ellen kunne ikke annet enn å gråte og takke. Det fantes ikke snillere menneske enn fru Heiberg i hele kunstnerdalen, i hele Norges land.
Neste morgen hjalp Agnes til med snøringen av korsettet.
Den vide kjolen skjulte at Ellen var i niende måned. Men hun var kvalm og hadde smerter. Agnes fulgte venninnen til Kristiania. Fra Østbanen tok Ellen toget til Sverige. Det ble en lang reise med store plager. Hun gikk av i Kil og dro videre til Sunne. Sent på kvelden kom bussen til Östra Ämtervik. Derfra var det et langt stykke å gå.
Hjemme på gården visste ingen noe før Ellen sto i døra med sin lille koffert. Hun var svært blek.
– Men er det deg, kjære barn! Hvordan er det med deg, utbrøt Ellens mor Kristina. Hun omfavnet sin datter, som gråt og var nær ved å besvime. Så kom faren Edvard og søsknene. Alle spurte hva som hadde hendt.
– Ingenting. Jeg kjenner meg bare så trett.
– Stakkars jente, sa moren og begynte å gråte.
– Hvorfor har du ikke skrevet at du skulle komme, spurte Ida mens hun hjalp søsteren av med kåpen. – Jeg synes du har lagt på deg.
Ellen ba om å få et glass melk, hun drakk og kjente seg litt bedre. Hun skulle forklare alt i morgen, sa hun, men nå ønsket hun å legge seg.
I Ellens gamle rom i annen etasje sto sengen som den alltid hadde gjort. Over den hang Jesusbildet og diplomet for førstepremie i melking av ku. Hun var i sitt trygge hjem hos mor, far og søsken. Ellen løsnet korsettet, til befrielse for både for henne og fosteret, som nå sparket intenst. Hun la seg i sengen og trakk teppet opp til haken. Ida banket på døren. Ellen la seg på siden for å skjule den store magen.
– Hvordan er det i Kristiania, og med Agnes, spurte Ida nysgjerrig.
– Jeg skal fortelle, men nå er jeg trøtt og vil sove.
Foreldre og søsken kom og ønsket god natt. Neste dag skulle hun hvile og få den friske fargen tilbake i ansiktet. Ellen tenkte på Kristianiagutten Edvin Folmer mens hun duppet mellom veene.
Søvnen overmannet henne til slutt.
Se video med Alf Folmer: Da Løkka luktet sjokolade og kadaver
Barnet
Da det ble morgen kom veene for fullt. Ellen skrek for full hals.
Ida og foreldrene kom løpende og ropte i munnen på hverandre.
– Hva har hendt?
– Jeg skal føde barn — fikk Ellen presset frem.
Moren tok seg til pannen, faren sto rådløs.
– Fort! Fort! skrek Ellen.
Ida løp ut til broren Arvid på gårdsplassen:
– Hent jordmora, Ellen skal føde.
Broren sto der først som et spørsmålstegn, så hentet han hesten og spente den for vognen.
Arvid kjørte alt hva hesten orket etter jordmora. Det gikk i vill fart over stokk og stein. Da de svingte inn på gården hoppet jordmora av i svingen før hjulene hadde stanset. Hun hørte et skrik, og skjønte hun kom for seint. Men det gjorde ingenting. Ellen hadde født et velskapt guttebarn. Datoen var 29. juni 1921.
Denne morgenen hadde Edvin fortalt fangstkameratene at han var beskyldt for å være far til et barn.
– Det må du finne ut av, for fan, sa en av de eldre karene.
– Jeg ble sjøl beskyldt for det der, og betalte i sju år. Til slutt fikk dama dårlig samvittighet og røpet at det var en annen som var faren. Ikke har jeg fått tilbake noen penger. Det er for jævlig åssen kvinnfolk kan skylde fra seg, sa kameraten og spyttet.
I grenda i Värmland var det stor oppstandelse. Ryktene gikk som lyn mellom gårdene: Et uekte barn, faren var nordmann og hadde stukket til sjøs.
Familien og enkelte i bygda støttet Ellen. Mange kom for å se. Noen hadde med presanger. Ellen var stolt over den fine guttungen, det var husets første barnebarn.
– Alle barn er skapt av Gud og like høyt elsket av Ham, sa Ellens mor.
