Innflytteren, innvandreren, oslojenta, vestkantsnobben og lillestrømlingen: Derfor elsker vi Oslo!

Ved årsskiftet bodde det minst 1.000.339 mennesker i tettstedet Oslo, viser en beregning SSB har foretatt for Dagsavisen.

Her forklarer fem Oslo-beboere hvorfor de elsker hovedstaden. Eller tettstedet, da.

Foto: Hilde Unosen

Oslojenta: Mona Haugen (69), Etterstad

– Vi er fjerde generasjon på Vålerenga skole, og slekta mi er oslofolk så langt tilbake som jeg vet. Jeg gikk på søndagsskole og er konfirmert i Vålerenga kjerke, og har spasert oppover gølvet da jeg gifta meg, akkurat som de sier i sangen. Mannen min er døpt der, ungene også. Og da kjerka brant i 79, sto jeg og eldstedattera mi i parken og så på at taket brant. Mora mi er fra Dælenenggata og faren min fra Københavngata på Rodeløkka. Mor hadde sju søsken, de bodde på ett rom og kjøkken. Hvor mannen min er fra? Vålerenga. Han var ishockeyspiller, det var broren min også, så vi møttes i hockeymiljøet. Både han og faren hans jobbet på Christiania Spigerverk. Da vi giftet oss bodde vi i den bratte bakken i Jens Bjelkes gate, siden har vi bodd på Etterstad. Jeg har bodd i Oslo hele livet og kunne aldri tenke meg å flytte. Aldri i livet! Jeg trives så godt her på Etterstad. Her har vi aldri vært redd for noe. Hva ungene har gjort når vi ikke har sett, er jo en annen sak. Hun yngste bor rett her nede i Strømsveien. Den eldste dattera mi bor på Strømmen. Men nå vil hun faktisk flytte tilbake igjen, de har vært og kikket på noen små trehus her på Vålerenga.

Les også: Tusenvis av fotgjengere havner på legevakta hvert år

Foto: Hilde Unosen

Innvandreren: Davinder Bedi (53), Bjerke

– Jeg er født i Punjab i India, men kom til Norge og Drammen som 18-åring. Det var 14. juli 1984. Grunnen til at jeg først havnet i Drammen var fordi jeg hadde slektninger der. Den første jobben min i Oslo var å selge dameklær i Grensen. Dette var på slutten av 80-tallet, da var det gatesalg over alt, oppover hele Grensen og Karl Johan. Jeg sto foran en platebutikk i Grensen med fire stativer dameklær. Det var kjempefine dager, en fantastisk tid. Selv om det gikk litt dårlig med salget i starten, jeg kunne bare svare ja-ja-ja og nei-nei-nei. Men nå eier jeg min egen butikk her i Smalgangen, Bedi’s. Vi har litt forskjellig typer klær. Internasjonale klær. Julegensere til jul og hawaii-skjorter nå til sommeren. Jeg er veldig glad i Oslo. Mange snakker negativt om Grønland, men jeg ser aldri noe kriminelt. Grønland er hjertet i Oslo. Menneskene her i byen er veldig koselige, veldig åpne. Jeg har gode venner og hyggelige naboer. Jeg og kona mi bor i en enebolig på Bjerke. Barna er blitt voksne. Jeg kunne aldri tenke meg å flytte tilbake til Drammen. Alle slektningene mine der synes jeg har gjort det så bra som kom meg til Oslo. Framtida er her, vet du.

