Byløvene

Ingen Grand nyåpning

På kjøkkenet er det stålkontroll, men rundt bordene er det såpeglatt.

Dagsavisen anmelder

3

Grand Cafe

Karl Johans gate 31

Tlf. 23 21 20 18

Mat                   5

Meny                4

Miljø                  3

Service             1

Prisnivå             3

– De kan ikke ha glemt oss igjen, vel? Var det ikke med «fremoverlent service» de skulle gjenvinne Oslos hjerter med?

Etter nesten halvannet år med lukkede dører åpnet Grand Café igjen for publikum i forrige uke. Det legendariske hjørnelokalet på Karl Johans gate er et av byens viktigste fellesrom. Folk har strømmet til for å se – vi bryr oss om Grand Cafe. Men bry seg virket det ikke som om den svartkledde svensken med ørepluggen gjorde i særlig grad da vi kom. Opptatt med å ta imot en bordbestilling, sto han mer eller mindre med ryggen mot inngangsdøra, og oss, stirrende inn i et Apple-produkt. Ikke et blikk. Han virket ukomfortabelt stressa. Det var et omen om det som skulle komme.

Vi ble tildelt et av lokalets svakeste bord. Men vi fikk kastet noen lange blikk innover. Per Kroghs praktfulle, veggdekkende maleri av Grands storhetstid fra 1928 har beholdt sin dominerende rolle. Ellers er lokalet malt i mørke farger, burgunder og grått. Smakfullt med art deco-detaljer. Det er gjort en fin jobb med å transformere originale Grand Cafe med wienerkaféatmosfære til en moderne festsal der høytidelighet smelter sammen med folkelighet. Vi likte det vi så. Grand har blitt elegant og harmonisk, de ganske røffe, lyse eikebordene og stolene (kafeen er også frokostsal) bryter slik at inntrykket ikke var glatt eller vulgært. Synsinntrykkene var rike, selv om mange bord var i overkant mørklagte. Hørselen var det verre med. Heismusikken i bakgrunnen var meningsløs. Og til tross for halvfull restaurant og at vi satt tett, hadde vi problemer med å høre hverandre. Det kan kanskje forklare hvorfor vi startet kvelden med feil retter.

Les også: Historiske Grand Café er åpnet igjen. Bli med inn!

Vi ble hyggelig tatt imot av nok en svenske, en ung jente, som bøyde seg i en kunstig positur for å komme ned til oss. Betjeningen slet åpenbart også med akustikken. Men hun fikk med seg vår bestilling av to glass prosecco, og kvitterte sin vennlighet med to ikke tilfeldige stryk på to herreskuldre. Når den neste i en uvanlig lang rekke av svenske kelnere kom for å ta opp bestillinger, satte han seg på huk ved siden av oss.

Menyen var lekkert formgitt, med ett oppslag, der venstre side besto av småretter, mens på den andre fant man det beskjedne utvalget hovedretter. Det tok litt tid å knekke koden, men Grand Cafe anbefaler altså tre til fire av rettene til venstre som et måltid. Vi holdt blikket mot venstre. Her var utvalget eventyrlig, lekent og fristende. Vi fulgte rådet og plukket to fisk- og to kjøttretter, men det var virkelig et tøft valg, mye fristet: Pasta med akkar og pasjonsfrukt, og pannestekt piggvar – havets hvite gull – med grønnkål og myse. Samt «grillet» oksetartar, og svinekjake. To like løp for oss to. Vi måtte minne kelneren på at vi gjerne ville ha vin til maten. Var vi imponert over matmenyen, var vi ikke det over vinutvalget. Når konseptet er småretter (i et selskap kan kombinasjonsmulighetene derfor bli svært mange), burde man tilby langt flere vinvalg på glass.

Kelneren kom tilbake med Rieslingen. Den var varm, til tross for kelnerens protester og oppfordring om å kjenne på flasken. Han kom tilbake med en flaske som også hadde kald væske, og presenterte den som «Riesling fra Trocken».

– Sa han virkelig det?

– Redd for det.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Det begynte å kladde for alvor for våre svenske venner da maten kom. En porsjon piggvar og en pasta med akkar, men poenget var å spise likt. Kelneren var først opptatt av å dele skylda, som vi gjorde for å holde oppe stemninga. Ved returen hadde han endret strategi, og nå beklaget han, tok all skyld – og vi fikk vår pasta.

– Du skal like smør, ja!

De flate pastastråene var badet i smør, og kom med fennikel og ringer av akkar, som med hell kunne fått beholdt mer konsistens. Pasjonsfruktsaften druknet i fettet, og i munnen ble alt bløtt og likt. Men likevel en god rett, som kunne vært bedre med litt struktur, selv om noen få, tapre quinoafrø gjorde motstand. Den lubne sørtyskeren gjorde en god følgejobb. Piggvaren kom i rimelig tid. Med blomkålpuré, friterte østerssopp og kavring av surdeigsbrød var det mye som konkurrerte med fisken, men flyndra besto testen med glans. Det gjorde ikke våre svartkledde verter som igjen glemte vinen. Heldigvis hadde vi næringsvett, og rebestilte Rieslingen.

– Hvor ble de av? Dette lugger, vi burde bestilt vin nå.

Etter fisken ble vi sittende alene. Ting tar tid på nye Grand, til tross for moderne intercom i alles ører. Vi var glemt. Det var ikke bare på kjøkkenet det var mange kokker. Logistikken begynte å nærme seg komikk da tartaren kom innhyllet i fritert surdeig. Igjen uten vin. Heller ikke bestikk.

En uvant og innovativ rett, potetgullaktig og crunchy, men fryktelig fett. Riojaen kom sent, men godt.

– Aldri før og aldri igjen, mumlet den ene Byløven om retten.

Vi ventet spent på svinekjaken. Nå hadde vi, kloke av mange skader, passet på å bestille vin, en rød burgunder fra Lucien Muzard. Men igjen tok det altfor lang tid. Kjøttet var suverent, men mektig, og det kunne vært mer tilbehør. Vi satt begge igjen med ett kjøttstykke da resten var fortært. Svoren som var drysset over, var for lengst blitt myk. – Mistenker at denne retten har stått og venta en stund på kjøkkenet.

– Har dere bestilt dessert?

– Nei.

Servicen var verken uvillig eller sur, bare inkompetent i denne skjøre innkjøringsfasen på Grand. Den må fort bli mer skjerpet. Til desserten spurte vi om hva de hadde og fikk bare skjenket og servert to glass, en enkel portvin og en Brachetto (rødbrus for voksne!) fra Piemonte. En virkelig absurd øvelse i tvang. Men dessertene var strålende.

– Kjøkkenet ligger langt foran resten i løypa.

Les også: Grand Café klar for åpning

Kaffen var av elendig kvalitet, nesten uverdig for et sted med ambisjoner som Grand. Etter tre timer og et kvarter var det over. Minst en time på overtid. Det blir en stund til neste gang. Og regningen ble presentert i en folder prydet med en vakker kvinne.

– Er det mulig i 2016?

– Christian Ringnes fikk siste ordet.

Ut og spise? Les restaurantanmeldelser her