Bydelskroa: Kolonialen har lykkes med å skape et lokalt lavterskeltilbud av høy kvalitet.

Lokalt og universelt

En døsig bydel har fått en kulinarisk vekker.

 

5

Kolonialen

Sofiesgate 16

Tlf. 90 11 50 98

Mat                       6

Meny                     4

Miljø                      5

Service                 4

Prisnivå                 6

 

Det var onsdag kveld i Oslo. Noen steinkast bak ærverdige Bislett stadion. I den ellers så stille Sofiesgata, yret det av liv. Den milde høstmåneden har gitt en ny dimensjon til hele byen, men her i den lille gatestumpen omringet av trøtte, grå leilighetsbygg er det ikke bare klimaet som har endret seg. Den avsidesliggende, latinoinspirerte lunsjkafeen som lå her, er forvandlet til en energibombe av en bydelskro.

Energien har smittet, ryktebørsen har gått varm. For selv om det var en helt alminnelig ukedag, var det bare å glemme å få bord. Samme erfaring gjorde mange som åpenbart hadde håpet på en hyggelig kveld på Kolonialen, men som måtte snu i døra. Men vi beit oss fast, ventet tålmodig ute til det var rom for at vi kunne kile oss ned ved et lite tomannsbord. Det var verdt ventetida. Er man flere, må man visst stå på liste i flere uker for å få et bord rundt klokka åtte.

Kolonialen har arvet navnet sitt fra sin forgjenger, som igjen var inspirert av den lille, seige matvarebutikken som holdt til her tidligere. Nå er lokalene fylt med nye, fristende tilbud. Ikke mange, men akkurat passe mange valg byr menyen på. De hvite flisene, det svart-hvitt rutete gulvet og de grove trebordene gir en umiskjennelig fransk følelse. Selv om en av Maaemo-gründerne står bak, er det viktig å fri seg fra alle forventninger om hvite duker, stive servietter og kjøkkenkjemi. Kolonialen er en tilbakelent fransk bistro, en bydelskro, rett og slett – et lokalt samlingspunkt, som stadig flere bydeler er i ferd med å få. Ikke slik de en gang var, da lokale restauranter var redusert til lurvete skjenkestuer og kvaliteten lå i byens sentrum. Sagene har sin lunsjbar, Kampen sin bistro, på Tøyen har lokalidentiteten vokst med antallet spisesteder, og på Torshov flokker de seg rundt Soria Moria. Den desentraliserende trenden er gullkantet.

Kolonialen ligger langt unna byens forretningsstrøk, heldigvis. Dressklientellet rykker ofte inn i flokk for å traktere sine forbindelser når omtalene er gode. På Kolonialen denne kvelden er det knapt en blazer å se. Klientellet var svært blanda, et sjarmerende faktum. I ett hjørne et heftig sminket venninnepar som tar selfies. I et annet en familie på tre med stor appetitt. På et annet bord en trio med herrer i 20-årene med capser. En voksen venninnegjeng ved siden av oss. Et forelsket par ved vinduet.

Det vil være feil å kalle menyen folkelig i ordets klassiske forstand, for her var ingen burgere eller annen hyllevare. Men passe avansert for tverrsnittet som i Oslo har kunnet gå en svært god restaurantskole det siste tiåret. Jo da, det er østers på menyen, men heller ikke havets gull gir de samme eksklusive assosiasjonene som før. Menyen er lettfattelig og befriende enkel med sine fire valg av småretter, tre storeretter, et utvalg oster og to desserter. Den vil endre seg suksessivt med sesong og råvarer som er tilgjengelig. Få, men gode valg er gunstig for både gjester og restauratør. Vinlista er kort, franskdominert, men ujålete. Å gi gjestene gode vinopplevelser til en fornuftig pris er åpenbart viktigere enn å vise seg med de rette produsentene. For- og hovedretter henter sin inspirasjon i Frankrike, men har absolutt sitt norske preg.

Til forrett bestilte vi stekt blomkål med røkt makrell, og gresskar, egg og traktkantareller. Hovedrettvalgene var torsk, andelår eller oksekjaker, og valget falt på de to siste. Før maten materialiserte seg kom det hjemmebakt surdeigsbrød på bordet. Tungt, men saftig og med deilig, skarp skorpe, servert med rørossmør. Vi la vinvalget i vår kelners hender, som fant en hvit burgunder til blomkålen og en Riesling til gresskar og kantarell. Til tross for fullt hus, kom maten fort. To vidunderlige og overraskende skåler entret det knøttlille bordet. I den ene en blomkålkvast på en irrgrønn pute av pisket persille og brunet smør, med makrell gjemt der nede, og i den andre lange strimler med gresskar dandert på et posjert egg med traktkantareller. Soppen kunne med hell beholdt noe mer fasthet, men det var også alt vi hadde å innvende. Lekkert, innbydende og smakfullt, og vinvalgene traff mål.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Kjernen i hovedrettene var fantastiske råvarer. Et perfekt tilberedt, konfitert andelår. Og mør kjake. Igjen servert med anbefalt vin. Det var strålende, og mettende. Vi nølte oss inn i osteriket, men angret ikke på det. Man kan kjøpe så store mengder man ønsker, men valgte å dele et standardfat med norske og franske oster, servert med plommesyltetøy og solsikkekjeks. Best i test var den halvfaste norske Munkeby fra Levanger – norsk melk, fransk tradisjon. Dessertvinen fra de franske Pyreneene var ikke for søt, men friskt følge.

En fullverdig lørdagskveld på en helt vanlig onsdag var over. Kolonialen er folkelig på moderne, urbant vis. Elegant, men usnobbete. Stemningen var avslappet, selv om lydnivået var høyt. Vi satt i overkant trangt, og det innbød ikke til de mest fortrolige samtaler, men heller til sosial omgang med naboene. Kanskje var de tre, unge servitørene en makker i manko, det var mye å gjøre. Hva vår hektiske og åpenbart noe slitne svenske kelner sa, var ikke lett å fange opp. Han druknet i energien fra lokalet, som var besnærende lik den man opplever i byer man før ikke trodde man kunne sammenligne seg med. Mennesker og liv, god mat til fornuftige priser? Vi skulle ønske vi bodde på Bislett.