Valget 2021

Karin Andersen ferdig på Stortinget: – Jeg har skapt et liv og en identitet rundt dette

Etter 28 år som stortingsrepresentant for SV må Karin Andersen rydde seg ut av kontoret sitt. Trist og vemodig takker hun for seg, framover skal hun være støtteapparat.

– Jeg er veldig glad for at jeg har jobba for vanskeligstilte, funksjonshemmede og flyktninger.

Det sier avtroppende stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti (SV), Karin Andersen (69) til Dagsavisen. I 28 år har hun sittet på Stortinget fra Hedmark. Men nå er det slutt. SV-veteranen som «alltid» har vært der må pakke sakene og rydde seg ut av kontoret.

Andersen traver rolig gjennom gangene på Stortinget og snakker om hvor synd hun synes det er at Stortinget har blitt mer lukket og strengt med årene. Før kunne folk dukke opp og si at de hadde lyst til å snakke med noen, og da snakket de ofte med Andersen.

– Beklager, men jeg driver og kaster livet mitt her, sier Andersen lattermildt i det hun entrer døra til kontoret sitt.

Kontoret har hun hatt i 16 år. Å være på Stortinget er et privilegium, understreker Andersen, men det har også vært altoppslukende.

– Jeg har skapt et liv og en identitet rundt dette, og jeg har vært her på bakgrunn av et grunnleggende engasjement. Det har gjort dette veldig dominerende i mitt liv, sier hun.

Å nå skulle forlate både jobben og kontoret er trist og vemodig, forteller Andersen.

Trist og vemodig pakker Karin Andersen sakene sine og rydder plass til neste mann.

Tilbakegang med Høyreregjering

Slik Karin Andersen opplever det, har det vært framgang på de temaene hun engasjerer seg mest for i de åra hun har sittet på Stortinget, bortsett fra de siste åtte åra med borgerlig regjering.

– Da må jeg si det har vært veldig tilbakegang.

Hun trekker spesielt fram flyktningpolitikken og mener europeiske ledere, inkludert de norske, har løpt om kapp for å radbrekke forpliktelsene de har.

– Norge er av de landene som har gått lengst i å gjøre det. Det må jeg si er ganske ille.

Hva mister vi når du nå forlater Stortinget?

Hun stopper opp og ler, og tar seg litt tid før hun svarer.

– Det kan hende det blir kortere debatter. Jeg eier jo ikke pokerfjes heller. What you see is what you get.

– Nei, verden kommer til å gå videre. Noen andre kommer til å fylle dette politiske rommet, som jeg håper de fyller med de samme sakene, sier hun, og trekker fram Stortingspolitikere i både Rødt og SV, og spesielt SV-erne Mariam Hussein, Kari Elisabeth Kaski, Kirsti Bergstø og Grete Wold som politikere som kan gjøre en god jobb i hennes rolle. Men understreker samtidig at de må gjøre det på sin egen måte.

SVs Karin Andersen sier hun har ryddet mange sparkesykler på sine gå- og løpeturer i Oslo. Nå har hun stortingsflertallet bak seg for en ny lov som skal få mer orden på sakene. Foto: Terje Pedersen / NTB

Bratt læringskurve

Andersen vokste opp i et hjem hvor fagbevegelsen sto sterkt. Å organisere seg for å forandre samfunnet, var en viktig prioritering i familien.

– Jeg vokste opp veldig nøkternt uten penger, men med en innstilling om at vi må bidra for dem som har det verre enn oss.

Langt til skogs i Hedmark vokste Andersen opp. Fram til hun var åtte år gammel hadde de ikke innlagt strøm. Det gikk i parafinlampe og bæring av vann.

– Jeg har sett den store forandringen. Foreldrene mine var veldig lite nostalgiske, de ville forandre verden. Vi hang jo litt etter fordi vi hadde så lite penger, men de var veldig framoverskuende og tenkte aldri at alt var bedre før. Det har jeg lært mye av.

Stortingsrepresentant Karin Andersen (SV).

Hun har aldri vært i tvil om at SV er partiet for henne. Likevel var det ikke før hun kom inn i kommunestyret som 28-åring i Kongsvinger i 1983 at hun ble medlem av partiet.

– De andre tenkte nok litt sånn «hjelp, hva gjør vi nå, her kommer denne unge dama som vi nesten ikke har sett før».

– Men jeg skal vise dere, sa jeg.

Det ble en bratt læringskurve. Stinn av akademiske titler er hun ikke. Hun prøvde å bli psykolog, men ble gravid og måtte droppe ut av studiene. Så prøvde hun å bli samfunnsplanlegger, men da kom hun inn på Stortinget, og droppet derfor ut av det studiet også. Politikk ble raskt en arena hun trivdes godt på.

SVs nye stortingsgruppen etter valget i 1997. Foran f.v. Erik Solheim, Ågot Valla, Inge Myrvoll, Kristin Halvorsen, Karin Andersen, Olav Gunnar Ballo. Bak f. v.  Øystein Djupedal, Hallgeir Langeland, Rolf Reikvam.

Fersk i politikken

– Hva politikken skulle bry seg om var jeg veldig klar på, men hvordan den var organisert var jeg ganske blank på. Jeg hadde verken utdanning innenfor området, eller vært med i et politisk parti før.

Andersens yrkesbakgrunn er barnehageassistent. I mange år jobbet hun i barnehage. Hun lærte mye av å komme nært på så mange ulike liv.

