Navn i nyhetene

Christian Borch om dialekt-bråket: – Jeg er gjort til nasjonalt mobbeoffer på linje med Märtha Louise

Det har stormet rundt NRK-veteran Christian Borch etter at han i sine nye bok kritiserte dialektbruken i NRK. Men selv etter et langt liv med riksmål kan bergenseren fortsatt skarre på r-ene.

Hvem: Christian Borch (78).

Hva: Programleder, forfatter og foredragsholder.

Hvorfor. Er ute med ny bok om sitt liv i NRK, hvor han blant annet kritiserer dialektbruken i NRK.

God lørdag. Hører du hadde motorproblemer på E18. Håper det løste seg?

– Jeg hadde glemt å skru på lokket på kjølevannet, så bilen – en toseters BMW Z4 med rekkesekser – kokte. Den er ikke alltid enkel å håndtere, men det er en morsom bil, og jeg kom meg til bensinstasjonen, som var lenger unna enn jeg likte, og fikk ordnet opp.

Men det er ikke bil vi skulle snakke om, men språkbruk. Og det har blitt en smule rabalder rundt boka di. Er du overrasket?

– Ja, det får’n si. Det kom som skutt ut av en kanon. Mest overrasket er jeg over hvor kjapt noen av våre kolleger blåste opp konflikten og kommenterte uten å bry seg med å sjekke fakta. Mye er sagt og kommentert uten at det stemmer med det jeg har skrevet og sagt, og det er ubehagelig. Men man er jo blitt vant til litt av hvert i denne bransjen.

Særlig Lars Os får gjennomgå i boken, og du skriver at en «Uhindret narsissistisk egotripp» er en passende beskrivelse av dialekten hans. Hva mener du med det?

– Det er ikke en beskrivelse av dialekten hans og gjelder ikke personen Lars Os, som jeg skjønner er en fin fyr. Det jeg skriver knytter seg til en uttalelse han kom med for noen år siden, om at seere og lyttere får se å ta seg sammen og lære seg til å forstå hva han sier, slik at han skal slippe å endre på dialekten. Det jeg angrep var det prinsipielle i dette utsagnet, både holdningen til faget som journalist og jobben som frontfigur i Norges viktigste nyhetsorgan.

Mye er sagt og kommentert uten at det stemmer med det jeg har skrevet og sagt, og det er ubehagelig. Men man er jo blitt vant til litt og hvert i denne bransjen.

—  Christian Borch

Tror du noen av de kraftige reaksjonene også kan skyldes at du har beskrevet Os som «en fotograf som jeg forstår ble korrespondent i USA på grunn av covid»? De fleste vil vel tolke det som noe nedlatende?

– Det kan jeg jo forstå, men det var ikke min hensikt. Tvert imot. Det jeg ville antyde var at han var kastet hodekulls inn i korrespondentfunksjonen uten å ha blitt garvet i livets harde skole på nyhetsdesker og i utenriksredaksjoner som alle andre blir før de ender i en så utsatt stilling.

Hva skal vi måtte tåle av dialekter i NRK?

– Jeg mener at dialekter i n’te potens har sin plass si NRK. NRK har et veldig ansvar i å presentere dem vidt og bredt – men ikke i det riksdekkende nyhetsbildet, altså alt som knytter seg til riksnyheter som Dagsrevyen, Urix, Dax18 og Debatten. Der er NRKs opplagte ansvar å forvalte og ta vare på det normative nasjonale språket, som tilfellet er for tilsvarende kringkastingsnasjoner i alle andre land.

Andre land, som Storbritannia og Sverige har en mye mer strikt språkbruk i sine rikskringkastere. Burde det vært slik i NRK også?

– Ja, og det er ikke bare de to. Land som Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, absolutt alle de landene jeg har jobbet i, ser det som helt utenkelig å bruke dialekt i nyhetssendingene. Argumentet om at Norge har flere dialekter enn andre land holder ikke. En dialekt fra Sør-Italia kunne aldri blitt brukt i RAI, tanken hadde blitt hudflettet om noen hadde foreslått det.

Borch

Du skriver i boka at du ikke har sett fem sekunder en gang av nyheter, debatter og aktualitetsprogram siden du sluttet i NRK. Har du begynt å følge med nå etter alt bråket som har vært?