Bygdas baptistpastor hadde infernalske sider. På hans gård ble hestene pisket nådeløst når de ikke adlød. Slik lærte han også sine barn gudfryktighet.
– Man tukter den man elsker. Slik står det i Bibelen.
Han må ha elsket barna og hustruen aldeles forferdelig. Ridepisken lå på alteret i hans hjem mellom Bibelen og billedhugger
Thorvaldsens kjente kristusfigur.
En søndag i misjonshuset talte han om barn som kom til under hor. Gud skulle straffe ikke bare mødrene, men også barna.
Fedrene ble ikke nevnt.
– Helvetets ild skal brenne i deres sjeler, buldret han med løftet bibel. Han så ut over den lille forsamlingen. Han så på Ellen.
De nådeløse ordene gav ekko i ørene hennes: Horunge, horunge...
Ellen reiste seg og sprang ut av misjonskapellet. Forsamlingen snudde seg, noen nikket for å vise at de var enige med pastoren.
Ellen løp alt hun orket hjem. Der satt den nyfødte i fanget til mormor og lo. Høytidelig løftet Ellen barnet høyt i været og sa:
– Ingen helvetets ild skal nå oss. Ingen skal noensinne skade min gutt.
Den lille pjokken smilte og så på henne, det virket som han forsto. Kristina la armene om sin datter og sitt barnebarn.
Les også: Alf Folmer om det søte Løkka-liv
Dåpen
Nå var Ellens lille gutt to måneder og ennå ikke døpt. Presten må ha vært svært opptatt, for det var visst aldri noen dato som passet. Det var tydelig at han ikke ønsket å døpe barn avlet i synd.
Det var som i middelalderen.
Til slutt ble det likevel bestemt en tid, en hverdag mens alle arbeidet.
I den disige sommermorgenen kom Ellen bærende på sitt barn alene til kirken. Skulle hun gi barnet navn etter sin far Edvard? Presten trakk en hvit drakt over den mørke, litt slitte hverdagsdressen og hentet en kanne med vann.
Det var ingen faddere, og ingen salmer. Presten så hverken på mor eller barn mens han talte i det tomme gudshuset. Han kom ut av teksten, og begynte å mumle. Så hevet han røsten:
– Gud har sendt Jesus Kristus til verden for å rense oss fra synd. Frelseren vil ta dette barnet ut fra mørket og synden.
Presten la sin hånd på barnets hode:
– Herren velsigne deg og bevare deg.
Han spurte hva barnet skulle hete. Ellen nølte.
– Navnet? gjentok presten.
Så kom noe til Ellen som et lyn fra oven. Hun sa det så høyt at det ga gjenlyd:
– Alf. Min gutt skal hete Alf.
Hun visste ikke selv hvor det kom fra, kanskje fra Gud?
Så tok presten vann fra døpefonten:
– Jeg døper deg til Alf, i den Hellige Ånds navn, Amen.
Etter det leste han fort Fadervår, og ønsket lykke til.
Da Ellen kom hjem var navnet det første de spurte om. Familien syntes det var et underlig valg. Men nå var gutten iallfall døpt.
Far kommer hjem
Etter et år på Sør-Georgia hadde far fem tusen kroner i oppspart kapital, og en attest på at han var pålitelig og edruelig.
Far reiste hjem sammen med Ole, Leif og Guttorm. De hadde vært et år i Sydishavet med hval og arbeidskamerater, uten å se et eneste kvinnemenneske. I dagboken skrev han at det på hvalstasjonen sirkulerte franske postkort med bilder av nakne damer. Enhver fikk greie seg sjøl med fantasi og en hjelpende hånd. Kort som hadde sirkulert lenge blant sjømennene var klissete av hvalfett.
Kirken i Grytviken fikk nærkontakt med denne synden. Presten delte ut brosjyrer: Selvforvoldet Svaghed – Gjennem den hemmelige ungdomslasten onani kommer en til å bli lidende av kjønslig svaghed, få et sygt nervesystem, svag hukommelse, tap av mannskraften, dårlig humør etc. Helbredelse med garanti. Skriv til: Specialist Rodian, Drammen, Norge. Kirkens lille bibliotek hadde små hefter og bøker om alt som var synd. Men det brydde karene på stasjonen seg lite om.