I løpet av samtalen har Andersen nevnt flere ting hun mener ikke fungerer som det bør, blant annet NAV-systemet har stort forbedringspotensial, mener hun. Også klima og miljø er hun opptatt av.

– Det som irriterer meg skrekkelig er at vi kan gjøre noe med det. Både sosial rettferdighet og klima og miljø, er saker vi kan gjøre noe med. Det går an å flytte noen penger og gjøre livet litt enklere for folk som har det vanskelig.

Får støtte fra Frp-ere

Gjennom årene på Stortinget har Karin Andersen hatt tydelige prioriteringer. Særlig har hun kjempet for samfunnets vanskeligstilte: funksjonshemmede, fattige, migranter og flyktninger.

– Jeg har alltid hatt støtte fra partiet, men jeg har kanskje vært den tydeligste stemmen på disse sakene. Det handler nok om at jeg føler det så intenst tvers igjennom kroppen.

Det bor mer i folk enn det de får vist, mener Andersen. Hun er opptatt av å løfte fram det positive hos alle, det som gjør at man kan bli en bidragsyter på ulike måter.

– Jeg tror jeg elsker frihet mye mer enn høyresiden gjør. Jeg vil at alle mennesker skal oppleve å kunne ta valg i livet og ha makt over egen skjebne.

Politikere fra ulike partier har de siste dagene gitt støtte til Andersen etter at det ble klart at hun ikke ble gjenvalgt.

«Norges mest hardtarbeidende parlamentariker», skriver FrP-politiker Jon Georg Dale på Twitter.

Også FrP-politiker Jon Helgheim, som i likhet med Andersen mistet sin plass på Stortinget, har sendt en hilsen: «Uansett om jeg er aldri så uenig med deg, så hadde jeg unnet deg som person en fortsatt plass», skriver Helgheim til Andersen.

Andersen har lagt merke til oppmerksomheten. Hun tror mye av forklaringen på respekten hun får, er at hun har venner i alle partier.

– Selv om jeg nok regnes for å være ganske hard i klypa, så er jeg jo veldig i stand til å se at det er hyggelige mennesker i de andre partiene også. Jeg har blant annet akkurat hatt en hyggelig sms-utveksling med Torbjørn Røe Isaksen, som jeg kjenner godt.

Vi blir avbrutt på kontoret på Stortinget. En av Andersens kolleger banker på med ønske om å gi henne en klem. Det får bli etter intervjuet, sier hun og lukker kontordøra med et vemodig smil.

– Folk sier at jeg er så snill, jeg er ikke et gram mer snill enn andre, men jeg blir opprørt av avmakt.

Avmakten i systemet

Tiden er inne for å mimre. Andersen har opplevd mye i sin tid på Stortinget. Hun kommer med et eksempel på hvor sammenvevd den politiske og økonomiske makta er:

Da Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var finansminister i den første Stoltenberg-regjeringa (2005-2009), ble dieselavgiften satt opp i budsjettforslaget. Det ble ikke særlig godt tatt imot. Utenfor Stortinget sto tre rader med tutende trailere i timevis, forklarer Andersen.

– Inni gangene her lukta det angst. Folk var kjemperedde. Så da ble det forandra, avgiften ble ikke økt.

Andersen bestemte seg for å kjøre samme strategi med funksjonshemmede, fattige, rusmisbrukere og andre vanskeligstilte. Sammen lagde de en lenke rundt Stortinget.

– Vi hadde jo ikke biler eller noe sånt, men vi sto rundt hele Stortinget. Ikke én politiker løfta et øyelokk. Ingen ble redde, for de har ingen politisk makt. Hva skulle de gjøre? Nekte å ta imot trygden? Kjøre over politikerne med rullestol?

Andersen visste at ringen ikke kom til å forandre noe. Det sier noe om avmakten i systemet, mener hun.

Men hun har også minner fra ting hun har fått til.

– En av de gangene på Stortinget jeg virkelig har kjent meg glad tvers igjennom er da vi vedtok felles ekteskapslov. Det var så rørende og viktig for mange.

Andersen var 16 år og gikk på gymnaset da det gikk opp for henne at homofili var straffbart. Det var helt utenfor hennes fatteevne. Som politiker jobbet hun lenge for å få til en ekteskapslov. Hun var også med og sloss for abortloven, og for å få på plass de første krisesentrene i Norge.

– De som klarer seg selv, trenger jo ikke meg. Jeg er ikke redd for å stille krav til folk, men jeg synes man må stille riktige krav, og høyere til dem som tåler det.

I 1998 fikk Karin Andersen pris for sitt arbeid for stortingsrepresentanter med lese- og skrivevansker.

Ser framover

Andersen er glad for at SV gikk fram i valget, og for at de er i posisjon til å forhandle om en plass i regjeringa. Hun var forberedt på at resultatet kunne bli at hun mistet sin plass, og måtte takle at folk rundt henne ble lei seg.

– Jeg følte meg som et skår i gleden, vi hadde jo mye å feire.

Personlig er hun lei seg. Hun kommer til å savne fellesskapet og talerstolen i Stortinget hvor hun får utløp for engasjementet sitt. Men nå ser hun framover.

– Krisa er jo ikke verre enn at jeg kan gå av med trygg pensjon. Jeg kommer til å drive med politikk og engasjere meg i partiet. Også vil jeg være et støtteapparat for de nye, både de som skal inn på Stortinget, men også lokalpolitikere i Hedmark. Jeg er ikke framtida, framover er jeg et støtteapparat.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!


Mer fra Dagsavisen