Nødhjelpen som uteble

INTERNASJONALEN

Av Torbjørn Færøvik

De sulter og tørster og drikker sin egen urin. Noen mister forstanden. De dytter hverandre over båtripa og dreper hverandre om bord. Redselshistoriene fra havområdene i Sørøst-Asia strømmer på. Men lite gjøres for å redde de skrekkslagne flyktningene. Internasjonale organisasjoner som FN og ASEAN virker paralysert. Og alle skylder på hverandre. Det menneskelige drama som utspiller seg avslører på ny at verden mangler en effektiv organisasjon for å hjelpe mennesker i nød.

I 1859 ga Henri Dunant støtet til opprettelsen av Det internasjonale Røde Kors. Ved et skjebnens sammentreff hadde sveitseren vært vitne til slaget ved Solferino i det nordlige Italia. Frankrike mot Østerrike, keiser Napoleon mot keiser Franz Josef. «Ingen vek en tomme, det var en kamp mellom villdyr,» skrev Dunant etterpå. Da røykskyene lettet, lå flere tusen døde og sårede igjen på slagmarken. Fem år senere ble den første Genèvekonvensjonen om behandling av syke og sårede i krig vedtatt.

Siden den gang har verden fått en sann flora av humanitære organisasjoner. Mange arbeider under FN-flagget, andre er frittstående. Alle vil noe, men hver gang en større krise dukker opp ser vi at de mangler ressurser, koordinering og framfor alt et mandat til å operere effektivt. Kriser under utvikling blir ikke identifisert i tide, og responstiden er for lang – delvis på grunn av byråkrati, men også fordi hjelperne mangler en fysisk innsatsstyrke tilpasset de mest krevende situasjoner.

LES OGSÅ: Utsatt gruppe sendes til sjøs

Krisene i Middelhavet og Sørøst-Asia er gode eksempler. I begge tilfeller består utfordringen i å oppdage flyktninger til havs og redde dem før det er for sent. Ferske anslag går ut på at så mange som åtte tusen flyktninger fra det statsløse rohingyafolket driver hjelpeløse i Andamanhavet. Myanmar vil helst bli kvitt dem. FN trygler de berørte land om å handle, men mangler selv en styrke for å komme dem til unnsetning. Nå som før er FN avhengig av at medlemslandene vil, og hvis de ikke vil, skjer lite eller ingenting.

Regjeringer og eksperter har i årevis drøftet behovet for å effektivisere internasjonal nødhjelp, og mye er blitt bedre. Men krisene den siste tida har også blottlagt svakhetene. Mens flyktninger drukner, ringer USAs utenriksminister John Kerry til sin thailandske motpart for å be ham «vise ansvar». Thailand ringer til Myanmar i samme ærend, Myanmar ringer til Malaysia, og Malaysia ringer til Indonesia. Noen ringer ikke i det hele tatt, men sitter helt stille. Der det i utgangspunktet burde ha eksistert en plan, finnes ingen.

På nettsiden til FNs høykommissær for flyktninger leser vi at organisasjonen er rustet til å gi nødhjelp til 500.000 mennesker «til enhver tid». Avtaler skal være inngått med frakteselskaper over hele verden. Men de nødstedte bør helst ikke være for langt til havs. De bør heller ikke bo i fjerntliggende land som Urundi, Burundi eller veiløse Nepal. Dermed blir mange av løftene nokså verdiløse.

Båtflyktninger er ikke et nytt fenomen. Da Vietnamkrigen var over i 1975, flyktet nesten en million vietnamesere i sine skrøpelige farkoster. De hatet det nye styret og ville vekk. Tusener ble reddet av norske og andre lands skip, men uhyggelig mange endte sine dager på havets bunn. Da strømmen avtok tidlig på 1980-tallet, spådde optimistene at båtflyktningenes tid var forbi. Dessverre tok de feil, og den krisen vi nå opplever, kan fort utvikle seg til noe enda verre. De neste månedene kan nye tusener legge på flukt fra Myanmar og Bangladesh, fra Midtøsten, det nordlige Afrika og det fattige Sahel-beltet.

Det som skjer, aktualiserer spørsmålet om verden trenger en ny slagkraftig nødhjelpsorganisasjon. En innsatsstyrke med langt større lete- og fraktekapasitet enn de eksisterende, utrustet med personell som kan takle de fleste behov. Det sier seg selv at en slik organisasjon bør være fysisk forankret i ulike deler av verden. Bare på denne måten kan den reagere raskt nok. Jo da, det norske skipet som skal redde flyktninger i Middelhavet, kommer nok fram en dag. Men inntil videre ligger det ved kai i Bergen.

I september holder FN og andre organisasjoner et toppmøte om nødhjelp i Washington D.C. Slike møter holdes hvert år. I fjor var ebolaepidemien i Vest-Afrika et naturlig hovedtema – i år dreier deltakerne blikket mot Middelhavet og Sørøst-Asia. Nye framskritt forutsetter at stormaktene legger politiske kjepphester til side og støtter ethvert forsøk på å gjøre global nødhjelp mer effektiv. Kina har ved flere anledninger vist at det er i stand til å bidra, senest etter jordskjelvet i Nepal. Slikt bør anspore til bedre samarbeid.

Mens skrekkmeldingene flommer inn, blir himmelen over Sørøst-Asia bokstavelig talt stadig mørkere. Regntiden er i anmarsj. De neste månedene blir havområdene som båtflyktningene ferdes i, enda farligere. Derfor har det internasjonale samfunn ingen tid å miste. Som en begynnelse har Thailand invitert til et regionalt møte i Bangkok 29. mai. Regjeringen i Myanmar sier den ikke er interessert. Det lyder illevarslende.

[ Les mer av Torbjørn Færøvik på Nyemeninger.no ]