Kampen for byens lunger

Kommunens intensjon da kolonihagene ble oppretta, var at de skulle være midlertidige. De skulle kunne flyttes eller legges ned etter som kommunen sjøl fikk behov for tomtene. Og behov har vært meldt for friluftsbad, trikketraseer, nye gateløp og boliger. Kolonistene har både slåss og forhandla seg fram til løsninger. To kolonihager ble tidlig utradert, Ullevål i 1922–23, og Frogner i 1957. Den siste til fordel for Middelthuns gate, Elektrisk Bureau og Frognerbadet. Andre hager har måttet avgi fliker av tomta.

Den første kampen sto om Hjemmets Kolonihager på Bjølsen, oppretta i 1912. Parsellene var trua med utradering allerede da den første fem-årskontrakta gikk ut i 1917. Kommunen ville anlegge Stavangergata tvers over tomta, og på tegnebrettet lå skissene til et friluftsbad. Kolonien fikk derfor bare kontrakt for ett år av gangen.

Les også: Topp ti artige tall fra Oslovalget 2019

Men stikk i strid med disse planene ble hagen utvida med 10 mål i 1919. Kolonistene gikk optimistisk i gang med å bygge gjerder, plante frukttrær og legge vannledninger. Men det meste var forgjeves.

I hagens beretning fra 1932 heter det: «Men den dag da folkene fra vannverket la siste hånd på sitt arbeide, kom kommunens nødsarbeidsfolk og begynte å rive på andre steder for gjennemførelse av den påtenkte Stavangergate. (…) Det gikk raskt for kommunen å få revet ned det som vi inntil da hadde bygget op. Med gru så vi våre gjerder og alle våre plantede frukttrær samt vannledninger m.m. bli spredt for alle vinde. Vi stod maktesløse. Det blev fratatt oss 74 parseller, og de fleste av disse hadde hytter.»

Det meste av det gjenværende arealet var tiltenkt friluftsbadet. Stemninga blant kolonistene var laber: «Bitre forbannelser hørtes over alt, og man bebreidet sig selv fordi man hadde nedlagt et så stort arbeide og påkostet de siste ører man eiet for å få hytte og øvrige ting på sin parsell.»

I 1924 kom oppsigelsen. Noen av parselleierne fikk tilbud om å flytte til Sogn kolonihage, andre til Solvang. Men det ble ikke noe friluftsbad, og de gjenværende kolonistene fikk bli. Også Etterstad kolonihager følte seg trua av planene om et friluftsbad, men heller ikke der ble trusselen effektuert.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

På begynnelsen av 1920-tallet var det planer om å trikkeskinner tvers gjennom Rodeløkka kolonihager. Kolonistene innså behovet for trikk til Rosenhoff, men de forsto også verdien av å samarbeide. Sammen med rosenhoffbeboerne fremma de kravet om at trikketraseen skulle gå i Trondheimsveien.

I denne saken fikk kolonistene fullt gjennomslag. Men et tiår seinere skulle det stå et hardere slag. I 1932 ville kommunen avgi deler av grunnen til byggetomt for firmaet Brødrene Johnsen. I første omgang gikk kolonistene med på å gi fra seg litt, men kort etter ville kommunen avstå enda mer.

Byggefirmaet tilbød erstatning til de rammede parselleierne. Men det var ikke det som ble tunga på vektskåla. Det var en inntrengende appell fra en representant for Stein-, Jord- og Cementarbeidernes forening. Krisetidene gjorde at halvparten av foreningas medlemmer var arbeidsløse, og appellanten bønnfalt kolonistene om å vise solidaritet.

Han opplyste også om at byggearbeidene i Christian Michelsens gate ville gi 13 arbeidere jobb gjennom hele vinteren. Da var det at én av de som ville miste parsellen sin, tok ordet. Han sa i reine ordelag hva han mente om kommunen og Brødrene Johnsen, før han konkluderte med at saken stilte seg helt annerledes når arbeiderne ble arbeidsløse. Da var det ingen vei utenom å avgi grunn. Og sånn ble det.

Les også: Kristianias første parselleiere møtt med steinkasting og ildspåsettelse

Fjordutsikten fra Toppen og 25 parseller måtte vike for de 13 arbeidsplassene og mange kjærkomne leiligheter i bolignødens tidsalder.

Få år seinere er det nye planer om boligbygging samt en påtenkt forlengelse av Københavngata og parklegging av Torshovdalen. Denne gangen var det snakk om å rasere hele hagen. Til erstatning ble kolonistene tilbudt tomt på Teisen. Det endte med at fire parseller ble avgitt til park.

Den kanskje hardeste kampen sto på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Utdanningseksplosjonen hadde skapt et enormt behov for studentboliger, og Oslo bystyre og Staten ønska å bygge studentby på tomta til Sogn hagekoloni. Men kolonistene mobiliserte til kamp og fikk støtte av flere studentorganisasjoner. I stedet for nedleggelse ble nye kontrakter inngått, med 25 års varighet.

Men kolonihagene var ikke redda for det. Ved kontraktforhandlingene i 1999 agiterer Høyre og Unge Høyre intenst for å omregulere kolonihagene til boligformål, og Oslo kommune vedtok å legge ned seks av kolonihagene. Bare Solvang 4, Rodeløkka og Hjemmets kolonihager skulle bevares. En ny protestaksjon ble organisert. Den resulterte i at vedtaket ble omgjort og kontraktene forlenga for nye 25 år fra 2000 – på betingelse av at hagene ble mer tilgjengelige for allmennheten.

Før årets kommunevalg hadde så å si alle partiene i Oslo bevaring av kolonihagene på programmet. Den som lever, får se hva som skjer i 2025.

Kilder: sesogn.no, «Hjemmets kolonihaver: beretning 1912–1932, Sogn hagekoloni 1909–1959, Solvang kolonihager, avdeling 1: 70 år: 1929–99, Tuva Gry Øyan: Bureisere midt i byen, 30 års beretning Etterstad kolonihager 1908-1938, Nils Eriksen m.fl.: Kolonihagesaken i Norge – dens historie og betydning, Tobias 1994/2, Byminner 1997/1, St. Hallvard 1973/51, Oslo byleksikon, Wikipedia, SNL, oslokolonihager.com, Aftenposten.