Øvre- og Nedre vaskegang heter fortsatt to veistubber som strekker seg fra Slåmotgangen til Akerselva. De to veiene minner om alle som bar baljer med våte kleshauger til vaskeplassen sett sør for der Nybrua ligger i dag. Det var flere slike vaskeplasser i nedre del av Akerselva.
Etter hvert tok det slutt. Mot slutten av århundret gjorde kloakk og utslipp fra industrien at nedre del av elva ikke lenger egna seg for klesvask.
[ Storbrannen som moderniserte Christiania ]
Mer vasking
I dag vasker vi nesten alle klærne våre. Slik var det ikke tidligere. Da vaska man mest undertøyet: forklær, skjorter og serker, mens bukser, skjørter, liv og jakker ble børsta og lufta etter beste evne.
Utover 1800-tallet kom et nytt renhetsideal. Blant pådriverne var forfattere av kokebøker som Hanna Winsnes, og sosiologen Eilert Sundt som undersøkte og skrev om renslighetsstellet i Norge. Ny kunnskap om bakterier og smitte gjorde også at rensligheten kjentes viktigere enn før.
Det ble et mål at så mange av klærne som mulig skulle vaskes, og at klesvaska skulle skje oftere enn før. Klesplagg som før hadde fått nøye seg med en børst og litt flekkfjerning skulle nå kokes og skylles. Det ble vanlig å bruke såpe til klesvask der man før hadde klart seg med lut, og det ble også vanligere å vaske tekstilene i huset. Stiva, lyse gardiner kom på moten, og de som forkynte hygienens sak oppfordra til å ha flere sengetøyskift så man kunne legge rent på senga. Generelt tok den nye tida med seg et ønske om lys og renhet, et ideal som ikke var lett å etterleve for den som skulle vanske klærne.
[ Da kuppelen på Colosseum styrtet (+) ]
Sigrid Undset gir en livlig beskrivelse av klesvask i boka Elleve aar:
“Og utenfor den andre enden av badstefars gaard sto vandposten. Dank-dank sa pumpestokken dagen lang, og vandet fosset og skvalpet utover vaskebaljene, for der var gjerne nogen som stod der og skyllet klæsvask. Piker og koner fra gaterne omkring torvet gik til og fra med bøtter i vass-seler eller stod i klynger og pratet (...) Alle mennesker der i byen brukte blaakuler i skyllevandet naar de vasket hvitt, saa spildevandet som stod mellem brostenene omkring pumpen hadde en interessant blaa farve.”
Blåkule
Det blå vannet hun forteller om var et såkalt optiskt hvitemiddel som var vanlig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det blå vaskevannet skulle balansere ut den gulaktige fargen som de hvite stoffene gjerne fikk med bruk og vask.
Det blå gikk under navn som blåelse eller blåning – men aller oftest ble det kalt “blåkule”, etter det man brukte for å få vannet blått. Som oftest var blåkulene sammenrulla røtter av planten vaid, som inneholder det samme fargestoffet som indigo. Etterhvert ble også syntetisk ultramarin et vanlig blåningsmiddel. Kulene ble som regel importert fra Frankrike, og kunne kjøpes i forskjellige størrelser, sydd inn i en liten lerretspose så ingen små fragmenter skulle komme ut i vaskevannet og lage blå flekker.
Framgangsmåten er beskrevet flere steder. Det vanlige var å kryste blåkulen i det siste skyllevannet slik at det fikk en himmelblå farge, og så gi klærne en siste dypp før man hang dem til tørk. De som drev med såkalt fransk stryking – der man brukte mye stivelse – kunne også farge stivelsen blå.
Man kunne også bruke blåkule til andre ting – for at grått hår skulle miste det gule skjæret eller for at hortensia og nellik skulle få blå farge. Både i hår og gardiner kunne man ta i litt ekstra om man ønska et mer tydelig blåskjær.
[ Tre brutale Kristiania-brødre ]
[ Kalipi Chipaka kom til Norge som fireåring i 1867. Hvordan ble livet hans? ]
---
Kilder:
- Klepp, Ingun Grimstad. Skittentøyets kulturhistorie. Novus: 2006.
- Søk i dagspresse via nb.no.
- Sigrid Undset: Elleve aar, Aschehoug 1934.
- “Nedre vaskegang” på lokalhistoriewiki.no
- “Blåning” på snl.no
---