– Det har jeg ikke hatt tid til. Jeg har hatt det alt for travelt med den kanonaden av telefoner, e-post og meldinger jeg får fra folk som takker og støtter meg og erklærer sin enighet. Støtte kommer også fra mange gamle kolleger i NRK, fra Mållaget, Riksmålsforbundet og akademikere. Likevel opplever jeg det som om jeg er gjort til nasjonalt mobbeoffer, omtrent på lik linje med Märtha Louise. Det har ikke vært grenser.

Du er jo selv opprinnelig bergenser. Har du fortsatt bergensdialekten inne, eller rakk du aldri å skarre på r-ene før du flyttet?

– Jeg kan snakke bergensk ennå (slår lett over på bergensk), men skiftet språk nærmest fra en dag til en annen da jeg var seks og vi flyttet til Oslo. Jeg vokste opp med et fisefint riksmål som var språket i mine kretser til jeg begynte i NRK. Da måtte jeg ta meg sammen og følge den normerte bokmålsnormen. Det var overhodet ikke noe problem. Det jeg slet mest med, var å venne meg til å si tjuesju, og ikke syv og tyve, men det var mer gøy enn utrivelig å ta seg sammen for å få det til.

Hvilke dialekter synes du selv det er mest vanskelig å forstå?

– Det er vanskelig å si. Da jeg var i militæret, hadde vi en kar fra Selbu på rommet. Han var det nesten ingen som skjønte hva sa. Men jeg har ellers ikke noe stort problem med noen dialekter, og ser all mulig grunn til at de skal få komme fritt til orde.

Har du selv en favorittdialekt, i så fall hvilken?

– Nei, hva skal jeg si? Jeg liker godt vestlandske dialekter fra Nordmøre og ned til Hardanger. Og det vel fordi det er der jeg har mine røtter. Jeg er jo egentlig stril.

Vi har også noe faste spørsmål jeg må stille deg.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det har jeg også lurt på. Jeg har lest siden jeg kunne stå på beina. Men selvbiografien til Arthur Miller, «Timebends», gjorde særlig inntrykk, kanskje mest på grunn av hans tøffe kamp mot amerikanernes fanatiske anti-sosialisme på 1950-tallet. Men som sagt, det er vanskelig å velge.

Hva gjør deg lykkelig?

– Svært mye, men kanskje særlig det å våkne tidlig på hytta i havgapet i Vestfoldskjærgården, på en dag hvor det ikke skjer noe. Kanskje padle på oljeblankt hav en tidlig morgen, der sjøfuglene kommer helt bort og tror du er en eksotisk slektning. Eller dovne timer på stranden i Calabria, som ligger på tåspissen i Italia, helt ned mot Sicilia, sammen med min bedre halvpart.

Hvem var din barndomshelt?

– Tro det eller ei: Pablo Picasso. Jeg hadde bestemt meg for å bli maler, og hadde en mormor som var veldig opptatt av kunst, og dro meg med rundt i gallerier. Picasso ble mitt store forbilde.

Hvordan gikk det med malingen?

– Jeg maler litt, men vil ikke at noen skal se det.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg sjelden får gjort det jeg har ambisjoner om å gjøre på det praktiske plan, som å rydde i kjelleren eller få orden på hytteboka. Det er så mye spennende som skjer i livet, så slike rutiner må vike.

Å skeie ut høres ut som å gå på fylla og våkne opp under en trillebår. Jeg er ikke der. Men vi liker å kose opp på en fortausrestaurant og kikke på livet.

—  Christian Borch

Hva gjør du når du skeier ut?

– Vet da faen, jeg? Jeg er mye ute og reiser, og er ofte i Paris hvor kjæresten min er fra, og noe i hennes andre opphavsland som er Italia. Å skeie ut høres ut som å gå på fylla og våkne opp under en trillebår. Jeg er ikke der. Men vi liker å kose opp på en fortausrestaurant og kikke på livet.

Borch

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot/for?

– Jeg vil gå i demonstrasjonstog mot alt som smaker av fordommer og nedlatende holdninger mot andre mennesker. Motvilje og negativitet på grunn av nasjonalitet eller rase er noe jeg reagerer veldig, veldig sterkt på.

Er det noe du angrer på?

– Nei. Det som har skjedd, får jeg ikke gjort noe med.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Joséphine Sconza. Min franske kjæreste.

Mer fra Dagsavisen