Les også: – Nå må det gjøres noe med klasseskillene i Oslo-idretten

Foto: Hilde Unosen

Vestkantsnobben: Jan Erik Knutsen (76), Frogner

– Jeg bor rett rundt hjørnet her, i Niels Juels gate. Jeg ble født på Røde Kors-klinikken, vokste opp på Vinderen og senere i Gabels gate. Og jeg var blåruss på Handelsgym. Så du kan kalle meg en ekte vestkantgutt, ja, en vestkantsnobb. Det som er så deilig med å bo her er at du kan gå over alt, til puben eller apoteket. Eller du kan ta trikken og bussen, det er veldig bra offentlig transporttilbud i denne byen. Jeg og kona mi pleier å dra ut til Bygdøy med hunden vår Morris Edward, ja, med dobbelt-v, han er oppkalt etter kongen. Men da tar vi bilen, altså. Vi har egen parkeringsplass og en liten have med både epler og plommer. Så sånn sett kan vi ikke ha det bedre. Det er jo hyggelig med Holmenkollen også, men da får du avstanden igjen. Jeg bodde en stund på Høvik etter at jeg hadde bodd utenlands i mange år. Jeg dro til Amerika for å bli millionær. Men der ute på Høvik trivdes jeg ikke. Lang avstand til byen og mye bilkø. Nå er jeg på vei for å treffe shipping-kameratene mine til lunsj, jeg har bursdag i dag. Og snart våkner London og New York, da begynner de å ringe, de gamle kollegene mine. Men nå begynner det dessverre å tynnes i rekken.

Les også: Bare ett parti stemte for å bevilge penger til mer avansert overvåking av Oslo-lufta

Foto: Hilde Unosen

Lillestrømlingen: Are Johaug (31), Lillestrøm

– Jeg er glad i Oslo, synes Oslo er helt fantastisk, men jeg flyttet til Lillestrøm da jeg skulle kjøpe leilighet. Vi lillestrømlinger erkjenner at vi er en del av regionen, men er tydelige på at Lillestrøm er en egen by. Her har du alt du trenger, bare i mindre skala. Det er ingen praktisk ulemper med å bo her. Fra dørene lukkes på toget er man på Oslo S i løpet av ti minutter. Det er mye kortere reisevei til jobb enn da jeg bodde på Bygdøy. Og her får du alltid sitteplass. I Oslo var du heldig om du fikk bli med på bussen i det hele tatt. Jeg er vokst opp på Lørenskog, men der er det dyrt, og de har bygd veldig tett. Det blir litt for mange mennesker oppå hverandre for min smak. I framtida ser jeg for meg å fortsette å bo her på Lillestrøm, eventuelt flytte enda lenger ut. Men når jeg blir pensjonist, da vil jeg tilbake til Oslo og en enkel leilighet. Jeg er ikke ferdig med Oslo, sånn sett. Men Vålerenga, de trenger vi ikke snakke om.

Les også: – Det miljøbyråden skriver, viser at hun ikke forstår realitene for befolkningen på Tøyen

Foto: Hilde Unosen

Innflytteren: Karoline Nilsen Skeid (35), Sandaker

– Når man er fra Tromsø er Oslo en storby, selv om den er en liten storby i verdenssammenheng. Det var alltid stas å reise på ferie hit, gå på Karl Johan og Oslo City. Det er ikke de tingene jeg er glad i i dag, for å si det sånn. Det er jo først når man flytter hit at man lærer Oslo å kjenne. Jeg og mannen min bodde ved Birkelunden i mange år, før vi gjorde sånn som alle andre småbarnsfamilier, flyttet til rekkehus og hagedrømmen litt utenfor byen. Nå har jeg lovet mannen min å ikke snakke stygt om Oppsal – men jeg hadde kjærlighetssorg da vi flyttet fra Grünerløkka. Vi fikk noen reaksjoner da vi flyttet tilbake til byen, litt sånn: «oi, flytter dere den veien?» Nå bor vi på Sandaker, det er et kompromiss, det er ikke tjukkeste Løkka, men likevel urbant. Det tok litt før Oslo vokste under huden på meg, det var ikke kjærlighet ved første blikk. At Oslo vokser, synes jeg er bare fint. Men det er klart, man får jo ikke være i fred på en solskinnsdag, når alle skal ut på øyene med båt og det er kø langt utover Rådhusplassen.