Gjenoppstandelse etter tidens krav

I romanen «Kakerlakene» beskriver forfatteren Oscar Aagaard Grand café før den aller første ansiktsløftninga på 1870-tallet: «Der var en vis Duft av «Karthagos Ruiner» over den. (...) Men ’tidssvarende’ var den ikke længer. Alt ånded Forkrænkelighed. Gulvet var ophakket. Loft og Vægger tilrøgede og falmede. Betrækket på de engang elegante Plüsches Møbler var luvslidt og møllædt. Naar mødige finaler dumped ned paa Sæderne, stod mildt duftende Støvskyer næsepirrende tilveirs. Speilene var anløbne – Servicet sprukkent. Sølvtøiet plagedes haardt af Tæring og Gulsot.»

Les også: Ingen Grand nyåpning

Litt seinere beskriver han kafeens transformasjon: «Den gamle Café var gaaet til sine Fædre. Men op af dens Ruiner reiste den nye «Grand» sig som en straalende «Fugl Phønix». Mange var de, der savned den forsvundne Café og sørged over den som over et ødelagt Hjem. Flere var dog de, der hilsed dens Efterfølger velkommen og glæded sig over den som Ørkenvandreren over en Oase.

Et koseligt gammelt Rede var blevet jevnet med Jorden. Et moderne Tempel for kulinariske Nydelser kneised paa dets Plats. Forvandlingens Lov havde gjort sig gjældende paa Hjørnet af Carl-Johan og Rosenkrantzgade som overalt i den vide, vide Verden.»

Les også: - Gratulerer med å ha ødelagt Grand Café

Ifølge Just hadde Grand Café opprinnelig smale vinduer og vegger av «simpelt speilglass». Taket hadde maleren Nils Bergslien dekorert med fire små amoriner, og midt i lokalet sto det en stor, brun porselensovn. Inngangen var via ei trapp på hjørnet mot Rosenkrantzgate, på 1870-tallet ble golvet senka til gatenivå.

Arkitekt Henrik Nissen sto for en ny ominnredning der kafeen ble utvida og utstyrt med Karyatider som «bar Buer under kasserterede Lofter» samt et «Grillroom med Kok og Muttonchop».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

I St. Hallvard 1932 refererer Carl Just dramatikeren Axel Maurers dom over moderniseringa, fra 1898: «Den er utvidet og utvidet, oppusset og oppusset.  Men det som den har vunnet i utseende, har den tapt i hygge.»

Maurer ga det nye fenomenet taffelmusikk – musikere fra Christiania Theater som spilte «ypperlig musikk» i to timer ved middagstid – skylda for at Crand Café ikke lenger var en «elitekafé, en stamkneipe, hvor byens kjente navner møttes», slik den var da den ble kalt «Dagligstuen».  Musikken tiltrakk seg nemlig det jevne publikum fra gata, noe som nærmest hadde gitt kafeen «karakteren av et stort anretningsrum med dets tråkk og drass og gjennemgang».

Heller ikke kaféens betjening og servering hadde formådd å få et «tilsvarende moderne preg som utmerker dens ytre». Etter Maurers mening var det kun beliggenheten som gjorde at folk datt innom Grand. For han kunne ikke benekte at «man har et livlig skue derfra i spasertiden når alle Kristianias smukke damer – og de er mange – vandrer forbi og, alt efter sitt naturell, kaster smilende eller stjålne blikk inn til sine bekjente ved de runde bord.»

Les og se bilder: Historiske Grand Café er åpnet igjen. Bli med inn!

Ifølge Carl Just var klagerne mange også etter endringer gjort i 1932: «Som Axel Maurer klaget over forandringen av kaféen i 1898, slik er det mange som klager over moderniseringen nu. Også nu heter det at kaféens gamle hygge og intimitet er borte. Men de samme klager vil sikkert fremkomme når Grand kafé en gang i fremtiden påny er bygget om i overensstemmelse med tidens krav.»

Kan hende skal vi i dag være letta over at tidens krav ikke er McDonald’s eller 7–Eleven.