Til fortrengsel for dagdrivere

I oktober 1906 annonserte Kristiania leiegårdsbestyrelse etter folk som var interessert i å leie jordparseller i De kommunale Smaahaver, seinere kalt Rodeløkken Smaahaver og Rodeløkkens Kolonihaver. Kommunen skulle sørge for oppmåling og fordeling av parsellene, inngjerding av hele området og legging av sommervannledning. Resten var opp til kolonistene sjøl.

Til å begynne med ble det lagt ut 130 parseller på fra 150 til 250 kvadratmeter. Leia var 5 øre per kvadratmeter og leietida 5 år. Våren 1907 var det flere interessenter enn det var parseller, og bestyrelsen fant det mest rettferdig å foreta tildelinga ved loddtrekning. Den fant sted lørdag 25. mai, og allerede neste dag begynte de nybakte parselleierne å jobbe.

Tomta Trondhjemsveien 130B skal tidligere ha blitt brukt dels som åkerland og gartneri og dels som søppelfylling. En gjeng «dagdrivere» som hadde fast tilhold der, demonstrerte sitt syn på annekteringa ved å kaste stein på kolonistene og sette fyr på gjerdene. Men inntrengerne lot ikke seg fordrive.

Jordsmonnet på løkka er beskrevet som et sumpete og vasstrukkent villnis med en stor udyrkbar åsrygg og mange små tjern og bekker. Det måtte mye drenering til før jorda ble dyrkbar, men de ivrigste kolonistene fikk potetene i jorda etter få dager.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

I utgangspunktet var det ikke tillatt med hytter på parsellene. Men allerede den første sommeren ble det oppført enkelte små redskapsbuer eller «lysthus». Andre satte opp telt som ly mot været. Flere anskaffa seg primus til kaffekoking og enkel matlaging utendørs.

Til å begynne med fantes det ikke toaletter, men de fleste bodde i gangavstand og rakk hjem i tide. Spørsmålet om utedasser kom opp sommeren 1907. Styret mente da at det holdt med én do. Hvor mange utedoer de fikk og når, er uvisst, men fellesdusjer og -vaskemaskiner fikk ikke kolonistene før i 1995.

I 1914 var det blitt 104 hytter, flere hadde både stue/soverom, kjøkken og veranda. Men det var ikke lov å overnatte. En egen vaktmann ble ansatt for å patruljere området om natta. Likevel «glømte» kolonistene forbudet titt og ofte. Og det endte med at overnatting ble tillatt.

Strategien med å ta seg til rette var like vellykka for hytteeierne som tjuvkobla seg til hovedvannledninga. I 1928 fikk alle vann til egen parsell. Men folk måtte klare seg med primus og parafinlamper helt til 1950, først da kom det strøm til hyttene.

Les også: Parsellidyll midt i byen

Vedtekter ble vedtatt og Kristiania Folkehavers Forening (seinere Norsk Kolonihageforbund) ble stifta allerede i åpningsåret. Bestemmelsen om at alle salg må ha styrets godkjennelse, kom antakelig tidlig inn i kontraktene. Hensikten var å hindre at hyttene ble spekulasjonsobjekter, et formål som videreføres den dag i dag.

Lenge var bare spesielle hyttevarianter, farger og malingstyper tillatt. Det var et krav at hagene ble brukt både til matauk og hagebruk, ikke bare potetdyrking. For å sikre at hagene var en pryd for omgivelsene, foretok styret to årlige befaringer hvor hagene ble vurdert etter en egen poengskala med påfølgende refselse eller tildeling av diplomer, sølv- og gullmerker.

Og folk skulle ikke bare forskjønne sin egen jordflekk, fellesarealene måtte også skjøttes, på dugnad. Allerede første sesong ble det innført pliktarbeid, men til å begynne med bare for menn. Kvinnelige parselleiere måtte stille med mannlig stedfortreder. Seinere ble det også funnet «egnete arbeidsoppgaver» for kvinnene. De som ikke tok sin tørn, fikk en sviende bot. I 1920-åra, da timelønna for høytlønna arbeidere var 1,20–1,50 kroner, var bota på 8 kroner per gang.

Fra 1914 var det forbudt med løse hunder, sykling, forlystelsesetablissement eller bevertning samt adgang for barn under 10 år uten voksne: «Erfaringen har vist, at en av de værste plager for havekolonien er, at barn faar adgang til haven uten tilsyn av forældre eller foresatte. Dette må bestemt forbydes; thi uten tilsyn maa børn ikke tumle sig i et haveanlæg.» Foreldre til barn som opptrådte til forargelse for andre, fikk brev fra styret.

Poengbedømminga av hagene opphørte i 1973. Men styrebefaringene fortsatte, og parselleiere som ikke tilfredsstilte krava, fikk klar beskjed om å skjerpe seg. Etter manges mening var krava altfor strenge, og på 1990-tallet ble de lempa på.

Holdninga til barn og bevertning har også endra seg. Fra 1948 fikk barnefamilier førsteprioritet ved tildelinger, og nå arrangeres det både kafé og konserter i felleslokalet på Toppen. Først i 1977 fikk enslige og samboere lov til å bli kolonister. Fra samme tid skulle alt salg gå gjennom styret og forbundet, og ansiennitet ble viktigste kriterium ved tildeling.

Kilder: Nils Eriksen m.fl.: Kolonihagesaken i Norge : dens historie og betydning, Tuva Gry Øyan: Bureisere midt I byen – Rodeløkkens kolonihager 1907–2007, Tobias 1994/2, Byminner 1997/1, St. Hallvard 1973,51, Oslo bys historie/4, Oslo byleksikon 1987, Aftenposten 1919.09.27, sesogn.no/kolonihagehistorien-i-norge, oslokolonihager.com/kolonihagene-i-oslo, Snl, Wikipedia, deljorden.dk/artikler/kolonihaver/kolonihaver_en_dansk_tradition, berlingske.dk/kultur/kolonihaver-skulle-vaerne-mod-druk-og-socialisme