Hvorfor får katten kreft, men ikke hvalen? Nå tror forskere de har svaret

I iskalde, arktiske farvann svømmer Grønlandshvalen.

Den blir rundt 19 meter lang, spiser hoppekreps og krill, og kan leve til den blir over 100 år. Enkelte funn tyder på at de til og med kan bli over 200 år gamle.

Og de er tunge, kan veie mellom 60 og 100 tonn, og er bare slått av blåhvalen i vekt. Med så mange tonn celler i kroppen, hvor hver celle kan trigge svulster, burde Grønlandshvalen i teorien være en ypperlig kandidat for kreft. Men det er den ikke.

Faktisk er hvaler et av dyrene i verden som er minst plaget av kreft.

Petos paradoks

– Kreft er en sykdom som oppstår når en celle i kroppen gjennomgår en rekke mutasjoner i DNA-et, og begynner å dele seg ukontrollert. Kroppens forsvar klarer ikke å stoppe veksten. Jo flere celler et dyr har, desto større er risikoen for at det utvikler kreft.

Det sier Alex Cagan ved Wellcome Sanger-instituttet, som leder gruppen av forskere som nå ser sammenhengen mellom celler og kreftutvikling, til The Guardian.

Dette poenget støttes av Simon Spiro, veterinærpatolog ved Zoological Society i London (ZSL), som også er med i prosjektet.

– Man kan se på celler som lodd: Jo flere du har, jo større er sjansen for å vinne en jackpot, som i dette tilfellet er kreft. Så hvis du har tusen ganger flere celler enn et menneske, bør du ha tusen ganger mer risiko for å få kreft, sier han.

Men så er det disse andre observasjonene de ikke kommer utenom.

Mus er mer utsatt for kreft enn mennesker. Kreft er den vanligste dødsårsaken for hunder og katter. Reven er utsatt for kreft, men sauen er det ikke. Mus og rotte er ikke beskyttet mot kreft, det er derimot flaggermusa.

Dette kalles Petos paradoks. Den engelske statistikeren og epidemiologen Richard Peto var den som i 1977 observerte at forekomsten av kreft ikke korrelerer med antall celler i kroppen. Hvis sannsynligheten for dannelsen av kreft var konstant på tvers av celler, ville man for eksempel forvente at hvaler hadde en høyere forekomst av kreft enn mennesker.

Nå tror forskerne ved Wellcome Sanger og ZSL at de er nærme å løse dette paradokset.

[ Slu, eller menneskets nest beste venn? Blir du kontrollert av katten din? ]

Ga overførbar kunnskap

Forskerne isolerte celler fra dyr som hadde dødd av naturlige årsaker i London Zoo. De undersøkte genomene, arvematerialet i celler, fra pattedyr som tigere, løver, ildere og giraffer.

Genomene etterfylles kontinuerlig av stamceller, og ga et godt grunnlag for å sammenligne dem. Slik kunne de telle antall cellemutasjoner hver art akkumulerte hvert år, sier Alex Cagan.

– Det vi fant var veldig slående. Antallet mutasjoner som hver art akkumulerte årlig, varierte enormt. I hovedsak viste det seg at langtlevende arter samlet disse mutasjonene langsommere, mens kortlevde arter gjorde det raskere. Mennesker får for eksempel 47 mutasjoner i løpet av et år, mens hos musa er tallet på 800.

Likevel fant de at alle dyrene som ble studert hadde samlet om lag 3200 mutasjoner på slutten av livet, uavhengig av forventet levealder. Koblingen mellom mutasjonsrater, svulster og aldring kan gi ny og viktig forståelse av hvordan å utvikle bedre screening-program, tror forskerne.

– Nå kan vi vurdere å se på langtlevende arter som kan være mer relevante og være nyttige modeller for å forstå kreftresistens, sier Cagan.

[ Forsøksmus er ikke mennesker. De er knapt mus ]