TILBAKE IGJEN: Einar Gerhardsen var statsminister da Harald Grande flyttet ut i skogen, og Kåre Willoch var statsminister da han forlot hytta si på bare noen få kvadratmeter. – Jeg kan ikke klage over livet mitt, sier 89-åringen, som bygde seg et vanlig hus etter returen til Nord-Trøndelag.

Hjem, kjære hjem, igjen

– Ribbe var det iallfall ikke. Julekvelden spiste jeg vanlig mat, som kjøttkaker, forteller Harald Grande (89). I nær 30 år var skogen hans hjem.

Jeg må stå på for å holde følge med mannen som langer ut foran meg. Med hendene i lommene på den godt brukte skinnjakka flyr han opp bakkene. Ubesværet sklir han forbi store grantrær og klorende buskas. Ned isete skråninger er han like sikker til beins som om han var et av skogens dyr.

– Jeg har gått mye, sier 89-åringen over skulderen, uten antydning til å være andpusten.

– Det var tolv kilometer til jobben herfra.

LES OGSÅ: Boligmangelen drev enslige ut i marka

En av mange

Vi er på vei til det som var Harald Grandes hjem fra 1956 til 1983, et sted uten postadresse, inne i skogen i Grefsenåsen i Oslo. Dagsavisen skrev om Grande tidligere i høst. Nå er han tilbake på gamle trakter. Her i Grefsenkollen satte han først opp ei hytte som ikke var stort større enn ham selv, da han var 30 år gammel. Da den brant ned, bygde han ei noe større hytte, men også den svært spartansk.

Hytta står der fortsatt, 32 år etter at Grande flyttet ut. I dag er hytta et kulturminne, fordi den er den siste av uteliggerhyttene det var mange av i årene etter krigen.

– Politiet var her en gang og tok bilder. De trodde vi var gærninger, hele gjengen, men det var vi ikke. Det var mange skikkelige folk. Og mange sjøfolk, krigsseilere, forteller Grande med en antydning til trass i stemmen.

– Filosofen Arne Næss bodde også ute, i fem år. Jeg kjente ham.

– Hvorfor bygde du hytte her?

– Fordi jeg ikke fant et sted å bo. På slutten av 1940-tallet var 35.000 familier uten hus i Oslo. Unger lå og sov i gangene i bygårdene. Vi som ikke hadde familie, ble ikke prioritert, og det skjønner jeg godt.

LES OGSÅ: Møt Labben - en slags virkelighetens Oslolosen

– Bedre enn krigen

Denne førjulsdagen er det nydelig her oppe i åssida. Trærne er hvite av rim, lange istapper dekorerer fjellet, et slør av snø som ennå ikke har falt, farger himmelen. Stillheten er stor og myk.

– Hvordan var det å feire jul her?

– Julekveldene kom og gikk. De var som vanlige søndager, for min del. Jeg brydde meg ikke så mye om verken jul eller julegaver, svarer Grande.

– Dette var uansett en forbedring etter fem år med krig. Her risikerte jeg ikke å bli skutt for å fornærme en tysker. Og kjøttkaker var en bra middag etter krigen. Det var jo rasjonering helt fram til 1955. Da jeg jobbet litt i Namsos, fikk jeg ett brød i uka. Det var 16 brødskiver, det, med skalken. Dermed ble det bare to brødskiver om dagen. Spiste jeg mer, ble jeg uten brød i helgen.

Ung soldat

Grande var bare 17 år da han ble innkalt til førstegangstjeneste. Den førte ham til Tyskland hvor han ble del av den norske brigaden der. Da Grande hadde gjort sin plikt, valgte han å avbryte hjemreisen i Oslo, i stedet for å reise tilbake til Overhalla, nær Namsos i Nord-Trøndelag.

– Namsos var utradert av tyskerne. Det var ikke jobb å få der, men i Oslo var det muligheter, forklarer Grande.

Ved Akers mekaniske verksted fant han jobben han trengte. Det tok halvannen time å gå til arbeidsplassen. Grande kunne ha reist med buss eller trikk deler av strekningen, men syntes det ble for folksomt om bord.

– Jeg har nok et snev av klaustrofobi, sier Grande med et lite smil.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Endelig ribbe

Oppe i Grefsenåsen hadde derimot klaustrofobien dårlige kår. Skulle Grande spise, drikke en kopp kaffe eller lese ei bok, satte han seg til utendørs ved grua. Med fjellveggen i ryggen satt han lunt og godt, samtidig som utsikten mellom høyreiste grantrær var befriende.

I dag er kjøttkakene byttet ut med den tradisjonelle ribba, også for Grandes del.

– Ribba er det beste med jula, og det sosiale laget.

89-åringen er omgitt av brødre, søstre og barnebarn på julekvelden, men ikke sine egne. Nei, kvelden ble feiret hjemme hos Frøydis Hauge, som Grande ble kjent med for mange, mange år siden nå.

– Jeg møtte henne mens jeg fortsatt bodde her, og siden har jeg vært mye der. Fremdeles tilbringer jeg en måneds tid hvert år hjemme hos henne rundt jul.

– Hvorfor flyttet du fra hytta?

– Faren min drev med laksefiske med garn. Da han kom opp i 80-årene, klarte han ikke lenger å drive på med det på egen hånd. Så jeg reiste hjem.

I dag bor Grande fortsatt på det lille gårdsbruket i Overhalla.

– Hva tenker du nå om årene her?

– Jeg kan ikke klage over livet mitt. Jeg trivdes i skog og mark. Villmarkslivet er et ganske bra liv, skjønner du, egentlig.

– Egen familie fikk du aldri?

– Jeg har vært forlovet, men det ble slutt. Dette var ikke akkurat det som fristet kvinnfolka.

Grande ler, en lett og god latter, før han kaster et siste blikk på hytta og begynner ferden ut av skogen.

Da Grande går ut av bilen, vel hjemme hos Frøydis igjen, ser han stødig på meg med all den erfaring som kan finnes i 89 år gamle øyne.

– Vi kommer vel ikke til å ses igjen, vi.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, så jeg bare lirer av meg en floskel om at vi journalister treffer jo så mange, før jeg ønsker ham god jul. Men i bilen videre tilbake til redaksjonslokalene innser jeg at Harald Grande ikke kommer til å slippe taket i meg med det første.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!