Rasteplass på oppsigelse

Det syder før stengetid på La Sosta (italiensk for rasteplassen). Om det ikke er Titanic som synker så er det et anker som blir revet opp hvis La Sosta må stenge ved utgangen av den femårige leiekontrakten. For uansett hvor mye velstand samfunnet og den enkelte har kan man sjelden kjøpe nærhet for penger. Og om La Sosta selger kaffe og mat er det nærhet som er blitt La Sostas fremste merkevare.

De som eier og driver La Sosta har møysommelig bygd opp strøkskafeen i krysset mellom Ullevålsveien og Brageveien. Det er kanskje kombinasjonen av en helt usedvanlig raushet og nøktern kafédrift som er nøkkelen til La Sostas suksess.. Det at folk kommer innom en søndag og sier at de må ha «dagens dose av La Sosta» er ikke en banal frase men en realitet for mange. La Sosta dekker et savn som få av oss tør å kjenne på. Jeg vil tro at det handler om nærhet og tilknytning.

«Marco er en trofast italiener» sa en ung kunstnersjel for en tid tilbake. Kanskje ikke helt det man sier til en som står bak kafédisken men den unge mannen har rett. For meg framstår Marco som et bilde på trofasthet. Alltid vennlig til stede alltid oppmerksom alltid opptatt av at vi får kaffen akkurat slik vi liker den. Og uten at han er selvutslettende er han noe så sjeldent som en hjelpsom kafévert. Mødre og fedre ber stadig Marco se til barna mens de gjør ærend eller henter yngre barn i barnehagen. Det er alltid trygt på La Sosta og ingen steder ser jeg at barn får så mye oppmerksomhet som på La Sosta. Det er slikt man ellers ser i sørligere strøk men kanskje også der i en mer familiemessig sammenheng.

Svogeren til Marco Henning er stedets entertainer. Han vet å la alle føle seg velkomne. Alltid med glimt i øyet og artige replikker. Når Henning står bak disken kan det virkelig syde av stemning noen grader over det normale. Det er lett å komme i humør når Henning er på jobb. Han behandler oss alle som de unike menneskene vi er. Og summen av oss alle blir en herlig blanding av mennesker. – Ja det bare Hemingway som mangler kommenterte en eldre dame som besøkte La Sosta etter avisoppslag. Da repliserte hennes venninne: – Det ville vært litt sent for Hemingway!

Det er ikke bare sent for Hemingway. Eierne av lokalet synes ikke å vike en tomme på at han vil ha La Sosta ut av lokalene ved utløpet av femårs kontrakten. Han vil selv starte kafé i lokalene. Det er mulig at også han vil kunne lage en unikt tilbud men ingen andre kan skape et La Sosta. Ønsker vi egentlig et samfunn der en sosial og veldrevet strøkskafé må stenge fordi eiendomsretten teller tyngre enn alt annet?

Åse Thomassen