Oslo kommunes do-aksjon

Doene i Oslo sentrum var en rest fra en annen tid. I resten av landet var det ikke vanlig å ha utedo på starten av 80-tallet, men i sentrum øst i Oslo var det fortsatt det. Mange hadde do i bakgården, men det var også bøttedoer i oppgangene. Dobøttene måtte bæres, og det var et fast innslag i hverdagen at sterke karer fra Renholdsverket bar tunge dobøtter ned gjennom trappeløp og bakgårder.

Privettømmerne foretrakk gjerne bøttedoene framfor klaskedoene. I klaskedoene ble det man gjorde fra seg oppover i etasjene samla i en binge nederst i dosjakta. Innholdet i bingene måtte først spas over i bøtter og bæres ut – så måtte det strøs for å få bukt med det våte. Noen binger var så store at man måtte klatre inn for å få med seg alt. Da sto man utsatt til.

Et annet problem med klaskedoene var at urin og avføring frøs fast til veggene om vinteren, og når vårsola kom lukta det fælt.

Hvordan ble det sånn?

Det hadde faktisk vært forbudt å bygge klaskedoer helt siden 1899 – så hvorfor var de fortsatt i bruk 86 år senere?

Fra 1930-tallet og fram til 1970-tallet var det politikk i Oslo at folk skulle flyttes ut av bykjernen, og bygging av moderne blokkbebyggelse utafor sentrum og sanering av slitte gårder i indre by gikk hånd i hånd. Hammersborg, Vika, Vaterland og Enerhaugen ble revet, mens drabantbyene ble reist i det gamle aker. Mye av sentrumsbebyggelsen ble stående og vente på et rivningsvedtak. Imens ville ikke gårdeierne bruke penger på å ruste opp gårdene sine – hvorfor bruke penger på noe som uansett snart skulle rives?

På 1970-tallet var ting blitt så ille at noe måtte gjøres. En plan for en systematisk byfornyelse ble vedtatt i 1974, og planen var at de gamle bygårdene igjen skulle bli anstendige steder å bo. Men dette var en lang prosess. Derfor vedtok også kommunen to mindre prosjekter: Do-aksjonen – som handla om å gi støtte til gårdeiere som ville legge inn bad og WC, og Operasjon kald vinter, som ga støtte til å isolere vinduer.

Do-aksjonen

Aksjonen begynte 18. desember i 1979, og den opprinnelige målsetninga var at 5.000 utedoer før 1985 skulle være bytta ut med WC. I starten gikk det raskt. De kommunale gårdene som hadde vært de aller mest forsømte var de som ble rusta opp først.

På tre år gikk antallet utedoer ned fra 5.000 til 3.300. Når det begynte å stagnere ble det innført økonomiske støtteordninger – gårdeierne fikk opp til 10.000 kroner for hvert bad som ble bygd.

I 1984 kom også pisken fram: Gårdeiere som ikke hadde sørga for at gårdene var utbedra ble offentliggjort i avisene. Tanken var at litt spott og spe skulle virke som en tupp i baken. Gårdeierne fikk også beskjed om at eiendommene deres ville bli ekspropriert om det ikke snart ble noen bedring.

Ikke alle var fornøyde med utviklingen. Leiligheter med utedo var nemlig billige å leie, og for folk med lav inntekt kunne dette være det som skulle til for å klare seg selv. En del gårdeiere valgte også å rive heller enn å pusse opp, noe som gjorde at de som bodde der måtte flytte.

Do-aksjonen ble avvikla ved årsskiftet 1987–88. På det tidspunktet var det rundt 500 osloboere igjen som fortsatt hadde utedo, og det arbeida bare åtte personer i privetavdelinga hos Renholdsverket. På 90-tallet ble aksjonen sparka i gang igjen med nye pengepremier og antallet doer sank ytterligere. Og med det var en epoke i byens renovasjonshistorie over.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

KILDER

Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen: “Oslo kommunes boligpolitikk i hundre år”, Tobias 2016.

Trond Hegna og Jan Messel: Ved renhold og orden skabes sundhed og liv: Renholdsverkets Arbeiderforening Oslo, 100 år 1895–1995.

“Do-aksjonen” på lokalhistoriewiki.no

“Klaskedo” på lokalhistoriewiki.no

VG, 30. april 1992, Aftenposten, 3. juli 1985 og 5. desember 1991

Takk til Tron Westlund for svar på spørsmål.

---