Skolebarnas frykt for spanskrøret

Alle elever fikk rett til sju års skolegang da den nye skoleloven ble innført i 1889. Loven erstattet den gamle allmueskolen og etablerte folkeskolen. Barna kom fra alle kanter og klasser, og skolen la vekt på disiplin og oppdragelse i de nye fellesskolen. Læreren eller lærerinna skulle møtes med respekt og lydighet fra barna.

Mormor fortalte levende om sine barndomsår. Da hun kom søkkvåt på skolen og fikk tørke ullsokkene på ovnen, om vennene – og om da læreren lugget og slo med linjal over hendene. Men størst var skrekken da han hentet fram bjørkeriset. Fram til 1936 kunne ulydige elever straffes med spanskrør eller ris. Ulydighet, løgn, dovenskap, tyveri eller forseintkomming skulle straffes, men lærernes rett til å straffe var heldigvis ikke ubegrenset.

[ Les mer hovedstadshistorie her! ]

Fra 1889 var skolene pålagt å føre protokoll over grov fysisk avstraffelse av barn, det vil si bruk av spanskrør eller ris. Nå skulle straffen skje mens to voksenpersoner var til stede, og antallet slag skulle noteres. Slik kunne barna straffes under kontrollerte former uten at læreren kunne miste beherskelsen. I partiet Venstre tok flere til orde for å avskaffe prylstraffen. Den kontrollerte straffen var dermed et kompromiss i en tid der det var store uenigheter i synet på barneoppdragelse. Jenter over ti år ble fritatt fra å ta av seg buksa og få ris på bar bak. Det ble ansett som usømmelig.

Den folkekjære forfatteren Margrethe Munthe var lærerinne i Kristiania gjennom hele sitt yrkesliv fra 1888 til 1920, de siste 18 årene på Bolteløkka skole på Bislett. Hun skrev flere kjente barnesanger som «På låven sitter nissen» og «Lua av» - med de velkjente linjene «Nei, nei, gutt! Dette må bli slutt!». I 1902 fikk åtte år gamle Kristian fem slag ris fra frøken Munthe for tyveri, to år senere ble tolv år gamle Henry servert «tre slag ris for løgn og tyveri» fra samme frøken og i 1909 fikk Frits på elleve år smake fire slag ris med mora, enkefru Horn, til stede «for at ha aapnet, læst og tilintetgjort et brev til hans mor fra lærerinden, samt for løgn angaaende samme brev».

[ Skolene var det første de tok ]

Fattige barn var mest utsatt for å smake spanskrøret. Var de sultne og slitne, var de dovne. Kom de på skolen uten sko, vanket det ris. I fattige familier var det ikke alltid sko til hele ungeflokken, slik at søsken måtte dele på et par sko. Da hadde den skoløse valget mellom å gå på skolen uten sko – og risikere straff – eller å skulke og få straff for det. I den første bevarte straffeprotokollen fra Møllergata skole finner vi elleve år gamle Frantz Vold, «Franskmanden», som bodde i Korsgata 17 på Grünerløkka og som i 1873 ble «anmeldt av klasseforstanderen».

Han hadde forsømt skolen i ni dager på grunn av mangel på skotøy, deltatt i plyndringen av en båt på Vippetangen og stjålet melk og kaffe. Frantz ble utsatt av Fattigvesenet og plassert først hos en gårdbruker i Ullensaker før han ble sendt til det beryktede guttehjemmet Toftes Gave.

En gutt fortalte fra en Oslo-skole om hvor redd han ble da han og kameraten skulle straffes etter å ha røyket sigaretter de fant på bakken. Bjørkeriset ble hentet fra en bøtte med saltlake og «Frøken tok oss med til lærerværelset hvor vi ble kommandert til å kneppe ned buksa: Kameraten min måtte legge seg over en taburett, og så begynte avstraffelsen. Han skrek for hvert slag, og jeg skreik like mye, så det ble vel for meget for henne, for jeg slapp med skrekken».

[ De fattiges sykehus ]

I tillegg til den protokollførte avstraffelsen kunne barna bli lugget, dradd i øret, få ørefiker eller linjal over fingrene. I tillegg kom skammekroken og gjensitting. I 1936 gjorde Lov om enhetsskolen det forbudt å straffe barn med ris og slag i skolen, men flere tiår etter var ørefik og lugging fortsatt ganske vanlig. «Det hendte at Rektor tok de i øret og vred så det hørtes» forteller en person født i 1951, lenge etter at fysisk refselse var forbudt på skolen. Mormors lærer fikk sparken først da han rev øret av en elev.

Kilder: Audun Kjus, Disiplin og straff i skolen 1920-1970, MuseumsBulletinen 2/2011, Norsk Folkemuseums Venner, Cecilie Lintoft, «Nei, nei gutt, dette må bli slutt», Oslofortellinger: Oslo byarkiv - byens hukommelse, Oslo byarkiv 2017, Amundsen, Arne Bugge, Med riset bak speilet: autoritet og straff i den gamle skolen, Sverre Johansens trykkeri, 1989, Hodne, Ørnulf, Skolen i gamle dager: barndomsminner fra den gamle folkeskolen 1885-1925, Universitetsforlaget, 1987, Oslo byarkiv, Bolteløkka og Møllergata skole, Straff i skolen, Interkommunalt arkiv Kongsberg, «Nei, nei gutt», Oslo byarkiv, Digitaltmuseum.no, https://digitaltmuseum.no/021085723704/nei-nei-gutt