I dagboken skrev far om en hvalfanger som snakket som ei jente og forsøkte seg på flere av gutta. De kalte ham Rævpuler’n.
En dag ville den spede karen opp i senga til Fløtegutten, som så ut til å ha samme legning. Men han var visst normal som oss andre, skrev far. Mannskapet i brakka dro den stakkars synderen ut og gav ham juling så han ikke kunne stå på beina. Den eneste som snakket med den «perverse» mannen var presten i Grytviken.
Det mannfolka på hvalstasjonen lengtet etter var damer. Myke og håndfaste, til å bli ett med, drukne i. Da far og kameratene kom til Kappstaden ville de ta igjen det de hadde gått glipp av.
Alt i havnestrøket New Dock var skreddersydd for å haie inn sjømenn med sedler i lomma.
Familien var på den andre siden av kloden, tusen mil borte.
Koner og kjærester der hjemme lengtet også etter kjødets lyst, men ved hjemkomsten var sjøfolkene allerede mette. I dagboken skrev far om Young Street og de legendariske bordellene Charlie Brown og Kleine Freiheit. Gata hadde kneiper og restauranter for sjøfolk fra alle jordens land, med jenter i alle kulører. Det var også et eget horehus med norske jenter.
Nordmenn gikk ikke dit lenger, av frykt for utpressing: Eieren krevde penger for å la være å sladre til sjømannens familie i Norge. De dyreste prostituerte var på fine hoteller inne i byen.
De billigste gikk på gata. Helt gratis var det når en kvinne ble glad i en sjømann, men det hadde ikke karene tid til nå.
Det hendte at kvinner som ikke var horer forelsket seg og ble med barn, da reiste sjømannen som regel videre. Mange staute sjøfolk har sønner og døtre, det man kalte mulatter og halvblods etterkommere, i verdens havnebyer. Barn og voksne som spisser ørene når de hører Norge bli nevnt.
Denne vårdagen gikk Far, Ole, Leif og Guttorm til restauranthotellet Belvedere på grensen mellom havna og byen.
Du verden for et liv: Skrål, skrik og latter! Midt i det røykfylte lokalet satt en afrikaner og spilte jazz på et piano, som om det var i tjukkeste New Orleans. Guttene fant seg et bord og bestilte øl og dram. Først med drammen innabords begynte de å kjenne friheten.
Alkoholen ropte til dem at hele verden lå åpen. De hadde årslønna i lomma og følte seg som millionærer. Her skulle det ikke knusles.
Fire kvinner som luktet bedøvende godt kom svevende. Oppunder de korte kjolene glimtet en hvit truse. De begynte å kjæle med hver sin mann. Ingen protesterte. Buksesmekkene sto som militære telt.
Karene forsvant med hver sin jente. Den unge kvinnen som fulgte far het Alice. Et øyeblikk så han Ellen for seg og fikk dårlig samvittighet. Men han ville leve i nuet og glemme alt annet.
Etterpå samlet guttene seg rundt bordet. Jentene hadde fått penger og var forduftet. Karene hadde fått sitt. Det ble nye drammer.
De var enige om at her kunne jammen kvinnene kunsten å tilfredsstille en mann. Tenk om koner og kjærester hjemme kunne det samme. Kappstaden hadde visst en horeskole drevet av japanske geishaer.
Karene la ut om erotiske opplevelser, stillinger og åpninger.
Nå skulle de hjem for å tilfredsstille sine kjæres lengsler. Men det ingen vet har ingen vondt av. Dette er første regel i sjømennenes hemmelige frimurerorden, der alle sjøfolk er medlem.
Fars kamerater hadde koner og barn hjemme i Vestfold. Det Guttorm ennå ikke visste var at han fikk med seg en kjønnssykdom hjem. Hvordan skal man forklare familien det? Gonoré er ikke noe som kommer flyvende gjennom lufta. Man får det ikke av å håndtere hval.
New York
På ferden hjemover bleknet minnene om den syndefulle Kappstaden. Nå skulle Edvin tilbake til Norge, til svenskejenta og barnet han aldri hadde sett. Var det et farsinstinkt han kjente, og en lengsel etter å dele livet med en kvinne?
