25. juni-terroren: Kan du si at du er OK?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sommerkvelden går mot sommernatt. Mine bestevenner og jeg er samlet. Vi skal til favoritt-utestedet. Danse, skåle, le. Køen er lang, men det er jo her alle er. Så jeg står i køen. Spontant ombestemmer jeg meg. Dropper køen, vandrer ut i kvelden. Det kommer en dag i morgen også.

Jeg føler meg mer enn OK.

På trikken kjenner jeg vibrasjon i lomma – det ringer. Når jeg ikke svarer, kommer det umiddelbart en melding:

«Kan du si at du er OK?»

Nå driver de med noe tull, tenker jeg om vennene som valgte å bli igjen. Så jeg svarer noe tull. Det ringer igjen. Så flere meldinger.

«Fy faen. Det skytes utenfor London Pub».

Det er ikke tull. Det er dødsens alvor. London Pub? Køen jeg og noen flere akkurat forlot? Panikk. Jeg begynner desperat å ringe rundt selv. Sender melding. Til alle som kunne tenkes å befinne seg i området. Klokken 03.32 sender jeg melding til min egen familie om at jeg er trygg.

Kan du si at du er OK?

Jeg sover ikke. Og jeg forstår ikke. En av mine beste venner svarer ikke på telefonen før neste morgen. Men han svarer. Det er en annen som ikke svarer. På ettermiddagen får vi vite at han heller aldri vil svare på noe mer. Han ble drept. Fordi han var den han var, fordi han levde som han var – fordi han elsket som han var.

Kan du si at det er OK?

Urett. Det skjer hver dag. Vi kan være maktesløse i møte med urettferdighet, men jeg nekter å godta at venner begraves fordi de elsket feil. Hvordan kan man elske feil? Pride-flagget representerer ikke en nasjon eller en religion. Det er et flagg uten landegrenser, bare kjærlighet. Vi hever stemmen over det som skjedde i Oslo, samtidig som vi ser hvordan friheten til å elske den man vil angripes over hele verden. 

I flere delstater i USA er det nå forbudt for lærere å bruke ordet «homofil». Foreldre kjemper for å fjerne regnbueflagg i skolen. Skeive helsepersonell får sparken, ungdom mister helsetilbud. Regnbuesymboler brennes. I Ungarn er det vedtatt lover som forbyr fremming av homoseksualitet. Pride-parader møtes med forbud. 

Minnet etter 25. juni – et angrep vi fortsatt ikke vil se i øynene

Dette skjer ikke bare i radikale, islamistiske stater. Det skjer i Europa. I Vesten. I demokratier. 

Kan du si at det er OK?

Et blikk. En kommentar. Et nei til flagget. Kjærlighet og mangfold pakkes bort, av hensyn til små øyne og ører. 

For hvem? For hvem sitt ubehag? For hvem sin skam? 

Hvorfor skal vi lære barn at kjærlighet kan være feil, og er noe som må ties i hjel og gjemmes bort bak lukkede dører? Kan du si at det er OK? 

Tilbake i Oslo den varme sommerkvelden. Som ble snudd til fortvilelse, desperasjon og panikk i løpet av noen sekunder. Jeg kan si at jeg er OK. Fordi jeg lever, jeg elsker, jeg fins. Men hjertet mitt blør. Jeg er ikke OK. Og jeg nekter å la meg true til stillhet. 

Lyden av skudd i fredens tid

Før minnemarkeringen på Rådhusplassen etter terrorangrepet kjøper jeg maling. Forbereder meg på å tale mot urett. Vise at jeg er her, med skarpskyttere på takene rundt oss. Jeg lever. 

'Noen venner, og jeg går mot Rådhusplassen. Vi maler bakken under folkemengden på minnemarkeringen. 

«VI ER HER UANSETT»

Sterke farger, store bokstaver. Himmelen gråter for han som aldri fikk svart at han er OK. Jeg lar malingen dekke hele meg. Dette er meg, dette er mitt liv, og dette er mitt livs sak. Vi må aldri slutte å gå i gatene. Aldri slutte å skrive og male budskapene våre. Aldri slutte å elske synlig. For det er noen som forstår, og noen vil alltid bruke stemmen sin når vi drar i nødbremsen. Er du en av dem?

Vi skal ikke tie. Vi skal ikke skamme oss. Vi skal ikke gå tilbake i skapet. Vi skal reise oss. Male med bred pensel. Skrike med stemmen til de som ikke lenger kan rope. For vi er her. Vi er skeive. Og vi nekter å forsvinne. Kan du si at det er OK?

Hvem står igjen når flagget tas ned?