Ikke bare et hårtørkle

JAFFA (Dagsavisen): Den 27. desember gjorde Vida Movahed det ingen andre i Iran våget: 30-åringen gikk opp på en påle i Teheran, tok av seg den hvite hijaben og gjorde det svarte håret synlig for alle. Hun ble kjent som «Kvinnen fra Enghelab-gaten».

Og så havnet hun i fengsel. I Den islamske republikken må alle kvinner dekke til håret når de er ute i offentligheten. Brudd på kleskoden kan føre til fengsel. Likevel våger noen å trosse regimet, og filmer seg selv mens de tar av hijaben ute i gaten.

Protesten til Movahed kom idet hundretusener av andre tok til gatene i Iran for å protestere mot regimet. Demonstrasjonene er nå slått ned, men hijabprotestene har fortsatt. De siste dagene har minst 29 modige iranske kvinner blitt arrestert etter å ha tatt av hodeplagget.

Fryktbasert styre

Menneskerettighetsadvokaten Nasrin Sotoudeh har liten tillit til rettsvesenet, og frykter at myndighetene kan fabrikkere anklager mot Movahed eller de andre kvinnene.

– Jeg håper at hun ikke vil bli trakassert av dem som kun tror på den ene og absolutte sannheten, skrev hun på sin Facebook-side om påtalemyndigheten i den fundamentalistiske staten. Sotoudeh har selv sittet i fengsel.

For regimet er ikke hijab-protestene noe som kan ignoreres. Myndighetene baserer grepet om makten på frykt. Folk vet at selv den minste protest kan gi fengselsstraff. Og regimet vet at i det øyeblikket frykten forsvinner, kan regimet kollapse.

Det var det som skjedde i Egypt i 2011, men protestene i Iran startet faktisk før den arabiske våren. 12. juni 2009, etter at myndighetene trolig fusket med valgresultatet og erklærte at president Mahmoud Ahmadinejad hadde vunnet nyvalg, strømmet millioner ut i gatene i protest.

Manipulerte valg hadde man lenge hatt i Iran – for kun kandidater godkjente av regimet får stille – men denne gangen var millioner av iranere trolig inspirert av en tale president Barack Obama hadde holdt i Kairo bare en uke tidligere, den 4. juni.

I det som var beskrevet som en «historisk tale» til verdens muslimer, appellerte Obama til Midtøsten om å omfavne demokratiet. Da iranere stormet ut i gatene en uke senere, var imidlertid Obama tyst. I ettertid viste det seg at den amerikanske presidenten fryktet at støtte til demonstrantene ville undergrave det han anså som et viktigere mål – å inngå en avtale med regimet om Irans atomprogram. Det tok sju måneder før Iran greide å tvinge demonstrantene vekk fra gatene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Reformknipe

Dagens iranske regime er i knipe. Det er klart for alle at landet trenger reformer. Samtidig fryktes det at reformene vil føre til at de selv mister grepet om makten, slik glasnost og perestrojka i 1985 førte til Sovjetunionens kollaps. Irans atomavtale med Vesten fra 2015 har heller ikke ført til noen klar økonomisk forbedring for folk flest. Arbeidsløsheten er skyhøy, folks kjøpekraft faller på grunn av inflasjonen og narkotika er i ferd med å bli et «epidemisk» samfunnsproblem: Heroin blir smuglet inn fra nabolandet Afghanistan.

Dermed prøver regimet forsiktig å innføre reformer nettopp rundt klesklodene, og alle vet det handler om noe så farlig som makt. I desember annonserte regimet at kvinner som ikke går med hodet tildekket ikke lenger vil bli arrestert.

– De som ikke følger den islamske kleskoden vil ikke lenger bli tatt til arrestasjonssentrene, og de vil heller ikke bli stilt for retten, sa general Hossein Rahimi, Teherans politisjef.

Noen dager senere, 28. desember, begynte demokratiprotestene, der Vida Movahed gjorde seg kjent ved å ta av seg hijaben. Nå våger ikke regimet lenger å la kvinner lette på sløret.

Kleskoden i Iran er ikke kun ment å være islamsk, den er også bevisst anti-vestlig. Iranske ledere vil aldri bli sett med slips, siden det ansees som vestlig. I stedet går offisielle representanter, inkludert diplomater, med skjorter uten stiv krage.

Snart 40 år har passert siden revolusjonen i 1979. Millioner har for lengst mistet troen på regimet, og lever innenfor hjemmets fire vegger, et liv inspirert av nettopp vestlig kultur, i alt fra musikk til klesstil. Dermed kan ikke regimet gi opp kampen om gatene, og sjelden har en stat vært så avhengig av et hårtørkle.

Roger Hercz

Utenriksjournalist med base i Israel