Han sto på toppen av den 241 meter høye Woolworth Building. Den ble kalt The Cathedral of Commerce fordi den var inspirert av middelalderens kirker. På et postkort til sin mor tegnet Edvin et kryss:
«Jeg er nå på vei hjem. I Kappstaden besøkte jeg en dyrehage, gikk på museum og var i en pen kirke. Her i New York er jeg på toppen av verdens høyeste bygning. Det kostet en halv dollar å reise elevator femtiåtte etasjer for å se utsikten.»
Fra skyskraperens øverste etasje så han hele New York, hele verden. Små hus langt der nede og menneskene på gata som prikker. Han var ung, verden lå for hans føtter. Men da han så østover mot horisonten kom de dystre tankene tilbake.
– Fan også, sa han høyt. – Arbeide på landjorda og søke leilighet, eller stå i endeløs kø foran arbeidskontoret. Kanskje få en tilfeldig jobb, mens kone og barn sulter og venter på ett rom og kjøkken.
Edvin tenkte på skolekameraten som hadde gjort ei jente med unge og måtte gifte seg. Svein sto hver dag i arbeidskøen foran kontoret i Akersgata. Som de fleste der fikk han ikke arbeid. Men han ble kjent med de andre i køen. – Ta en dram, sa de og ga ham flaska. – Da blir det lysere og lettere å leve.
Svein svelget unna. Nå skulle det fan meg ordnes med jobb. I den stillestående køen fikk han flere kamerater og drammer for å døyve elendigheten. Svein kom alvorlig på fylla. Kone og barn satt hjemme uten mat mens han lå i rennesteinen.
En grå dag uten hverken jobb eller brennevin gikk Svein til jernbanebroen i St. Halvards gate. Toget nærmet seg fra Østbanen gjennom Gamlebyen. Han klatret opp på brokanten og hoppet. Nå slapp han å stå i køen av ubrukelige menn. Kona fikk heller ikke arbeid. Hun begynte å gå på gata og på fylla.
Guttungen kom på guttehjem.
Edvin syntes det så mørkt ut der han sto. Men så trøstet han seg med at selv med kone og barn kunne han alltids mønstre på en båt for å komme ut i den store verden.
Les kriminalhistorien om «skriket som ikke stilnet»: Barnedrapet i kjelleren på Grünerløkka
Sandefjord
3. august 1921 sto far med en koffert utenfor Prinsens gate 8 i Sandefjord. På loftet i den gamle tregården bodde farmor Anna på ett rom og kjøkken. Hun visste ikke at sønnen var i byen. Han gikk opp den bratte og knirkende trappa, bort den mørke korridoren og banket på hos den eneste leiligheten der. Etter en lang stund ble døra åpnet på gløtt.
– Hva vil De, spurte farmor. Hun prøvde å se hvem som hadde forvillet seg til det mørke loftet.
– Det er Edvin, din sønn.
– Er det virkelig deg, gutten min! Gud har hørt min bønn.
Kom inn!
I det fattigslige rommet sto moren og sønnen og klemte hverandre. Gråtende sa farmor at hun hver kveld hadde bedt til Gud om å at han måtte beskytte Edvin, og la ham komme hjem for å ta hånd om sitt barn. Hun siterte fra Salmenes bok: — Barn er en gave fra Herren.
Edvin og Anna snakket til langt på natt. De visste ikke at jeg var født, for Edvin hadde ennå ikke tatt kontakt med min mor.
Så kom et brev til far fra rederiet. Han fikk tilbud om å reise tilbake til Sør-Georgia. Hvalkokeriet Restitution hadde blitt torpedert i slutten av krigen og måtte repareres. Betalingen var god. Far skrev til mor at han hadde takket ja til jobben. Han ville spare opp penger så de kunne gifte seg. I Norge var det harde tider og vanskelig å få jobb.
– Vi skal bli en familie. Jeg blir bare borte noen måneder, skrev han.
Men først ville far at de forlovet seg. Mor flyttet til Kristiania for å vente til Edvin kom tilbake. Hun fikk midlertidig tjeneste i hjemmet til en professor.53 Jeg ble igjen i Värmland hos mormor
Kristina. Edvin Folmer annonserte sin forlovelse med Ellen Nilsson, nå var de et legitimt par. I august 1921 reiste Edvin tilbake til Sør-Georgia.
Nå var far på Sydpolen, mor i Kristiania og jeg i Sverige.